Helt enig, jeg hadde elsket å satt tenna litt ordentlig i denne historien, kjenner jeg nesten blir litt frustrert over at det var det hele nå som jeg er ferdig. Heldigvis for meg er jeg såpass fersk Hobb fan at jeg har en hel serie til å se frem til å lese før det er tomt!
Kort bok eller ei, absolutt verdt å lese!

Fantastisk i alle ordets betydninger. Og utrolig kult at Gaiman klarer å gjøre noe nytt med så kjente eventyr. Men det kan jo ikke slutte sånn?? Jo, vent. Det er klart det må det...

I en silo, under bakken, bor det 600 mennesker. Der har de skapt et samfunn, et samfunn som er praktisk innordnet i 150 etasjer. De har boligkvartaler, sykehus, landbruksavdelinger, butikker og basarer, en It avdeling og nederst er mekanikernes domene.
Juliette blir ny politisjef og mye av handlingen sentrer rundt henne og hennes jakt på sannheten, lik løkskrelling finner hun nye lag, nye rom, nye hemmeligheter.
Hun avdekker mord, manipuleringer og maktambisjoner. Hun var tidligere en av mekanikerne, en av de som holder liv i generatorene.

I siloen er det meste regelstyrt. Som hvem en kan innlede et forhold til, hvem som kan få barn, hva slags jobb en blir tildelt, hvilket nivå en er på.
Er reglene kun for å beskytte siloens beboere? Hva skjedde under opprøret for mange år siden da alt datamateriale ble slettet? Og hva fins det noe utenfor siloen?

Verden utenfor kan sees på et par storskjermer. Den er ørkenaktig og med giftig luft. Straffen for å ønske noe annerledes, for stille spørsmål er å bli sendt ut for å vaske kameralinsene- og dø!

Silo er en heftig og herlig dystopi med mysterier og mangfoldige karakterer. Historien er en skremmende og igangsetter tanker om hvordan vi lever som en god dystopi jo skal gjøre. Den handler om å overleve, om hvordan en opplever den verden en lever i og hvordan en forholder seg til Sannheten. Silo har også deilige twister. Det er så godt med historier som overrasker meg!

Hugh Howey har fått til en fin flyt i historien og språket som gjorde det lett å lese og fristende å bla om til neste side. Historien er skrevet i fortid, i tredje person. Enkelt og effektivt.
Silo er en handlingsstyrt historie med actionscener. Kjærlighetsscenene er fine og ikke kleine. I tillegg til Juliette ble jeg glad i geeky Lukas og Solo med et ekstremt overlevelsesinstinkt. Min favorittkarakter er den varme assisterende politisjefen (les boka så skjønner du! - han er også mannen i utdraget under)

Jeg liker at personene er sparsommelig beskrevet. Jeg ble "kjent" med dem for det, de skiller seg fra hverandre i meninger, handlinger og vaner. Howey viser oss personene med bruk av verb. Og han skriver karakterer med en fin ømhet. Howey er en dyktig historieforteller!

Juliette er en tøff heltinne med hjerte og hjerne. Det er alltid fint med en kvinnelig helt som er sårbar og samtidig tør og gjør.

Jeg må vite hvordan det går videre med Juliette og de andre. Så jeg har bestilt neste bok.

Trippelbetydningen av ordet Wool (originaltittelen) er effektivt og elegant. Ull er klutene de som blir kastet ut vasker linsene med, ull er uvitenhetståken de er omringet av og ull hinter til sauer (å være en del av den tause flokken)

Det ryktes at Ridley Scott har kjøpt filmrettighetene. Joohoo!

Nydelige lydeffekter og fantastisk stemmeskuespill. Skulle jo bare mangle med de store navnene som er med: Christopher Lee, Benedict Cumberbatch, Natalie Dormer, Bernard Cribbins, David Harewood, James McAvoy og selveste Giles fra Buffy (Anthony Head) bare for å nevne noen. Fant denne på audible og har kost meg med den i løpet av påskens to første trim-turer. Jeg har ikke lest boken, men har lest tegneserien så visste at det var en god historie. Den er jo skrevet av Gaiman. Det handler om Richard Mayhew som en dag finner jenta Door skadet på gaten, og når han hjelper henne med å komme unna de to morderne (de stjeler showet spør du meg), blir han dratt inn i den magiske og farlige verdenen kalt London Below. Dette er en herlig forestilling full av humor, spenning og overraskelser. Kan du engelsk og liker gode historier vil du garantert like denne.

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ...

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen.

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død.

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid.

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel.

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd.

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte.

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var.

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Dette er en helt spesiell roman. Stillferdig og uhyggelig, stadig mer filosofisk og åndelig - og samtidig med scener av voldsestetikk a la Quentin Tarrantino - i japansk drakt. Denne vil jeg nok gjerne diskutere med noen. Trenger å fordøyes.

Gjett om jeg koser meg med å lese denne! Språket er en nytelse!

Det er vanskelig - nesten umulig - å lese denne boken uten å ha Harry Potter i bakhodet. Jeg har levd med Harry Potter i flere år nå, både gjennom bøker, lydbøker og filmene, så det å lese denne boken og frikoble meg helt fra forfatteren var ikke helt lett, men gikk OK til slutt.

Dette er voksen skjønnlitteratur. Det er en "lett og ytre" handling, men den er veldig enkelt og dominerer ikke leseopplevelsen på noen måte. Handlingen er at en mann dør, hans posisjon i samfunnet blir ledig (en rolle i sognerådet), noen ønsker hans rolle, andre bare savner han. Som sagt: Handlingen i seg selv er en veldig "enkel ramme". Det som bærer boken er karakterbesrkrivelsene - og for noen beskrivelser! Det som gjør Harry Potter til glimrende litteratur er at i tillegg til en spennende handling, et morsomt univers, er karakterene i bokene: Mennesker. Virkelig, ekte mennesker som er komplekse både i handling og personlighet. Her er faktisk menneskene litt mer steriotype (mer fordi vi ikke får sjangsen til å komme "innpå" dem - på grunn av bokens lengde og antall personer - enn dålig litteratur), men alikevel bra beskrevet.

