Heisann!
Nei, boka er ikke kronikkene eller bloggene samlet, Sanna går systematisk fra tema til tema og forteller både løst og fast om oppvekst, utdanning, kritikk av det norske samfunnet og særlig da - som nevnt på bokas vaskeseddel - om utdanning, politikk og nordmenns holdninger. Hun tar også for seg hvorfor hun setter ting på spissen, at hun ikke forutså hetsen i etterkant av visse utspill og det er jo opplagt at hun bryr seg om at nordmenn skal bruke potensialet sitt. Mulig du kjenner beskrivelsen min fra det du selv har lest?

Så for å gjøre et langt svar kort: ja, teksten er fortløpende og sammenhengende. For øvrig ser jeg at hun i dag er ansatt ved Jorekstadbadet.

Her er Bringsværds eget svar på spørsmålet ditt, Jostein (s. 5 i e-bokutgaven min):

I tilfelle du lurer
Omtrent hvert tiende år merker jeg at det kan være både hyggelig og nødvendig å stoppe litt opp, trekke pusten og se meg omkring i mitt eget hode. Jeg trenger å summe meg – i betydningen legge sammen alle små og store puslebiter. For å se hvilke bilder og sammenhenger tilfeldighetene vil jeg skal oppdage.
Alle trenger å finne et pustehull av og til – en «råk» i hverdagen.
Boken er (som vanlig) redigert etter en tilnærmet hulter-til-bulter-metode, og kan således leses i tilfeldige rykk og napp.
Samtidig er disse råkbøkene også ment som «brev» til leserne. Dette er det fjerde brevet i rekken. De tre andre heter Pustehull (1989), Samtaler med svart hund (2003) og Rekkverk (2009).

Å nei.....tragedien er at jeg ikke har fått med meg denne felleslesingen. Leste Kain for ett par år siden og hadde vært veldig klar for en runde sammen med dere. Men kost meg nå med innleggene deres, nikket gjenkjennende og humret litt på nytt.
Leser deler av gammeltestamentet i den nyeste språkbruken, som en ren fortelling, for tiden. Tror det kan passe med en gjenlesing av Kain etter det.

Kva skjer når Luxemburg forsvinner? Og kva om mannen din er i nettopp Luxemburg når landet forsvinner frå verda? Kan djevelen skrive romantiske og søte bøker for å balansere ut livet han lever i helvete? Kva skjer når Djevelens roman gis ut og blir ein slager? Og - ein kidnapper finner seg eit uvanleg offer med preg av Stockholmssyndrom og blir sjølv eit slags offer for hennar forelskning. Og ein gris synger kjærleiksviser ...

Dette er berre nokre av temaene som dukker opp i desse små, søte og særdeles originale novellene. Underhaldning på høgt nivå!! Samstundes finnes det også dybde i tekstane som i alle fall fekk tankekverna i gang hos meg.

Ja, dette ga mening. Jeg har sett kjapt på de stedene i kapittel fire hvor han bruker stor forbokstav i navnet Abel. Det ser ut som han gjør dette bare når samtalen skifter aktør.

Jeg tar en liten oppdatering på Sarromaa-boka: midt i ligger et hårsår for meg, det handler om kommunesammenslåing. Jeg er nemlig ikke enig at man skal "tvinge" folk til å flytte fra bygda bare fordi varer og tjenester slutter å være tilgjengelig. Sarromaa er et bymenneske og innser kanskje ikke at i Norge kan avstander bli ganske store. Bortsett fra et muntert innslag om hvordan fylkeskommuner resirkulerer brukte politikere tror jeg at jeg blir nødt til å slipe ned en prikk ... Altså ... :-P

Hei! Kult! Velkommen som aktiv!
Mange interessante bøker på gang også, og når du nevner det, får jeg nesten flytteabstinenser ... Pussig! Jeg har Siddharta inne i leseappen min som e-bok nå på engelsk, men prioriterer den ikke denne helga. Snubla tilfeldig over den forrige uke og den gled lett. Foreløpig tatt to små lesestunder der, for å slå i hjel ventetid. Må bare få unna bibliotekbøkene først.

