Bokelskere.no

Vær så snill og stopp, Tralte., som Lillevi oppfordrerr til lenger ned i tråden. Ha litt medfølelse.

Nå må du gi deg Tralte. Hvis denne palestineren ikke var et øyevitne, tror du ikke på han. Og hvis han var et øyevitne, må han være død og kan ikke vitne. Hva slags logikk er dette?

Fantastisk bra! Hadde aldri trudd at eg skulle lesa denne mursteinen på så kort tid. Men boka er medrivande, rystande, interessant, tidvis galgenhumoristisk og i eit språk som kler historia perfekt. Nominert til Lytternes romanpris no, bør antakeleg vinne!

Det finnes ikke belegg for jødehat i noe av det jeg har skrevet. Jeg har trukket frem bøker som diskuterer og kritiserer sionismen og staten Israel. Det å stemple en meningsmotstander på denne måten, er et forsøk på å drepe diskusjon og kritikk og hører ikke hjemme i et land med ytringsfrihet.

En snill skildring av liv og levnet fra 1850 og fremover.

?

Forstår jeg deg rett - bruker du dette som en del av ditt bibliotek ?
Nå skriver du på bokomtaledelen av boken er den åpen for alle medlemmer. Din kommentar her er kun av interesse for deg. Du må kommentere bokens innhold.
Hvor boken er fysisk arkivert har kun en betydning for deg og og ingen andre her på Bokelskere.

Forstår du er ny (1 uke & 1 dag) på Bokelskere og ønsker deg velkommen. Hvis du lurer på noe er det bare å spørre.

Du har ditt eget bibliotek hvor du legger inn og organiserer som passer deg - der er det ikke noen rom for egne beskrivelser, men du kan lage egne lister og omtale bøkene dine der.

I no.librarything.com er der gjort rom for innlagte bøker (eget bibliotek) & utlån samt antall for hver bok. Så din profil og merket meg at du selger bøker - det er best gjort ved at du åpner en tråd rett under "Diskusjoner".

