Tekst som har fått en stjerne av Berit R:

Viser 1 til 20 av 760:

Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?

Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.

På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...

I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.

Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.

Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.

Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Stockholm anno 1793 er nesten parodisk mørk og forferdelig i Niklas Natt och Dags krimroman 1793. Men bare nesten. Denne parykk-krimmen kjenner du i mellomgulvet.

Jeg er ikke den som leser mest krim, men innbiller meg at plottet i 1793 ligner på det som skrives av moderne nordic noir-krim: Et mishandlet lik blir funnet i en pøl, og to etterforskere - en med hjerne og en med muskler - må løse mysteriet.

Etter noen omveier kommer de fram til gjerningspersonen, som mot slutten av boka forteller dem og oss hvorfor han har blitt det monsteret han har blitt.

1793 er en krim i den forstand at et mord skal oppklares, men i motsetning til andre i sjangeren er det færre blindspor og mistenkte.

Du bør lese den for miljøskildringene og fortellerstrukturen. Selve årstallet er bokas hovedperson. Niklas Natt och Dag (han heter det) har prøvd å skrive fram et ytre sett historisk korrekt Stockholm, og skildrer samfunnet fra topp til bunn.

For alle som har besøkt stilige Stockholm, er det forfriskende å lese historien om byen i en tid lenge før det fantes noe folkhem. 1793 er så møkkete, skitten og sykdomsbefengt at jeg kjente behov for å dusje jevnlig mens jeg leste den. Ondskap og kynisme gjennomsyrer alle samfunnsmekanismer, og romanen er en rundtur i sadisme og mishandling. Her er voldtekter, lemlestelse, tortur, sult, bødler med sløve økser, alkoholisme og menneskehandel. Alt var verre før.

Det bikker nesten over i det parodiske, men boka holder seg på rett side og viser til slutt lysglimt i mørket.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Veldig godt oppsummert, som om jeg skulle skrevet det selv. Syntes den var veldig innholdsløs - dette kan da Ragde bedre.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Den siste tida har eg kome over ein masse middelmåtig krimbøker og har lenge sakna den type krim som gjer meg hekta. Der kor både krimsaka og karakteranes personlege drama engasjerer. Det skjedde endeleg her. Likar karakterane og likte plottet. Kanskje litt for utruleg til å vere truverdig vil nokon seie men samstundes er det jo faktisk slik at mykje av det som faktisk foregår ER villare enn kva den mest kreative kriminalforfattar kan klare å dikte opp.

Etter å ha avhøyrt eit vitne og på veg mot bilen sin får Lacey Flinn auge på ei knivstukken dame, som blir det første av mange brutale drap. Drapa har litt for mange ting til felles med Jack the Ripper - saka frå 1888-1891-isj tida til at det kan oversjåast. Lacey blir involvert i saka, både som etterforskar, vitne og også reint personleg. Det var nemleg ikkje tilfeldig at det var nettop ho som traff på det første offeret. Vi følgjer etterforskinga på jakt etter gjerningsmann og motiv. Og vi får etterkvart også vite meir om Lacey flint som person

Boka bygger seg fint opp, er aldri for langdryg, har eit flott karaktergalleri og ja, syntes dette var eit friskt pust inn i den elles litt innestengde krim-atmosfæren. Gjekk rett laus på bok nr to i serien... Og så langt fenger den faktisk endå meir

Endelig ei krimbok utan utallige, meiningslause "twister *, og ei bok kor ting ikkje vert overforklara og gjentatt i det uendelege. Tomme opp!