Ta en titt om biblioteket der du skal flytte til har meråpent. Det er knallbra ordning! Lykke til med flytting og kom gjerne innom i flere tråder!

Om minner og glemsel

Patrick Modiano (f. 1945) mottok Nobels litteraturpris i 2014. Da dette skjedde var ikke en eneste av bøkene hans lenger tilgjengelige på norsk. Forlaget la mye jobb i å få utgitt tre av hans bøker på nytt, mens en fjerde bok - "Så du ikke går deg bort" - ble oversatt på norsk for første gang og utgitt året etter. Denne siste boka kom for øvrig ut i Frankrike i 2014.

Jeg leste "Gater i mørke" rett etter at den ble utgitt på nytt, og skrev også om den her på bloggen. Jeg skaffet meg dessuten "Søndager i august" og "Så du ikke går deg bort" så snart de var utgitt. Likevel har det tatt mer tid enn jeg trodde på forhånd før jeg fikk lest denne siste.

Litt om forfatteren

Patrick Modiano har en enorm produksjon av bøker bak seg. Jeg teller 28 bokutgivelser på den norske Wikipedia-siden om ham - fra debuten i 1968 og frem til 2014. Mens kun fire av hans bøker er utgitt på norsk, er til sammenligning 14 utgitt på svensk. I tillegg har et par av bøkene hans blitt filmatisert, og han er dessuten manusforfatter bak to andre filmer.

Modianos forfatterskap var så og si ukjent for de fleste norske lesere da han ble tildelt Nobelprisen i 2014.

Om boka

En dag blir forfatteren Jean Daragane oppringt av en fremmed, som har funnet en adressebok han har mistet. Mannen insisterer på at de må møtes for at han skal få gitt boka tilbake. Daragane avviser forslaget om å møtes hjemme hos ham, og de blir derfor enige om å møtes ute.

Gilles Ottolini, som er en mann i førtiårene, møter opp sammen med en venninne ved navn Chantal Grippay. Ottilini byr på noe å drikke, og Daragane får seg ikke til å stikke av gårde med det samme.

"Jeg skal være ærlig med Dem ..."
Han lente seg over mot Daragane, og stemmen var plutselig blitt skarpere. Daragane kjente den samme følelsen som dagen før, i telefonen. Ja, denne mannen var pågående som et insekt.
"Jeg tillot meg å bla litt i adresseboken Deres ... bare av nysgjerrighet ..."
Jenta vendte seg bort, som om hun lot som hun ikke hørte.
"De er vel ikke sint for det?"
Daragane så ham rett inn i øynene. Mannen møtte blikket hans.
"Hvorfor skulle jeg være det?" (side 12-13)

Det viser seg at Ottilini har merket seg ved et av navnene i adresseboken hans, og det er "en viss Guy Torstel". Der og da skjønner Daragane ikke hvem dette kan være. Navnet sier ham absolutt ingenting. Ottilini forteller ham at han jobber med en kriminalsak hvor dette navnet er nevnt. Saken er svært gammel og han har lyst til å skrive en artikkel om den. Det hele ender med at Daragane går.

For et påfunn, å avtale et møte med en fremmed mann, han som ikke hadde sett et menneske på tre måneder, og som ikke hadde savnet det ... Tvert i mot. Han hadde aldri følt seg så lett som i denne ensomheten, med noen underlige opprømte stunder på morgenen eller kvelden, som om alt ennå var mulig og eventyret lå rundt neste hjørne, som det het i en gammel film ... (side 14)

Dagen etter blir Daragane oppringt av Ottilini, som påpeker at navnet Guy Torstel dukker opp i Daraganes bok "Sommerens mørke". Ottilini skal reise bort et par dager, men lurer på om de kan møtes igjen.