En vanskelig bok å omtale fordi den inneholder så mye på få sider om verdenshistorien. Boka gir en bedre forståelse av verden sett med fortiden som speil sier Tvedt. Boka blir litt "pass på at ikke historien gjentar seg" tenker jeg, og kanskje er det nettopp det han vil?
I første del omtales de første sivilisasjonene ca 3500 år f.Kr. Sumer i Irak, det Faraoiske Nil- sivilisasjonen i Egypt, og Indus- sivilisasjonen i India. Med sivilisasjon menes samfunn av bønder, håndverkere, "vannigeniører", handelsmenn og folk som bodde i byer. Ikke den sivilisasjonen jeg lærte via bokmålsordboka som hadde en annen definisjon: "en kultur, oftest brukt om den hvite rases kultur", og " sivilisasjon - med misjonærene trengte sivilisasjonene frem i Afrika." En sivilisasjon er en sivilisasjon der man for første gang fordelte arbeidsoppgaver. I dette kapittelet lærer man at elvene hadde enorm betydning. Og akkurat vannet og elvenes betydning for historien går igjen i alle delene i boka. Den førte krigen i historien dreide seg om vannressurser, i dag det samme. .
Del to handler om Ming-dynastiet og det Osmanske riket. Ming dynastiet regjerte i nesten 300 år. Fra 1368 til 1644. Kina var verdens største økonomi og ledende på nesten alle teknologiske områder. I år 1500 var de et sted mellom 60 og 100 millioner mennesker mot ca 2 millioner i England! De bygde Den kinesiske mur, ca 8000 km lang, Den forbudte by på 720 000 kvadratmeter. Men det største var likevel Beijing-Hangzhou-kanalen som i lengde tilsvarer strekningen Roma-København. De hadde klart å temme litt av de enorme elvene.
Det Osmanske riket dominerte Midtøsten og store deler av Øst-Europa, og besto i nesten 700 år. Dette i en tid da Europa var preget av kriger og splittelse.
I dag er Kina igjen i ferd med å bli verdens største økonomi, og Tyrkia, som gammelt sentrum for det osmanske imperiet er ventet å få en av verdens tolvte største økonomier. Både Xi Jinping og Erdogan ønsker å gjenreise sine fortids imperier. Xi Jinping gjennom den nye silkeveien, Erdogan i kappestriden om innflytelse i Saudi-Arabia og Iran. Siden Tyrkia har blitt det nye hovedlandet til Det muslimske brorskapet.
Det tredje emnet i boka er Vestens seier, som handler om den industrielle revolusjonen. Hvordan England førte verden inn i en ny tidsalder, og om hvorfor ikke Kina eller India ikke klarte det.
Fra 1500-tallet var det en kontinuerlig industriell utvikling i England, og i det øvrige Europa med teknologi utviklet over tusen år tidligere i Kina. Vannhjulsteknologien. I Kina og India var elvene mye større og førte med seg slam og stein. I England derimot var elvene og bekkene roligere. De hadde heller ikke monsun og snøsmelting fra Himalaya å tenke på. Elvene i Kina og India kunne man ikke stole på, mens britene hadde det, de hadde også sine kanaler over hele øya. De kunne også benytte seg av tidevannet for å seile opp og ned elvene. Det handler om å kontrollere elvene.
Det fjerde emnet er Europeisk kolonialisme der Tvedt sammenligner forskjellige imperiers kolonialisme, og man ser at det britiske imperiet ble verdenshistorien største. Fra Burma og Hongkong i øst til Canada i vest, og fra Sør-Afrika i sør til India i nord. Men som var en døgnflue, 50 år, sammenlignet med det osmanske, 500 år. Han skriver om de andre landene i Europa og forteller om konsekvensene etter dette, og spør om også Norge var med på kolonisystemet og slavehandelen. Svaret finnes i boka. Også her dreier det seg om vann. Nilen og Viktoriasjøen F.eks. Her lærer man også hvordan USA var avgjørende i å styrte det Europeiske kolonisystemet, og bygde opp sin nye verdensorden på ruinene av det gamle. Stikkord Suezkrisen.
Det femte emnet er USA og Kina. Hvordan USA bygde opp sitt verdensherredømme på en helt annen måte enn noen andre i historien. På en veldig utspekulert måte spør du meg, men som alle må forholde seg til. FN, NATO, bistand, CIA er noen stikkord. Han trekker linjer mellom USA og Kinas maktforhold med fortiden som speil, og om krig mellom dem er i historisk perspektiv er nesten uunngåelig. Hvordan USA i dag er i enorm gjeld, mens Kina er det motsatte. Penger er også makt. Her spiller også vannressursene inn. Om Kinas ekspansjon i Afrika og i hjertet av Europa. Den nye silkeveien.
Det siste han tar opp er klimaet. Han ser også det i historisk perspektiv. Hvordan talen til Greta Thunberg i FN påvirket politikkere over hele verden. For første gang er det nå politikerne som står ansvarlig, ikke guder som i tidligere sivilisasjoner. Noen må for første gang stå til ansvar. Som Tvedt skriver "for første gang VET vi at klimaet endret seg dramatisk i fortiden, og vi VET det skjer i fremtiden, både av naturlige og menneskeskapte årsaker.
Anbefales til alle. Lett å lese, ikke vanskelig språk.
Til slutt kan jeg anbefale en podcast der Tvedt forteller om Sumer i Irak, og vannets betydning i Russland/Ukraina-krigen: https://podcasts.apple.com/lu/podcast/sumer-den-f%C3%B8rste-sivilisasjonen/id1536416380?i=1000564913501

Fordrivelse gjennom 75 år

Fra de første sidene fylte denne boken meg med foruroligelse. Den ga kjøtt og blod til den sakprosaen jeg har lest om Palestina i høst. Historien er ikke ukjent for meg, men dagens brutale krigføring i Gaza (oktober – desember 2023) har ført meg dypere inn i materien.

Bokens første del utspiller seg over få dager i Negev-ørkenen, syd i den nyopprettete staten Israel. Israelske sikkerhetsstyrker er utstasjonert for å renske ut de som måtte være igjen av arabere og lokalbefolkning (kalt «infiltratører») etter den store folkefordrivelsen i 1948. Den trykkende augustvarmen, de uendelige, golde sandbankene, hildringene og kjedsommeligheten er beskrevet så du nesten kjenner det. Det eneste som bryter monotonien er et insektbitt på en offisers lår. Et farlig bitt som driver mannen til vanvidd etter som det forverres. Så - endelig et oppdrag! En beduinstamme blir oppdaget og tilintetgjort. En jentunge blir tatt med tilbake til leiren. Voldtatt, drept og begravd i sanden.