Og som lydbok var denne fantastisk fint lesen av Kristine Rui Slettemarken

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Zoo Europa. Gert Nygårdshaug.
Etter å ha lest noen svært realistiske bøker på rappen, var det litt deilig å bli med inn i dette eventyret.
Dette er en fremtidsdystopi, og man må først ha lest de fire første i, vil ikke kalle det serie, men de henger i hop.
Mengele Zoo. (1989)
Himmelblomsttreet. (1995)
Afroditets basseng. (2003).
Chimera. (2011)
I denne boka møter vi igjen mange av vennene våre fra de foregående bøkene. Året er ca 2050, det har vært borgerkrig i Europa, og en katastrofe for menneskeheten herjer, men våre venner lever og må ut på en vandring.
I boka er det mange konflikter, drøfting og drøsing om fremtid og fortid fra forfatteren. Hvis man klarer å legge fra seg virkeligheten litt, er det ei spennende bok.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Har du lest de andre bøkene om Mino? Hvis ikke kan det kanskje være derfor du evt ikke har fått like stor sammenheng/helhetsopplevelse? Har ikke lest denne selv, enda, men har planer om å lese mengele zoo og denne dersom førstnemnte faller i smak. Hva var det som var så fryktelig elendig med denne boka? Språket? handlingen? :-)
Bare lurer, siden det skal en den til å kalle en bok for makkverk og gi den en ener. Ikke at det er noe galt med det, er veldig for å kalle en spade for en spade, men lurer veldig på hva som gjør den så elendig

Godt sagt! (4) Varsle Svar

En fantastisk spennende og verdig avslutning på Mino-bøkene! Jeg skrev en anmeldelse her:
skriv lenkebeskrivelse her

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ei herleg bok, dette, i den grad ein kan seie at skildringar av personar på skråplanet, eller på veg dit, er herleg. Ein fyl eit knippe personar i Stavanger-området gjennom nokre hektiske haustdagar, personar som normalt ikkje ville hatt stort med einannan å gjere. Men sidan omstenda er som dei er, så vevast lagnaden deira til ein viss grad saman.

Den skilde tenåringspappaen Pål er i pengeknipe, han har spelt på seg uhorveleg stor gjeld, og treng hjelp til å skaffe ein million eller der omkring. Han vender seg til eit knippe jevnaldrande som han så vidt kjende i ungdomstida, og som no er yrkeskriminelle, for å få hjelp til å dra i land ein forsikringssvindel. Døtrene til Pål er eit kapittel for seg, den eldste, Malene, er pynteleg og ordentleg medan Tiril er beintøff goth-jente. Klassevennina til Malene, religiøse Sandra, har forelska seg i barneverns-kasuset Daniel som ikkje er heilt trygg. Spesielt utrygt blir det når han kjem i skvis mellom Sandra og fostersøstera si.

Renberg har skrive ei lettlest og underhaldande tekst, tidvis humoristisk, men som også formidlar dei sterke kjenslene til fleire av dei involverte. Det er korte kapittel, og ein vekslar mellom å følge dei ulike hovudpersonane i forteljinga. Dei sekshundreogeitelleranna sidene flyg unna før ein veit ordet av det, og kjensla ein sit att med etterpå er at ein vil ha meir. Heldigvis har Renberg gjort noko med dette, han har skrive eit par bøker til med framhald til denne forteljinga. Skal lesast.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Eg liker godt bøkene til Jørgen Brekke, dei fleste av dei eg har lest handlar om politietterforskaren Odd Singsaker. Det gjer denne boka også. Brekke har vist ein del variasjon i måtane han bygger opp historiene sine på, og han har tilegna seg eit godt handlag med å stykke opp parallelle forteljingar slik at plottet gradvis blir klarare for lesaren.

I denne boka gjer han eit grep han berre så vidt har tøtsja borti i eit par av dei andre bøkene, heile boka kan nemleg lesast som ein kommentar til kriminallitteratur som genre, eller ein metaroman om ein vil kalle den for det. Sentralt i boka er forfattaren Anthon Bruun som har gjeve ut boka «Alle kan drepe». Merkeleg nok så får Singsaker ei drapssak i fanget under eit bokbad med denne forfattaren. Er det tilfeldig at drapsofferet, som er litteraturforskat, er skoten med ein Nagant-pistol, same type pistol som den i Riverton-prisen?

Og så har vi denne gjengen med ungdomar som er på sommarjobb i Sverige i 1992 då, kva har dei med saka å gjere? Den smårare Selma, som fleire av gutane svermar for, tek i alle fall til orde for at nokon av dei andre i gjengen kjem til å take livet av henne i løpet av sommaren. For det er nemlig slik at alle kan drepe. Høyrest det kjent ut?