Så blir han oppringt av Chantal Grippay. Hun ønsker å møte ham hjemme hos seg, og Daragane går med på dette. Hun overleverer en fotokopi av dokumentene som Ottilini har tenkt å gi ham, og hun er spent på hva han kommer til å mene om dem når han har lest dokumentene.

Typene var bitte små, som om de var skrevet på en liten reiseskrivemaskin av et slag som det ikke fantes maken til lenger. Daragane hadde følelsen av å dykke ned i en kompakt, ufordøyelig grøt. Av og til hoppet han over en linje og måtte gå tilbake og hjelpe til med pekefingeren. Snarere enn en sammenhengende rapport var det en rekke korte notater på rams i vill uorden, angående drapet på en viss Colette Laurent. (side 33)

Chantal Grippay ringer ham igjen, og de blir enige om at hun skal komme hjem til ham. Det hele ender med at hun advarer ham mot Ottilini. Hun mener at han ikke kommer til å gi Daragane et øyeblikks ro, og at han er en klegg som biter seg fast. Ottilini ønsker å få Daragane til å hjelpe ham med å skrive en bok. "Ikke svar når han ringer ..." råder hun ham. Så går hun og etterlater seg en svart satengkjole i en pose ...

Idet han skulle legge "sakspapirene" inn i mappen av papp, falt blikket hans på bildet av barnet, som han hadde glemt. På baksiden av det leste han: "3 automat-bilder. Ikke identifisert barn. Ransaking og arrestasjon av Astrand, Annie. Grensepolitiet, Ventimiglia. Mandag 21. juli 1952." Ja, det var altså en forstørrelse av et automat-bilde, slik han hadde tenkt i går ettermiddag på hybelen i Rue de Charonne.

Han klarte ikke å ta blikket fra dette bildet og lurte på hvorfor han hadde glemt det blant papirene i "saksmappen". Var det noe som plaget ham, et bevis som det heter i rettsspråket, og som han, Daragane, hadde forsøkt å skyve ut av hukommelsen? Han kjente en slags svimmelhet, en prikking i hårrøttene. Dette barnet, som mange tiår holdt på så lang avstand at det var blitt en fremmed, var han pent nødt til å innrømme var ham selv. (side 50)

Møtene med Ottilini og Chantal Grippay setter i gang mye hos Daragane. Det er så mye han har glemt fra sin barndom, som sakte men sikkert trenger opp til overflaten. Som episoden med automat-bildene ...

Det å skrive en bok, det var som for ham som å blinke med lyshornet eller sende ut morsesignaler beregnet på bestemte personer som han ikke visste hvor var blitt av. Det var bare å strø navnene deres tilfeldig utover boksidene og sitte og vente på at de omsider ga livstegn fra seg. (side 52)

Men han hadde aldri nevnt Annie Astrands navn ...

Det var slik det hadde foregått. Han hadde beskrevet scenen nøyaktig, og han visste at dette avsnittet ikke tilsvarte resten av romanen. Det var et stykke virkelighet som han hadde smuglet inn, en sånn personlig melding man setter inn i avisenes rubrikkannonser, som bare kan tydes av ett menneske i verden. (side 53)

Det blir klart for Daragane at han er nødt til å finne Annie Astrand. Han bestemmer seg for å oppsøke en adresse han har fått, selv om han erkjenner at han selv ikke kan fordra uanmeldte besøk eller folk som trenger seg innpå en på gaten. Underveis blir for lengst fortrengte minner klarere og klarere ... Erindringer om et gjentakende mareritt, der han nettopp har unnsluppet fra en fare. Som om han hadde vært medskyldig eller vitne til noe alvorlig som hadde skjedd for veldig lenge siden ... I tillegg til erindringer om å bli forlatt som barn ...