I tillegg har jo jeg en dragning mot litterære skikkelser som Krystal, så her er det full klaff for meg.

Glitrende fantasy! Settingen minner meg om vikingetiden, men er helt unik, som alle bra fantasy settinger er. Jeg liker også veldig godt måten verden er presentert på, ofte er det ikke brukt beskrivelser, men ordene er bare satt rett inn i teksten. Dette øker også autensiteten i verdenen. Ofte i fantasy er det kampen mellom det gode og onde som er fremtredende, men her er ikke historien like "rett frem", og det er utrolig kledelig. Gode karakterbeskrivelser, spennende historie. Tematikken er ungdomsrettet - følelsene av det å stå utenfor, ikke være helt med, forelskelsen, det å ikke prestere. Personlig greier jeg ikke å lese om hvordan Rine tilgjengeliggjør "evna" for Hirka som noe annet enn symbolikk på seksuell oppvåkning. (Mye har nok med hvordan det er beskrevet heller enn at forfatteren har gjort dette med vilje?)

Fantasy, science fiction, kjærlighet, action, humor, sex, liv, død, spøkelser, vinger og horn. What's not to like??

En kontrahistorisk dystopisk ungdomsbok om hvordan Norge ville sett ut om vi fortsatt var i union med Sverige og det var svenskene som oppdaget oljen i Nordsjøen. Norske dystopier er det ikke flust av meg bekjent og jeg synes Jon Ewo gjør en god jobb. Boken har driv og den er ganske så dyster. Boken kunne godt ha vært litt lengre for det skjer veldig mye i denne boken og den skal beskrive et ganske annet Norge enn det vi kjenner. Den klarer tross sine beskjedne 175 sider å få med ganske mye likevel. Et veldig spennende konsept som Jon Ewo visst skal fortsette med, da med nye tidsepoker og nye personer.

Denne må du være over gjennomsnittlig glad i bøker for å lese. Du kan jo f.eks. være bibliotekar, som hovedpersonen er, og glede deg over konkretiseringen av ordenes makt. Bare så synd at det ikke blir noen stor bok ut av det. Litt for mange enkle løsninger, men ganske morsomt til tider. Kun for spesielt interesserte :-)

Spennende debutant!

Stig Beite Løken (f. 1983) debuterer med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". Boka er rykende fersk, og jeg for min del er imponert både pga. de språklige kvalitetene ved novellene, samt spenningsnivået i hver og en av dem.

Novellesamlingen inneholder ni noveller, som alle kan sies å ha som gjennomgående tema hva det vil si å være mørkeredd, liten og/eller ensom. Felles for alle novellene er dessuten at vi står overfor en jeg-person, som noen ganger er en kvinne og andre ganger en mann. Novellene varierer i lengde - fra den korteste som kun er på et par sider til den lengste som er på litt mer enn 40 sider. Jevnt over benytter forfatteren seg av en deskriptiv fortellerstil og et nokså enkelt språk uten bruk av mye metaforer, men kanskje med desto mer bruk av symbolikk. I flere av novellene glir dessuten virkelighet og fantasi over i hverandre, og det makabre ligger veldig nær. Styrken i novellene ligger utvilsomt i forfatterens evne til å beskrive stemninger og bygge opp en uhyggestemning, noe som gjorde at jeg ble sugd inn teksten og bare måtte lese videre. Og som alltid når jeg står overfor en så vidt ung forfatter som Løken, imponeres jeg stort når spennvidden i stoffet er så bredt som i denne novellesamlingen.

Vi møter bl.a. en skoleklasse som plutselig finner glassmaneter ute i en skog (Konkylien), to gutter som stjeler seg til å bade i skolens svømmebasseng om natten (Bassenget), journalisten som flytter inn i det feilslåtte høyblokkprosjektet hvor det kun bor to familier og hvor det skjer mystiske ting i de ubebodde leilighetene (Blokken), det unge kjæresteparet som har sin siste natt sammen før hun skal flytte til USA (Mørkeleken) og hun (eller han?) som har handlet inn til jul og er på vei hjem da hun får øye på Karlsvognen (Karlsvognen). Den sistnevnte novellen er nærmest lyrisk:

"Den nest siste bilen på parkeringsplassen rullet forbi meg. Jeg kastet fra meg den halvrøykte sigaretten, satte med inn i førersetet, startet bilen og svingte ut av parkeringsanlegget. Mens jeg kjørte den tilårskomne Volvoen, stappfull av bæreposer, også den en slags handlevogn, forsiktig opp det bratte dalstrøket som vinteren hadde pakket inn i frost og mørke, klarte jeg ikke å riste av meg det jeg hadde sett på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret: De syv stjernene som avbildet en enslig handlevogn flere titalls lysår unna." (side 118)

I profileringen av novellesamlingen fra forlagets side heter det at novellene tar oss med til situasjoner og steder hvor livet stilles i relieff. Dessuten beskrives novellene som et møte mellom skrekkfilm og kortprosa. Når et så seriøst forlag som Cappelen Damm står bak utgivelsen, borger det for kvalitet, er min påstand. Denne novellesamlingen bør å nå ut til mange lesere! Jeg mener at novellesamlingen fortjener terningkast fem! Det skal bli spennende å følge denne forfatteren!