Undervegs i lesinga fekk eg kjensla av at det har gått litt for fort i svingane for Brekke denne gangen. Ideen med å skrive ein krimhistorie som er ein kommentar til krimlitteratur er god, og boka skårar bra med plusspoeng på dette. Men sjølve krimforteljinga tykte eg var litt for lettvint. Hadde forfattaren det så travelt med å kose seg i metaroman-bobla at han gløymde av å tenke ut ei meir intrikat historie? Ja ja, det kan i såfall vere eit teikn på at har spart på eit ordentleg godt plott til neste bok. For det kjem vel fleire bøker om Singsaker? Det vonar i alle fall denne lesaren.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg hadde også en mengde bøker i hyller, oppå hyller og rundt overalt i huset. For to år siden skulle vi flytte, og jeg bestemte meg for å kun ta med en høyde med bokhylle. Bøker ble gitt bort til et dugnadsdrevet antikvariat, til Fretex, til folk som ville ha. Kun noen få bøker ble kastet, enten fordi de var så dårlige at jeg ikke ønsket å videreføre dem til andre, eller fordi de var utslitt. Pocket var lettest å gi bort, de var populære som ferielektyre. De som fikk bli med var noen få barnebøker og noen få bøker som hadde en helt spesiell verdi for meg, et par kokebøker (som jeg aldri bruker).
Resultatet?
Jeg leser ikke mindre enn før, jeg låner mye fra eBokBib, kjøper noen e-bøker jeg legger på Kindle, låner noen få fysiske bøker på biblioteket. Har akkurat blitt obs på Nasjonalbibliotekets mulighet for e-lån, dette skal prøves ut. Huset føles lettere, litt mindre støv, litt «renere» vegger. Har jeg lyst til å lese noen bøker en gang til, er det jo bare å låne dem på nytt. Nå skal den siste bokhylla ut også, barnebøkene kan ungene mine ta med, de andre gis bort.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

God roman som hgger på historiske hendelser. Jeg har lest C.J. Sansoms bøker om Master Shardlake og Rory Clements bøker om John Shakespeare. Handlingene i alle disse bøkene foregår på 1500-tallet, og mange av de historiske personene går igjen hos de ulke forfatterne. Jeg synes det er interessant å få hendelsene eskrevet fra ulike perspektiv.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Interessant og fint innlegg Tone! Vi er flere som har undra oss over vår «tause mystiske slektning» som du treffsikkert formulerer deg. Boka til Jentoft hadde jeg oversett. Takk for det tipset.
I tillegg til Marit Håverstads anbefalinger, vil jeg holde fram Den vita segerns svarta skugge av Bjarne Stenquist fra 2009. Foreløpig den beste saksprosa boka om dette tema jeg har funnet.

Jeg klistrer inn utdrag av ei historie jeg skreiv for et par år siden, før jeg hadde funnet boka til svenske Stenquist. Ei historie om min vei fra undring til større kunnskap om Finland, i stor grad basert på skjønnlitteratur, men også på personlige opplevelser.

                                  -o0o-

Suomi
I Finlandsavdelinga i mitt hode er det mye rart. Lengst framme ser jeg reinsdyr & trær, snø, is, kulde og manglende mobildekning, så hetebølge & mygg, folk som løper maraton klokka tre om natta i midnattssol – og deretter et par billiardbord & noen ølglass. Etter hvert dukker Arto Paasilinna, Väinö Linna, Britt Karin Larsen, Mikael Niemi og Kjell Westø opp, og til sist er også Tove Jansson på plass.
Kunnskap og minner i flere lag, hulter til bulter.

Mye av dette dukka opp 24. januar 2016 da min gamle venn Thomas Vermes skreiv en artikkel om at Finland bryter med nordisk demokrati og innfører tvangslover.

At Finland bryter med nordisk demokrati har faktisk vært en helt sentral del av det finske borgerskapets historie i nyere tid, selv om den historia ikke er godt kjent i norsk flertallskultur.

Det var tid for en stille stund i ettermiddagsola foran vedbua med Kareliasuiten til Sibelius, en imaginær multelikør og en Lappin Kulta - for deretter å la tenkeren spinne.