Min oppfatning av boka

Selv om denne boka er en tynn flis, er den ikke så lettlest som man skulle tro. Årsaken er at hver side er mettet med mening. For at man i det hele tatt skal få noe ut av boka, må man derfor følge godt med. I motsatt fall kommer man til siste side uten å skjønne noe som helst, er jeg redd.

Historien bygges opp som den reneste krimgåte. Men når man tror at det kanskje er en forbryter som er målet for jakten etter det som en gang skjedde, tar man fullstendig feil. Uten å skjønne det leter nemlig Daragane etter seg selv og sine egne glemte barndomsminner. Hva skjedde den gangen? Hva er årsaken til de stadig tilbakevendende marerittene, og hvorfor er alt så bortgjemt i hukommelsen? Tittelen "Så du ikke går deg bort" refererer til angsten for å bli forlatt. En sånn lapp som voksne gjerne utstyrer barn med for at de skal finne tilbake til foreldrene sine dersom man skulle miste hverandre av syne ...

Menneskene vi møter i nåtid kommer og går, for aldri noen sinne å dukke opp igjen. Tilsvarende gjelder den etterlatte sorte satengkjolen. Hvorfor nevnes den når den likevel ikke får noen betydning senere i handlingen? Menneskene har ikke noen annen betydning for handlingen enn å sette Daragane på sporet av sin egen fortid. De blir katalysatorene som får fortrengte minner til å våkne, slik at han kan nøste videre i mysteriet som handler om ham selv. Det er besnærende lesning, men det grep meg likevel ikke. Jeg fikk ikke den følelsen eller opplevelsen jeg som regel får når jeg leser litteratur som virkelig betyr noe. Til det ble det for mange løse tråder og for mange spørsmål vi aldri fikk svar på. Jeg har likevel ikke problemer med å skjønne hva boka handler om og hvor forfatteren vil. Det meste her i livet får vi nemlig aldri 100 % svar på, og når virkeligheten blir for påtrengende svarer kroppen med å beskytte oss. Fortrengning er en overlevelsesstrategi mange tyr til - bevisst eller ubevisst. Dette er hva jeg oppfatter som bokas tematikk. Språket i romanen er litterært og flott - det står ikke på det.

Muligens er dette en bok som vokser ved annen gangs lesning ...

Jeg tror at denne boka ville passet perfekt som film, fordi stemningen i seg selv ville ha vært den bærende kraften i den. Kombinert med de riktige visuelle effektene kan det være mer enn nok til å skape kunst.

Jeg anbefaler absolutt denne boka, men den ville nok ikke stått først på lista dersom jeg hadde hatt mange uleste bøker på vent.

Helt til slutt siterer jeg fra Turid Larsens anmeldelse i Dagsavisen den 29. april 2015:

Selv om boka oppleves om behagelig kort med sine 111 sider, krever den både tålmodighet og langsomhet av leseren. Belønningen er en suggererende opplevelse av å bevege seg på kanten av noe gjemt og glemt som denne leseren i sitt enfold trodde ville avdekkes i de siste setninger. Men åpenbaringer er opplagt ikke del av Patrick Modianos litterære prosjekt.

Det er tydelig en traumatisk barndom som ligger gjemt et sted i Daraganes «minnebok», men den lar seg ikke framkalle. Et sted mot slutten av romanen står disse setningene: «Til slutt ville han måtte finne det han hadde mistet, som han aldri hadde kunnet fortelle noen om.» Setningene tirrer leserens fantasi og nysgjerrighet, og driver romanen fram. Men veldig mye forblir i det vage og antydende hos Patrick Modiano, og det er kanskje nettopp denne evnen til aldri helt å slippe noe ut i lyset som gjør beretningen både ubehagelig og fascinerende.

Denne helga er det Sekstitallet som leses her i min heim. Denne har jeg hatt lyst til å ta fatt på en stund, men den har blitt skjøvet på, på grunn av tykkelsen. 'Skal bare' lese denne først.. og denne...

