Bokelskere.no

To tips: Ctrl + enter gir ny side i word.

Men ikke bruk word. Installer scrivener. Det er veldig enkelt, og dessuten har de en veldig god tutorial. Gå gjennom den, så har du fått oversikt over de fleste funksjonene! (Og husk: det er ikke nødvendig å bruke alle funksjonene. Bruk det du liker!)

Den eneste ulempen (har ikke noe med sidens innhold eller utforming å gjøre) er at jeg av og til bruker for mye tid her inne. Og da blir det mindre tid til lesing.

Dette må jo være en inspirerende julegave å få? :D

Julegave

I kveld ble vi 15.000 bokelskere her inne!

Hurra :-)

De få sidene som er igjen av "Ildsjelen - Historien om Vidar Bøe" går vel unna før leggetid i kveld.

I morra ligger så "Når døde visker" av Kurt Aust klar til å bli tatt fatt på. Jeg var på et arrangement sist tirsdag der forfatteren selv fortalte om boka, hvilket selvfølgelig gjør det litt ekstra spennende å komme i gang.

Sjekk denne. Han er ikke nådig Ambjørnsen og forfatteren som nå har fått gjennomgå er Stein Morten Lier med boka "Bunnen av himmelen" som Ambjørnsen ga terningkast 1.

Sjekk dette bildet, sier vel alt Mulig mange har sett det tidligere, men jeg "Så lyset" :)

Endelig er min debutroman utgitt:-)! Tittelen er "Jernkloen med syv stumpfingre". Se min boksamling for ISBN, omslag osv. Håper noen har lyst til å lese den, og kommentere. Boka kan kjøpes på bl a bokkilden.no og bokdykk.no. På disse sidene fremkommer også en beskrivelse av historien. God fornøyelse!

Enig med deg der. Synes what's-her-name var fryktelig teit karakter, og typisk halvdårlig kvinneskikkelse skrevet av en mann: virker litt som en litt våt drøm for noen, og jeg har ennå ikke truffet noen som er slik i virkeligheten, men jeg leser mye om dem i bøker. Og disse typene som faller for disse damene er jo skikkelig svake, noe jeg har litt vanskelig for å tro er realistisk.

Det kan gå bra. Tror jeg ville ha snakket litt med henne om boka først og gitt et riss av innholdet mens jeg studerte henne nøye for å se hvilke inntrykk det gjorde på henne. Viktig å sjekke om alvoret synker inn uten at hun blir skremt. Dette kan variere fra person til person, men du som kjenner henne best må ta den vurderingen.

Dette var jo en tråd midt i blinken!

Jeg har nemlig et fag på litteraturstudiet dette semesteret som heter "Litteratur og sykdom". Det tar for seg hvordan litterære tekster beskriver ulike former for sykdom, alt fra "gamle klassikere" som pest og tuberkolose til kreft og psykiske lidelser. Jeg synes faget er interessant fordi det er mye spennende på pensum (de faglitterære tekstene er også gode, synes jeg). Det er et forsøk fra universitetet på å gjøre noe tverrfaglig, så de som tar faget kommer både fra litteraturvitenskap og fra medisinstudier. De som studerer medisin tror jeg absolutt kan ha nytte av å sette seg inn i fremstillinger av hvordan det er å ha en sykdom. Poenget er at man skal gå et stykke utover de rent legevitenskapelige beskrivelsene av sykdommer. Noe av det mest spennende (etter min mening) er verk som tar for seg menneskers møte med døden, for det kjennes jo sjelden så "naturlig" som vi liker å innbille oss at det er mens vi ennå er friske og vitale. Jeg tror at for de som arbeider med alvorlig syke kan det være fint å få en forståelse for nettopp dette.

Generelt sett kan nok forskjellige skjønnlitterære verk være til nytte i studiesammenheng for de fleste som studerer/jobber med noe som har med mennesker å gjøre. Kultur, historie, psykologi og alt slikt finnes jo i skjønnlitteratur. Samtidig er det, som nevnt, viktig å stille seg kritisk til det man leser. Det gjelder ikke bare historiske fremstillinger som kan være mer eller mindre korrekte, men også bøker som handler om menneskets psyke. Kan hende at boka bommer totalt, eller at det den forteller er individspesifikt og ikke spesielt allmenngyldig. Man kan nok ikke si at "nå har jeg lest en bok om noen som opplevde X, så nå vet jeg akkurat hvordan dét er".

Til sist vil jeg bare legge til at noe av det beste med romaner som tar opp "faglige" temaer er at de kan vekke interesse blant det generelle publikum for disse fagfeltene. En roman om historiske personer kan for eksempel gjøre at leseren får lyst til å lære mer om disse og tiden de levde i. Romaner om sykdom kan gjøre at man utvider sin horisont ved etterpå å lese mer faglig orienterte tekster om dette. Kanskje begynner man å fatte interesse for et land man tidligere ikke visste så mye om dersom man leser en god bok derfra. Eksemplene er mange. Det er en veldig god, interessevekkende innfallsvinkel til å lære mye utover bare det romanen i seg selv forteller, dersom man er litt nysgjerrig.