Trailerturer
Fra første tur i 1982 til den foreløpig siste, midt på nittitallet, har jeg likt å kjøre trailer i Finland. De finske lastebilsjåførene oppførte seg svært vennlig, de hilste og blinka langs veien, helt ekstraordinært sammenlikna med de 23 andre landa jeg har kjørt i. Men når jeg seinere traff dem i Norge og prøvde å hilse tilbake var responsen null. Her er de tilsynelatende ikke vant til at noen hilser på dem.
Minnene mine er fra minst femti turer, stort sett i transitt, noen få ganger med lossing i Finland. De først turene til Finnmark eller Troms, seinere også til Moskva, St. Petersburg eller Murmansk. Over grenser med vakre og eksotiske navn som Valima, Nuijamaa, Raja Jooseppi, Neiden, Utsjoki, Karigasniemi, Kivilompolo, Karesuando og Kilpisjärvi, Muonio og Haparanda. Luksusturer på flytende hotell fra Stockholm til Helsinki, eller proletarturer med kontainerbåten fra Kapellskär til Naantali. På den siste spiste vi på langbord, i underskjorta, og på veggen var rederen avbilda. Han hadde falt og slått seg etter en tur på byen. Et falmet avisutklipp var utstyrt med to plaster i kryss over panna hans.
Første gang med luksushotellet til Viking–line, med 24 tonn sild, forsov jeg meg. Jeg hadde hengt med en gjeng danske sjåfører, sitti i boblebadet og i baren. Morgenen etter stod vogntoget mitt ensomt igjen på bildekk i Helsinki havn og politiet hadde avslutta promillekontrollen da jeg tilslutt fikk bilen i land og fant tolla.

På kontinentet gikk det vandrehistorier om de finske sjåførene, hvor gjennomgangstema var at de ikke lot seg pille på nesa. En av de barskeste var om en gjeng kontinentsjåfører som hadde leid seg buss i sommerferien. Med den hadde de reist fra Helsinki til Halluin, hovedgrensa mellom Antwerpen og Paris, hovedsporet sydover. Der hadde de banka opp den mest korrupte og beryktede franske tolleren – som vi alle kunne kallenavnet på. En av finnene hadde angiveldig holdt han i beina og brukt kroppen som vektstang mens han dengte hodet hans i hengerdraget på et parkert vogntog. Deretter reiste de tilbake til Finland.
Slike historier kunne jo blitt fortalt av Arto Paasilinna i dag, og kanskje blitt trodd.

To minner
To veldig konkrete minner dukker opp.
En kveld i 1994 stod jeg parkert på kaia i Helsinki sammen med en kollega. Vi hadde lossa hver vår semitrailer i Moskva, vinduer og parkettgulv til et boligområde i utkanten av Moskva, hvor partififfen angivelig skulle bo. Trailerne var lasta i Finland og ferga hjemover gikk neste dag. Vi fant ei sjappa på kaia med øl og biljard, slik man gjør. En mutt mannfolkgjeng satt langs veggene og fulgte oss med øynene. Vaktsomt. Avventende. Fiendtlig?
Etter et par øl og et par runder på biljardbordet begynte en av dem å rope: Ruotsi, ruotsi? Vi trakk på skuldrene. Han ropte igjen: Svensk? Vi rista på hode. Norsk! Dermed sprakk ansiktene langs veggene opp i små, skeive smil og stille humring, så kom de over og slo oss på skuldrene, og resten av kvelden var det øl, spandering og biljard i norsk finsk forbrødring.
Hvorfor denne uviljen mot svensker? En bedriten svensk arbeidsformann? En svensk don juan som har tatt dama fra en av dem, eller lå det dypere forhold bak? Det pirra nysgjerrigheten min.
Jeg har aldri studert historie, og mine historiekunnskaper er mangelfulle. Noe er plukka opp på gata, noe i romaner, og noe på nett. Det gikk mange år før jeg leste Mannen som døde som en laks av Mikael Niemi, og forsto at Finland var underlagt Sverige fra ellevehundretallet til tsarens Russland overtok landet i 1808. Det betyr altså 700 år under Sverige. Noen spor i folkesjela kan komme derfra. At også Tornedalen i Sveriges høga nord har finsk språk og havna på feil side av grensa kaster lys over et gammelt minne om serveringsdama på kafeen i Pajala, et par hundre meter fra Svenskegrensa, som verken forsto vann, vatten, water, wasser eller eau. Aqua forstod hun, men det var et slags flaskevann som kosta penger, og jeg var fattig. Britt Karin Larsen forteller i sin serie om skogsfinnene fra området mellom Hedmark og Värmland, bedre kjent som Finnskogen, at folket herfra stammer fra et område langt øst i Finland. Svenskene flyttet dem ganske enkelt. De trengte noen til å ta seg av skogene. Slikt kan også sette spor i et folk. Det vokser et tre i Mostamägg, Himmelbjørnens skog og Som steinen skinner er de tre første bøkene i denne vakre serien.