I andre del møter vi en kvinne i Ramalla; jeg antar vel sytti år senere. Ved en tilfeldighet leser hun en avisartikkel om beduinjentas skjebne, en detalj i historien store hjul, og får det for seg å undersøke omstendighetene nærmere. Selv kunne jeg ha tatt tog og t-bane til Riksarkivet på Sognsvann i Oslo, nasjonens hukommelse, og vennlig fått utlevert de opplysningene jeg etterspurte. Eller satt meg i bilen og kjørt til hvilket som helst åsted for fortidens ugjerninger. Ikke så for en palestinsk kvinne på den israelokkuperte Vestbredden. Hun manøvrerer seg, med lånt ID-kort og leid bil, gjennom et land oppdelt i soner (soner kun tillatt for bestemte personer), kontrollstasjoner voktet av bevæpnete soldater, langs meterhøye betongmurer som skjermer for utsynet, veisperringer og et for henne et nytt og totalt ukjent landskap med nye navn, moderne bygninger og motorveier. Fremmedgjort og nummen av redsel.

Det hele forekommer meg så surrealistisk at jeg i øyeblikk lurer på hva jeg egentlig leser. En slags fabel? Men nei, det er palestinsk hverdag. Okkupasjonsmakten smuldrer opp palestinsk land, besitter bit for bit, fordriver palestinere med frykt og brutalitet. Bokens fatale slutt tilsier at fordrivelsene ikke tar slutt.

Boken har et etterspill. Under årets bokmesse i Frankfurt skulle forfatteren Adania Shibli (f .1947) ha mottatt Liberaturpreis 2023, en pris som årlig tildeles kvinnelige forfattere fra Afrika, Latin-Amerika, Asia eller Den arabiske verden. Prisutdelingen ble avlyst «grunnet krigen startet av Hamas (…)». Det sier noe om hvilken sprengkraft som ligger i denne lille, store, boken (utgitt i 2017). Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

En ting til, Frankfurtmessen vedtok en ensidig støtteerklæring til Israel. Hva er det denne arenaen for fritt ord og åpne samtaler driver med?

Nå har vi heldigvis ytringsfrihet i Norge, og det å diskutere Israel-Palestinakonflikten under sitater (eller en bokomtale eller en diskusjon) fra en bok om Gaza er selvfølgelig helt innafor. Det er skrevet utallige bøker om denne konflikten, og mange av oss har lest en eller flere av dem.

Etter min mening er dette det beste nettstedet for å samtale om bøker. Man må selvfølgelig tåle at det diskuteres om bøker man ikke er interessert i, eller bøker man ikke liker eller ikke liker innholdet i.

Man skal være ytterst forsiktig med å antyde at kritikk mot staten Israel er det samme som å skape jødehat. Hvis man skal følge denne retorikken så skal man ikke kunne kritisere Israel i det hele tatt.

Du anbefaler historikerne Benny Morris (f. 1948) og Bernard Lewis (1916 –2028) for troverdig informasjon, Tralte. Da er det interessant å merke seg at Morris på flere områder endret syn etter at de offisielle israelske arkivene utover 1980- og 90-tallet ble åpnet for forskning. Historien om hans hjemland skulle vise seg å avvike fra den gjengse oppfatningen.

Noen eksempler:
«I sin forskning har Morris skrevet om fordrivelsen av palestinerne i 1948, og han opprettholder sitt synspunkt at dette var en villet politikk fra de sionistiske lederne, men mener at problemet var at det ikke ble gjennomført mer konsekvent. Han mener at sionismens legitimitet er hevet over enhver tvil, og forsvarer endog etnisk rensing for å sikre dens mål. I tråd med dette mener han at palestinernes lidelser er deres eget ansvar, og han fremstiller palestinere og muslimer generelt som morderiske og ser Israels rolle i Midtøsten på linje med korsfarerne hva angår å spre sivilisasjon.» (Wikipedia)