Jeg er uenig. Denne boka er jo en oppvisning i oppfinsomhet og fortellerglede synes jeg. Nei vel, kanskje er den ikke så mye mer en en lun og humoristisk eventyrhistorie, men slike har vel også sin verdi? Jeg synes i hvert fall boken er godt skrevet og at personer, situasjoner og miljø er strålende, ja kanskje til tider uvanlig bra skildret.

Jeg leser fordi ett liv ikke er nok! Da jeg var liten, trodde jeg nok at alle disse livene og hendelsene ville være mulig å oppnå. Jeg trodde at jeg kom til å dra på oppdagelsesferd i jungelen, gå på ski over finnmarksvidda, bo en sommer på en idyllisk øy i den svenske skjærgården, ha en hest, gifte meg med Rhett Butler... Nå vet jeg jo dessverre at man ikke rekker alt! Men bøkene får meg til å tro at det er mulig likevel... :)

Hverdagen med jobb og hus og barn er fin, og jeg gleder meg over livet mitt slik det er, men jeg er nok likevel en bokjunkie! Husker personalet i barnehagen lurte kommenterte at de så meg komme gående og lesende langs fortauet for å hente barn. Jeg leser mens jeg lager mat, spiser frokost, skal sove, ser på tv, reiser til jobben - jeg har ikke lenger tid til bare å sitte og lese et par timer slik jeg gjorde før, men lese MÅ jeg bare, så da blir det små biter her og der.

Jeg ser jo at det er en virkelighetsflukt, og en avhengighet på samme måte som nettpoker, alkohol eller shopping kan være det! Spenning i hverdagen :) Men jeg er oppdratt med bøker, og har veldig gode minner fra høytlesing og egne leseopplevelser da jeg var barn. Foreldrene mine leste også mye, og vi leste det vi fikk tak i, hele familien - de voksne leste også barnebøkene - for seg selv!

Man kan jo skrive en hel bok om lesing...

Philip Kerr har skrevet detektivromaner i noir-sjangeren fra før under og etter andre verdenskrig i Berlin. Jeg tenkte Hammet hele tiden mens jeg leste om Kerrs helt. Han er virkelig av den hardkokte typen a la Spade omgitt av tilsvarende kvinnetyper. I tillegg danner jo tidsbildet et dystert bakteppe for handlingen som virkelig bidrar til å gjøre bøkene lesverdige. Skummelt å være nazi-skeptisk politimann i Berlin på slutten av 30-tallet.

Skjønner hva du mener. Det er ikke noen forfattere jeg kjenner som mestrer den gammeldagse sjarmerende stilen med forførende sekretærer og menn som var Menn. Da må du antagelig til andre detektiv-forfattere som skrev på samme tid, for eksempel Raymond Chandler. Jeg er redd at om noen av dagens forfattere skulle ta opp igjen den samme stilen, så ville det virke parodisk.

God krim bør absolutt være spennende. Utover dette vil du finne like mange meninger som det finnes bokelskere. Ingen fasit her, er jeg redd. Likevel lar jeg meg friste til å føye til at det bør være godt skrevet, dvs. med rytme i språket, uten for mange floskler, med uvante metaforer, gode personskildringer og et godt utviklet plot. Slik kravene er til god litteratur generelt. Jeg synes ikke vi skal stille andre krav til språket i krim enn til språket i annen litteratur.

Jeg tenker en litt hyggeligere utgave av "De dødes tjern" - en hyttetur med noen gode vennepar der det skjer litt pirrende ting. Men altså helst med litt positivt fortegn.

Jeg har fått plass på et "forfatterkurs" på Folkeuniversitetet utover høsten. Får sikkert bedre anledning til å fabulere rundt drømmeopplegget der.

England, ca år 1900, slott, hushjelper, kammerpiker,husholderske, flott hage med bla labyrint, gartner, slottsfruer og frøkner, hemmlige rom, bibliotek, gjenferd, beskrivelser av : kjoler, hatter, biler. Dette ble i stikkord, men drømmeroman for meg.

Det påstår idéhistorikeren Kjetil Korslund i Aftenposten i dag, i en kommentar til kulturkjerringdebatten. "Kulturkjerringer tror de blir mer sensitive og får livserfaring av å lese romaner. Det finnes ingen empiri som underbygger dette", skriver han og avslutter med "Hva med heller å leve selv?"

Det er jo ganske frekt da! Hva vet han om våre erfaringer, - det går nemlig an å både skaffe seg livserfaringer og lese;) Og skal man først trekke forhastede slutninger om hverandre, så er det lett å tenke lignende tanker om manglende livserfaring hos en idéhistoriker som holder foredrag om gotikken;)