Finnland erklærte seg selvstendig i 1917
Kort tid etter blei det godtatt av bolsjevikene, som nylig hadde tatt kommandoen i Russland og innført Sovjetstyre. Deretter har Finnland hatt tre blodige konflikter, og selv navnene deres forteller ei historie. Den første starta i 1918, den neste i 1939, og den siste i 1941. Mens Russland hadde sin revolusjon i 1917, blei klassekrigen i Finland vunnet av borgerskapet og i ettertid kalt Borgerkrigen. Andre verdenskrig er i Finland delt i to og gitt navnene Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen.
Gustaf Mannerheim, slakteren, tidligere general for de Hvite i Russland, ledet det finske borgerskapets kamp mot arbeiderklassen i 1918, og mot Sovjet under andre verdenskrig. Godt hjulpet av tyske tropper under nedslaktingen av arbeidsfolk i 1918, sammen med tyske tropper mot Sovjet (og dermed mot Norge) under andre verdenskrig. Väinö Linna beskriver klassekrigen i bind 2, Opprør, i sin «Polstjerne-trilogi», som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1963. Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk. For dem som har lest Pelle Erobreren fra Danmark, er Polstjernetrilogien på mange vis en finsk parallell, ved at den belyser historia sett fra arbeidsfolks synsvinkel gjennom å følge en familie.

Vinterkrigen
I den offisielle versjonen er Vinterkrigen beviset for at Stalin var like ille som Hitler, og at begge ville legge under seg Europa.
Det må ha vært i 1974, i Stavanger, at jeg fikk høre den andre versjonen etter en kinoforestilling. Filmen husker jeg ikke, men under debatten etterpå la ordstyreren fram den offisielle versjonen. ”Hitler og Stalin ville dele Europa mellom seg. Først tok Hitler Polen, så tok Stalin Finland.” Da reiste en gammel kommunist seg, tidligere sjømann, og sa følgende: "Det derane e noge forbanna tull. Han Stalin såg at Hitler også ville ta Sovjet, Sovjet trengde tid, og måtte beskytte Leningrad (dagens St. Petersburg) fordi grensa mot Finland gikk noen få kilometer fra byen. Den kunne skydes i senk fra tyske krigsskip. Stalin foreslo derfor en grensejustering og en tidsbegrensa leieavtale om noen øyer med Finnene. Som kompensasjon skulle de få dobbelt så store arealer lenger oppe i nord, i tillegg til store pengesummer."
Det var i den tida gamle mennesker gikk på byen og lærte opp ungdommen, i stedet for å taste på Internett.
Men i dag har vi nett, og du kan sjekke forhandlingsposisjonene fra 1939 hvis du vil. De finnes, men er gjemt under flere lag.
Kjell Westø kom i 2014 med sin bok Svik 1938, som handler om tida før finnene slo seg sammen med Hitler mot Sovjet, og har et bakteppe fra de grusomme overgrepene på arbeiderklassen i 1918.
Fortsettelseskrigen er et mer propagandistisk navn, og i det offisielle Norge vurderes det på en annen måte enn vi vurderer norske frontkjempere som kjempet for Hitler på Østfronten. Man kjempet liksom ikke sammen med Hitler, man tok bare tilbake det man mistet.
Vainö Linnas mest kjente bok, Ukjent Soldat, handler om Finlands angrep på Sovjet i allianse med Nazi-Tyskland. Her kommer arbeiderklassens syn fram mellom linjene, og når den gamle grensen passeres markerer han at nå, nå er vi på erobringstokt i et land som ikke er vårt.

To minner – ikke et
Det er heftig, og det er mye som trenger på og vil fram. Jeg lar resten ligge, for det var to konkrete minner, ikke bare et.
Stamstedet vårt på finsk side av grensen når vi kjørte Moskva og St. Petersburg, var Shellstasjonen i Kotka. Her var det parkeringsplass, diesel og andre bil-ting, en lastebilvaskehall ikke langt unna, en liten kafé, ja til og med billiard og badstu.
Jeg stod der aleine en ettermiddag og ventet på lass hjem. På hjemtur fra St. Petersburg etter ei lang runde på kontinentet hvor jeg ikke hadde vært hjemme på nesten en måned. Trikset til Kris Kristoffersen fra Sunday morning coming down, med å ta på my cleanest dirty shirt var for lengst brukt opp. Jeg snakka med betjeningen, som denne dagen var ei av de unge jentene.
-”Selger dere underbukser? Jeg trenger et par.”
Hun så på meg ei god stund før hun svarte:
-”Skal du ha dameundertøy?”