Så ja, jeg er absolutt angrepet av 'slukelyst'. Akkurat nå er det så mange bøker jeg kjenner at jeg bare 'må' lese - og helst med en gang - og helst først i køen. Men må nå lese en side av gangen jeg også da, så det er ganske mange som står på vent.

Men sommeren har vært en riktig god lesesommer. Fra 1. juni og til nå har jeg rukket 16 bøker, 11 av disse i juli. Herlig :-) Det er noe av det som gjør min sommer perfekt :-)

For en fullkomment perfekt sommerdag kompletterer jeg med litt sol, en kurv jordbær, en trimtur, og kanskje et godt måltid med familie, venner og et glass eller to med vin i kveldingen. Da blir jeg glad, og trenger ikke mer :-)

Jeg har lusket litt rundt på sidene her i et par års tid, men jeg har aldri deltatt i (eller lagt merke til at det er et aktivt) forum. Gøy!

Jeg er i ferd med å flytte, og har vært for å se det nye huset i dag, det gjør meg glad. Jeg er også i prosessen med å finne en jobb som kan matche den nye situasjonen bedre, jeg vet ikke om dét gjør meg direkte glad- men forandringer er, tross alt, også hvordan man utvikler seg.

Forrige helg ble jeg forhindret fra å gå på biblioteket før det stengte, så jeg falt tilbake på de støvbelagte permene ytterst i min egen bokhylle. Siden da har jeg kommet meg i gjennom seks seige kapitler i Mariell Øyres & me skal bli omskapte, men jeg kan ikke si at jeg liker den. Jeg skal fullføre den, men det blir langdrygt. Selvfølgelig leser jeg noe simultant, og i går leste jeg ut en e-utgave av Herman Hesses Siddhartha. Synes den er flott, kanskje spesielt starten før selve handlingen og all den ytre dialogen starter. I dag leser jeg en sliten, gulnet Animal Farm med notater i margen.

Ellers har jeg tre andre bibliotekbøker som ligger og venter og kanskje får oppmerksomheten min denne helga, Stig Aasviks Indre anliggender, David Vanns Legender om et selvmord og Per Pettersons I kjølvannet.

Med start fredag og frem til neste søndag (4-13 aug) følger jeg med på VM i friidrett på TV og PC, trodde først det var morronpass hver dag, med det var bare fre-lør-søn, så da får jeg tid til annet på dagstid. Som lesing, har også 4 DVDer av serien 'Nordmennenes egen historie' og 'De syv underverk' som forfaller på mandag.

Denne helgen leser jeg videre på Elingaard - et gammelt herresete og regner med og også lese Morgan Kane fra Norge - en studie i litterær suksess og hvis jeg rekker det starte på miniserien på 4 som starter med Constantine vol 1, må ha noe lett å lese mellom grenene.

Det syns jeg du har veldig rett i! Jeg merker det at en dårlig dag blir fort bedre av et godt måltid, for eksempel, det er akkurat som om det omprogrammerer hele humøret å sitte med familien. Eller ha ei stund med venner, eller gå en tur ... ja, jeg er enig. ^^D
Kos deg på verandaen og si gjerne hvordan det går med Piken fra Europa.

Hos meg har det gått litt tregt i det siste, men jeg er nå snart ferdig med Mindhunter av John Douglas. Gleder meg til netflix serien basert på denne boken som kommer i høst. Etter det skal jeg fokusre for fullt på Washington: a life av Chernow. Det tar nok fremdeles litt tid siden jeg har 500 sider igjen. Neste bok etter dette blir Kronprinsen av Alexandra Beverfjord. Jeg likte den første boken i denne serien veldig godt, så da jeg så oppfølgeren på Obs til 79 kroner denne uken slo jeg til. God helg!