«Jeg hadde som korrespondent hørt ryktene om israelernes biologiske krigføring i statens første år, men fordi mine palestinske kilder ikke hadde konkrete beviser, valgte jeg ikke å gjengi historiene. Men da de to israelske historieprofessorene Benny Morris og Benjamin Ze’ev Kadar fant bevisene og i 2022 publiserte en vitenskapelig artikkel de kalte «Cast Thy Bread: Israeli Biological Warfare during the 1948 War», ble det klart at mine palestinske kilder hadde hatt rett.» (Tveit 2023, side 37)

Odd Karsten Tveit gjengir grufulle detaljer fra en rapport om en israelsk massakre i landsbyen Safsaf i 1949. «I tillegg inneholdt rapporten detaljer fra andre drap, plyndring og overgrep mot palestinere som ikke var kjent. Men så fikk Tamar Novick (en doktorgradsstipendiat) høre av den israelske historieprofessoren Benny Morris at han hadde referert til massakren i Safsaf allerede i boken «Israel’s Border Wars, 1949–1956» skrevet i 1993. Morris var en av «de nye historikerne som offentliggjorde dokumenter om sionistenes utenomrettslige henrettelser, deportasjoner og voldtekter «de gamle» ikke ville røre.» (Tveit 2023, side 52)

«I Israel kom professor Benny Morris i 2020 ut med en bok med nye avsløringer om sionistenes krigføring. Noe var hentet i referater fra drøftelsene i den tyvende sionistkongressen i Zürich i august 1937. Det dreide seg først og fremst om hvordan den arabiske befolkningen i det britiskstyrte Palestina kunne «overføres» til nabolandene. Det var nærmes konsensus om prinsippet, fordi den fremtidige jødiske staten ikke kunne dannes hvis halvparten av innbyggerne var arabere. De måtte vekk.» (Tveit 2023, side 194)

Kanskje du skulle lese Benny Morris på nytt, Tralte.

PS.:
Jeg går ikke inn på alt det andre du skriver.
For det første er dette et forum for litteratur. For det andre viser ditt ubetingete forsvar av staten Israel (selv mens den i skrivende stund utfører et regelrett folkemord på Gaza og arresterer og dreper barn, kvinner, menn og gamle på Vestbredden) hvor langt fra hverandre vi står.

Jeg synes det er påfallende at du uttaler deg om min omtale av Odd Karsten Tveits bok uten å ha lest den. Jeg savner dessuten at du begrunner hvorfor du er uenig de sitatene jeg trekker frem.

Hadde du lest boken, ville du ha sett at den bygger på grundig dokumentasjon. Tveit baserer seg på et bredt utvalgt av kilder, mange av dem israelske, og egne observasjoner og studier gjennom tiår. Det kan man ikke si om Med Israel for freds bokanmeldelse. (Ja, jeg har lest den, to ganger). Miff fremsetter en mengde udokumenterte påstander og tillegger dessuten Tveit synspunkter han ikke har. Det begynner allerede i overskriften, som lyder:
«Odd Karsten Tveits drøm: Israelerne blir drevet bort – bokomtale».

Tveit «drømmer» ikke om at israelerne skal drives bort. Derimot drøfter han to ulike løsninger; 1) At palestinerne og israelerne får hver sin selvstendige stat. Det innebærer blant annet at Israel trekker seg ut av områdene de okkuperte i 1967. 2) Én stat der palestinere og israelere lever som likeverdige borgere og med like rettigheter, altså ikke en rent jødisk stat slik sionistene ønsker.

Det blir altfor omfattende å gå gjennom alt dette. At Miff anklager Tveit for partiskhet er som forventet. Jeg vil bare minne om et utsagn av den sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Jeg ville søke opp en person under oversikten på «finn og følg», endte opp med å trykke søk før jeg fikk skrevet noe, og da fikk jeg opp de nyeste registrerte. Håper jeg ikke fornærmer noen, men da jeg bladde meg nedover og bakover, syns jeg det var noe merkelig ved mange av brukernavnene, spesielt når jeg sammenligner dem med de eldste registrerte. Kan det være no muffens?
Kanskje ADMIN, som jeg aldri får kontakt med, skulle tatt en titt på dette!

Falkejakt. Just ferdig lest, for andre gang! Denne fantastiske trilogien om Thomas Cromwell av forfatterinnen, Hillary Mantel, Ulvetid, Falkejakt og den siste, Speilet og lyset…

-de to første leste jeg år tilbake. Såpass lenge siden at jeg nå, i våres og i sommer, leste de to første bøkene i trilogien om igjen. Sånn at grunnlaget er solid på plass før jeg, litt senere i høst, gir meg i kast med den tredje og siste boka i trilogien, Speilet og lyset.