Finnene altså. Underfundig folk. Man kan filosofere dypt og lenge på hva de mener, hvordan de er og hva som har gjort dem slik. Men for et land å kjøre i.

Kilder
Vaino Linna: Polstjernetrilogien. Ukjent soldat
Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg. Himmelbjørnens skog. Som steinen skinner
Mikael Niemi: Mannen som døde som en laks
Kjell Westø: Svik 1938
Martin Andersen Nexø: Pelle Erobreren
Tove Jansson: Sommerboken
Bjarne Stenquist: Den hvita segerns svarta skugga. Finland och inbördeskriget 1918

Redigert inn i ettertid:
Heikki Ylikangas: Vägen til Tammerfors. Striden mellan röda och vita i finska inbördeskriget i 1918.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Finland har for meg vært en taus mystisk slektning som jeg hadde en anelse om hadde opplevd mye som vedkommende ikke ønsket å fortelle noe om. Nabolandet som har et språk jeg ikke forstår et ord av i motsetning til svensk og dansk. Jeg kan godt huske at jeg lærte om faraoene i Egypt i historietimene på barne- og ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om den finske borgerkrigen i 1918.

Det var først da jeg så filmatiseringen av Kjell Westös roman Der vi en gang gikk (2006) og jeg leste hans roman Svik 1938 at jeg forstod det var noe ved Finlands historie som jeg burde lære noe om. Derfor har jeg lest faktaboken til Morten Jentoft Finland 1918 Den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den.

Å lese boken til Jentoft er som endelig å ha fått slektningen til å fortelle det vedkommende har opplevd. Jeg har interessert meg for og har lest om og kan mye om engelsk historie. Men historien til nabolandet Finland kunne jeg lite om før jeg har lest boken til Jenstoft. Det er ikke så lite flaut.

Jeg er sjokkert over det jeg har lest om brutale krigen og det som skjedde i Finland etter krigen i 1918. Over bildene som ble tatt av Harald Natvig. En krig der de røde, sosialistene, var i geriljakrig med de hvite, de konservative. Opp mot 37 000 mennesker ble drept under konflikten! Trettisyvtusen! I forordet skriver Morten Jentoft blant annet dette:

«I 1987 skulle jeg lage et program om Finland, som feiret 70 år
som selvstendig nasjon. Jeg dro til Vasa, snakket med forfatteren
Antti Tuuri, og ved en tilfeldighet fikk jeg også høre at det satt en
mann på et gamlehjem som kunne fortelle om 1918, på svensk.
Hvis det ikke hadde vært for Lars Roine, så hadde denne boken
neppe sett dagens lys. Han fortalte meg en historie som jeg aldri
har kunnet slippe. Om hvordan et tilsynelatende velfungerende
land i løpet av måneder gled ut i kaos, krig og til slutt massemord.
Året etter var jeg i Tammerfors på sommerkurs i finsk språk.
Da startet jeg jakten på mer kunnskap, og jeg besøkte det store
minnesmerket på Kalevalakirkegården, ikke langt fra studenthjemmet
jeg bodde på. Jeg fant også bøker med bilder fra en
bykrig vi aldri har sett maken til i Norden, hverken før eller
seinere.
Det tok litt tid før jeg oppdaget at mange av bildene i bøkene
var tatt av en nordmann. Hva gjorde egentlig legen Harald Natvig
i Finland i 1918? På universitetsbiblioteket i Helsingfors kom
jeg for første gang over det store billedverket Fra den finske frihedskrig
1918, som Harald Natvig utga etter at han kom tilbake
fra sitt oppdrag i Finland. Der hadde han vært leder for en av to
norske ambulanser som ble sendt til det borgerkrigsherjede landet.
Hvordan opplevde legene og sykepleierne det som skjedde,
da finnene drepte hverandre for fote denne våren? Jeg visste at
jeg ikke kunne slippe dette temaet. I 2012 ble dette til et TV-program
der jeg fulgte noen av sporene fra det Lars Roine fortalte
meg, og som Harald Natvig hadde dokumentert.»