Ikke bare vandrer han uten esel: Han vandrer ut av mosebøkene! Men tilbaketuren dit foregår på ryggen av "en slags pensjonert rocinante".

Å herrefred
Hvilke ordsmed!
Du rimer og rimar
kvar ein linje kimar.
Skulle ønske eg var like kvikk
I min lyriske replikk

Unn deg ein kjeks
Og kos deg med Alex
Det ser ut som ein god thriller
Iallfall gjennom mine briller.
God helg til deg, Jostein Røyset
No skal eg gje meg med dette tøyset ...

Jeg har lest og notert og humret og kost meg. Notert for å få en oversikt over Kains reiser fram og tilbake i tid, med eller uten esel. Humret av morsomme detaljer som for eksempel denne:

Det er ingen tvil om at du er en god samaritan, sa kain, Samaritan,
spurte inspektøren forvirret, hva er det for noe, Det vet jeg ikke,
det plumpet bare ut av meg før jeg fikk tenkt meg om, og jeg aner ikke
hva det betyr,

Kost meg med minnene om min egen skepsis til en del tildragelser fra bibelhistorien vi leste i barneskolen, undringen over hvor Kain og Set fikk konene sine fra osv. Og ikke minst: Kost meg med det umiskjennelige Saramago-språket, underfundighetene og frekkhetene.

Jeg må visst lese Jesusevangeliet igjen.

Hei alle sammen:)
Jeg er inne i min andre ferieuke, og nyter late morgener, og fine turer i fjell og mark. Herlig!
Ikke blitt så mye tid til lesing i ferien som jeg håpet, men noe blir det alltids. Nå er jeg i tredje boka i 'New York trilogien' av Paul Auster, mitt første møte med han. Den var ikke helt som jeg trodde på forhånd, men god er den. Blir nok flere bøker av Auster etterhvert. På lydbok fronten har jeg akkurat begynt å lytte til 'Historien om Pi' som jeg har store forventninger til ettersom jeg så filmen for noen år siden. Forhåpentligvis lever boka opp til filmen og vel så det :)

God lesehelg!

Jeg la ikke merke til noe spesielt i kapittel 4, men mener Saramago er nokså konsekvent når det gjelder tegnsetting og stor forbokstav:
Etter punktum: Konsekvent stor bokstav
Etter komma: Stor bokstav når samtalen skifter fra en aktør til en annen, ellers konsekvent liten bokstav, også i navn.
(Bruker han andre skilletegn enn punktum og komma?)

For 3. helg på rad er Jeannette Walls forfatter av boken jeg leser. Denne gang er det hennes historie om sin bestemor Lily Casey Smith. Bokas tittel er " Ville hester" , og skildret av Walls, blir leserne kjent med den modige og handlekraftige bestemoren hennes som blant annet var engasjert talskvinne for alle som ikke passet inn i det " normale" systemet". En underholdende og artig bok.

Vi skal kjøre hjem etter vestlandstur, så planen er at Gudbrandsdalen skal forkortes med lydbok. Åsne Seiersteds To søstre ligger på spilleren. Problemet er at lørdags formiddag på P2 er så bra, så det vil nok ta litt tid før vi får satt den igang. Vi fikk hørt vel tre timer på veien opp, og selv om ungene i baksetet skulle sitte med egne greier på øret ble både trettenåringen og tiåringen oppslukt av historien.

I kveld har jeg fått lest ferdig Marguarite Duras' Sommerregn. Jeg har flere e-bøker fra biblioteket liggende klare. Mest gleder jeg meg til å lese Allmen teori om glemsel. Jeg har også noen halvleste bøker liggende hjemme, fordi de ble for tunge for sommerlesning, men samtidig for gode til å legge vekk. Det gjelder lesesirkelens juni-bok Hvis reisende en vinternatt og Sommer i Baden-Baden.

Så selv om hverdagen er tilbake for fullt fra mandag så er det mer enn nok å ta fatt i på lesefronten.