DEN har jeg nemlig IKKE lest, og jeg gleder meg som en unge! Dette er nemlig helt genial dokumentar-litteratur. Eller dokumentar-romaner/ roman. Vel, Ulvetid, superb! Falkejakt, ditto. Og sistemann? Kritikerne hyller også den.

En god krimbok med spenning i fra Danmark, eneste fratrekk er at den kunne ha kommet til poenget litt raskere.

Jeg har en innrømmelse å komme med: Dette er min første Jo Nesbø-bok! GISP Grunnen til at jeg ikke har lest Jo Nesbø tidligere, er fordi jeg er svært lite interessert i krimsjangeren generelt. Men! Jeg er glad i novellesjangeren, så da jeg oppdaget denne boken her og leste hva flere av novellene handlet om, ble jeg såpass nysgjerrig at jeg ga han en sjanse. Nesten full pott, ble det!

Her er min vurdering av de enkelte novellene:

Rotteøya – 4/6

Dystopisk framtidsthriller om en brutal post-pandemisk verden. Vi følger to karakterer: I hovedsak juristen Will Adams og en jente (husker ikke navnet) som er medlem av en kriminell ungdomsgjeng som kaller seg Chaos. Nesbø fokuserer i hovedsak på Will, og store deler av handlingen foregår en stund før åpningsscenen «hvor eliten venter på å bli evakuert fra taket på en skyskraper mens massene kriger i gatene for å overleve». Tematisk sett bunner historien i den tidløse dikotomien mellom rett og galt, og Will får sine prinsipper og verdier utfordret til det ytterste og må ta et valg om hva slags menneske han vil være. Han er ikke den eneste når samfunnet har falt sammen både materielt, strukturelt og moralsk. Nesbø er flink til å balansere de moralske og filosofiske refleksjonene med action og spenning! Men for min del ble novellen litt vel lang, og jeg ble faktisk sjokkert over hvor amatørmessig språket av og til virket. Med jevne mellomrom støtte jeg på anglisismer og andre setninger som virket maskinoversatt fra engelsk til norsk. Jeg trodde ærlig talt at Nesbø faktisk hadde skrevet novellen på engelsk og så maskinoversatt den til norsk. Det var enten det eller at han skrev det slik for at det skulle bli lettere å oversette til engelsk senere? Eller gjorde han det fordi historien foregår i USA og karakterene er amerikanske? Jeg kan ikke si at Nesbø skriver dårlig. Etter å ha lest hele boken syns jeg han skriver godt. Han er jo vellykket av en grunn, men for meg skurret akkurat dette veldig her. Novellen var jo egentlig veldig spennende, godt strukturert og temaet godt utforsket gjennom karakterene, så det blir til slutt cirka midt på treet fra meg.

Makulator – 5/6

Denne novellen kan også kalles dystopisk, men den nærmer seg mer kategorien post-apokalyptisk science fiction. Noe som jeg rett og slett er veldig glad i. Hovedpersonen Jason forsker på forlenget levetid. Han oppdager nøkkelen til evig tid ved en tilfeldighet, og dette er særdeles beleilig for kona hans, som lider av en aldringssykdom. Dessverre kan oppdagelsen føre til utilsiktede konsekvenser for de fattigste i en kritisk epoke for menneskeheten, og Jason prøver å hindre de rikeste i å få tak i formelen. Dette er også en novelle som Nesbø på en god måte klarer å balansere spenningen og filosofiske refleksjoner, denne gangen om evig liv, som jo har vært et velkjent premiss i litteraturen. Men det gjør ikke noe, for dette var meget interessant og spennende og mye bedre skrevet enn Rotteøya.