Etter å ha lest boken har jeg lånt boken til Kjell Westö Der vi en gang gikk, og jeg har kjøpt TV-serien der boken hans er filmatisert for å se den om igjen.

Jeg har vært i Finland noen ganger – sist gang i Åbo. Etter å ha lest boken har jeg fått lyst til å besøke de stedene der det pågikk store kamphandlinger som byen Tammerfors (Tampere) som nesten ble utslettet under krigen i 1918. Uansett; jeg tror ikke boken til Morten Jentoft blir den siste boken jeg leser om finsk historie. Boken jeg har lest er lånt av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Takk for samarbeid og kameratskap fra 1972.
Jeg har hatt mange fine stunder med bøkene dine, jeg har lest de aller fleste, og gleder meg til siste bind av En sjøens helt, som jeg forstår er ferdig skrevet.
Steppeulven er pseudonymet jeg skreiv under i Klassekampen, blant annet da Jon var redaktør fra 1997 til 2002, og dedikasjonen er fra 2017, da Jon holdt foredrag om bokserien "En sjøens helt". De fleste av oss har sjøfolk i slekta, og alle de gamle sjøgutta fra hjembyen satt på benken foran meg og lytta. En opplevelse!
skriv bildebeskrivelse her

Godt sagt! (20) Varsle Svar

"Hvis helvete var av is" av Bernard Minier er en utrolig dårlig krimbok. Hvor mange ganger skal man lese at "blodet frøs til is" uten at det gir spenning? Og at en politimann er så redd av seg er underlig. Den er ikke spennende, selv om den begynner lovende. Historien er forsåvidt grei, men språket er barnslig - dette kan skyldes dårlig oversettelse. Den får terningkast 3 fordi den er litt morsom innimellom. Jeg kommer ikke til å lese mer av franske Bernard Minier, det anbefaler jeg ingen andre å gjøre heller.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

For meg er denne boken perfekt, den har alt jeg ser etter i en krim bok. Jeg ble så revet med da jeg leste boken at jeg nesten kunne kjenne pulsen stige mot slutten. Denne anbefaler jeg på det varmeste. Den er gjennomført - du merker at forfatteren har brukt mye tid på alle karakterene og kjenner dem inn og ut. Miljøet og handlingen er helt ufattelig godt beskrevet; skummel, mørk, innestengt. En annen verden! LES!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Nå er tiden kommet for årets store utskeielse. I morgen grytidlig setter jeg meg på et fly og reiser 1643 km for å komme til Oslo og være tilhører på krimfestivalen. Slå den!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Gripende om livet i Jemtlands skoger

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman (f. 1933) er en gripende bok om menneskene og livet i Jemtlands skoger i første halvdel av 1900-tallet. Historien veksler mellom å bli fortalt av en allvitende forfatter og en jente av samisk opprinnelse, Risten/Kristin. Den rommer så mange dimensjoner og berører mange av livets grunnleggende spørsmål.

Den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin (25 år) bryter opp fra Uppsala og reiser til Jemtland for å praktisere sitt yrke (et av de første for kvinner). Valgene har hun tatt mot sine fosterforeldres klare råd. Underveis blir hun vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han opptrer rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør et sterkt inntrykk på jordmoren. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Trond Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid. Men Hillevi betakker seg.

Den døde vargen og de døde ungene hennes kan ses som et frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. Når Hillevi senere aksepterer vargskinnet, gaven, Halvorsen gir henne, tolker jeg det som en videre aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og av det livet hun har valgt.

Vi blir kjent med mange mennesker og deres livshistorier. Én av dem som gjorde sterkt inntrykk på meg, er Elis, en guttunge bare når vi først møter han. Hundset og slått av faren og bestefaren. Et liv «på rømmen» og i sanatorier. Barna måtte bli tidlig voksne. Ekman skildrer sine personer med varme og kjærlighet. Det er nesten uunngåelig å bli glad i dem, i hvert fall føle en form for forståelse og sympati for dem, selv om de kan ha aldri så dårlige sider.

Samer har levd med sine reinsdyr i disse områdene i uminnelige tider. Det oppstår nødvendigvis spenninger og konflikter mellom den samiske og den svenske befolkningen, to grupper med ulikt levesett og språk og ulik livsanskuelse. «Dom är djur, sa hon. Inget annat.» Prestefruen gir her uttrykk for datidens rådende holdninger. Hillevi tar til seg en samisk jente, Risten, som hun mener vanskjøttes, og gir henne navnet Kristin. Risten/Kristin finner seg tilsynelatende godt til rette hos Hillevi, men hun bevarer hele livet sin samiske identitet. Hun dras mellom det samiske og det svenske, og hun blir aldri fullt ut akseptert som same.

«Långt senare berättade jag (Risten) för Hillevi vad gamla Elle sagt. Hur hon fött ensam ute i snön. Hur hon blött. De är inte riktigt som vi, sa Hillevi då. De känner inte på samma sätt. Men jag sa: vi? Vilka är vi?» (s. 59)

Det skaper en egen spenning i teksten at Risten kommer til orde, at vi flere steder nærmere oss de samme hendelsene og fenomenene fra ulike perspektiver.

I utgangspunktet tenkte jeg at tittelen måtte være ironisk ment. For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Her er hva Ekman selv sier om barmhjertigheten:

«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07

Har tittelen en annen og dypere betydning, som å se Gud i sin neste?

Ekman kan sitt stoff og skriver med autoritet, overbevisende. Dette er interessant og lærerikt om utviklingen i vårt naboland fra tiden under 1. verdenskrig og frem til den 2. Det må ligge et omfattende forfatterarbeid til grunn. Ekman fører et mettet, bildeskapende, presist og poetisk språk. Jeg gir boken mine varmeste anbefalinger og terningkast 6.

Guds barmhjertighet er første bind i trilogien Vargskinnet. De to neste bøkene er Sista rompan (Morgen kommer på norsk) og Skraplotter. Bøkene har ikke bare åpnet øynene mine for en ny forfatter, men også en ny kunstmaler, den tyske ekspresjonisten Franz Marc (1880-1916), som Elis etter hvert finner frem til. To kunstnere av ypperste klasse!

Jeg leste Guds barmhjertighet i januar/februar 2018 i Kjells lesesirkel.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Lurt, kanskje, å gjøre opp en slags status for året som gikk. Jeg fikk noen aha-opplevelser da jeg gikk tilbake i egne spor: Blant annet kan jeg til min gremmelse konstatere at de 88 bøkene jeg leste i 2017, hadde dobbelt så mange mannlige som kvinnelige forfattere. Her må det tas grep!

Forfatterne fordeler seg på 26 land; alle verdensdeler er representert, men hovedvekten ligger på norsk med 30, resten av Norden med 15, Vesteuropa med 18.

Fordelingen av terningkast er kanskje litt påfallende: 8 seksere, 26 femmere, 31 firere, 16 treere, 4 toere og 3 enere! Hvem gidder å fullføre ei bok som bare fortjener en ener eller toer?

Forklaringen er nok litt sær: All denne lavtskårende litteraturen hører til kategorien "nødløsning". Det er kanskje flere som kjenner til abstinensen når det er fire dager igjen av ferien og de har brukt opp alt det medbrakte lesestoffet? Den desperate leitinga i hotellets "bibliotek" der man har lest det som kan være verd å lese og må ta til takke med det man finner?

Når det gjelder videre lesing, har jeg ikke mange forsetter, bortsett fra å være litt mer bevisst på kjønnsfordeling av forfattere. Om jeg greier å "reise kjerringa", får vi se ved neste korsveg. For øvrig leser jeg mye etter innfallsmetoden, pluss at jeg får verdifulle tips fra andre bokelskere.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

MarianneKnut HauglandBoktimmyIngunn ØvrebøJohnny OlsenJulie StensethThomas KlakeggHeidi BGVTorgeir MyklebustRisRosOgKlagingMartinenlillianerKnut T.  ReinåsHedvigBjørn SturødConniemoiraHilde StorkjørrenBjørn Erik Strand-Hanssenkjell kBerit RBrit HonningsvågGjermund  HaugeFrode Øglænd  MalminFlettietteTine SundalBirgitte Veland LarsenAnjamajaSiv ÅrdalHegeKarin  JensenWenkeIngunn SHeidi LIdaAnne-Stine Ruud HusevågBente NogvaStine Sevilhaug