Sikadene – 4/6

En blanding av krim og science fiction. Novellen handler om to venner som blir forelsket i samme jente før et okseløp i Pamplona. Dette fører naturligvis til konflikter mellom dem. Hovedpersonen Martin og vennen Peter er nærmest to rake motsetninger i tillegg (kunstnerisk-logisk, overklasse-middelklasse, selvopptatt-empatisk), og det gjør konflikten mer troverdig og interessant. Novellen blir enda mer interessant fordi den utforsker ideen om parallelle univers og tidsreiser samt temaer som den sosiale næringskjeden, tvangsekteskap, vennskap, liv og død, livsveivalg, makt og ansvar. Jeg syns nå generelt at Nesbø er flink til å styrke historien og budskapet sitt med troverdige og intellektuelt stimulerende innspill og betraktninger. Av og til fikk han meg til å se på livet og universet i et nytt lys!

Noen nevneverdige sitater:

«’Peter Coates har allerede dødd en million ganger’, sa han. ‘Dør han ung i dette universet, så har han likevel uendelig mange andre hvor det kan gå bedre.’»

«Å oppleve det samme, men å oppleve det annerledes.»

«Mennesket er skap av naturen som er skapt av fysiske lover. Alt er fysikk, Martin.»

Språket er allikevel langt fra elegant og poetisk, og det ble litt mye beskrivelser av omgivelser og scener som virket overflødige. Det skjedde i grunn ganske lite, egentlig, så det ble rett og slett litt kjedelig av og til. Derfor ble det ikke full pott, men den er fortsatt verdt å lese.

Serum – 3/6

Kanskje den minst interessante novellen. Mest fordi det ikke er noe spesielt ved den. Den handler om forholdet mellom en rik far og en udugelig sønn. Eller.. de har nærmest ikke noe forhold og prøver å utvikle et etter hvert. Den fraværende far-tropen er vel litt oppbrukt, og Nesbø utforsker det ikke fra en ny vinkling eller på en kreativ måte, så det er ikke så veldig mye mer å si her. Underliggende temaer er instinkter, penger, livsvilje, natur og selvoppholdelse.

«At det ikke var ondskap eller umoral å spise sitt avkom eller sine foreldre, det var tvert imot å oppfylle naturens gang (…) Og etter hvert ble det en innsikt hos Emerson Abbott, en ting han aksepterte og etter hvert til og med beundret som del av den nådeløse orden, den konsekvente logikken som balanserte naturen og ga dyrene og menneskene her sin eksistensberretigelse. Sakte fikk han tilbake det han hadde savnet så lenge: redselen for å dø. Eller rettere sagt: for ikke å leve.»

«Vi spiser våre fedre eller våre sønner når vi må, ikke av hat, men av kjærlighet til livet.»

Svart springer – 6/6

Dette er den beste novellen, syns jeg. Den handler om en mann som jobber både som psykolog og leiemorder i Milano, der det har utviklet seg et korrupt og farlig politisk drapsmarked. For en grusom verden. For noen forbaska kapitalistsvin! kremt Hovedpersonen har i hvert fall spesialisert seg på hypnose som drapsvåpen, og det er skikkelig kult. Historien er generelt mørk, rå, snedig og meget spennende fra ende til annen, med voldelige og dramatiske scener, psykologisk krigføring, overraskende vendinger og attpåtil en gripende og sår avslutning som rett og slett gjorde meg følsom, til tross for at den var noe forutsigbar. Men det føltes jo ikke sånn! Herlig!

En høstnatt i 2011 forsvinner en norsk jente, ti år gamle Stella Walther, fra familiens fasjonable villa i Port d'Andratx på Mallorca. Hun er sporløst borte, men basert på blodrøde indisier blir hennes onkel likevel dømt for bortføring og antatt drap på jentungen.

Nesten elleve år senere finner to sportsdykkere liket av Stella lenket til en undervannsrygg utenfor Mallorcas kyst. Problemet er bare at hun neppe kan ha vært død i mer enn 48 timer.

Kripos-etterforsker Bogart Bull blir sendt sørover, og står stilt overfor ikke mindre enn tre gåter: Hvis onkelen er uskyldig dømt, hvem var det da som sto bak Stellas forsvinning i 2011? Hvor har den stakkars jenta vært i alle disse årene? Og hvem har tatt livet av henne nå nylig?

Men er det ikke dette litteratur skal kunne være? Utrykk og tanker som kan diskuteres og løftes? Vi kan ikke ta bort sitater vi ikke liker, men vi kan snakke om hva vi opplever som upassende og løfte til debatt - vi kan til og med kanskje bli klokere av litteratur som krenker, provoserer, rører eller påvirker oss på en eller annen måte ☺️