Bokelskere.no

Juhuu!!
Jeg er i mål!

50 bøker lest og 50 punkter krysset!

Det har vært en morsom, men til tider utfordrende reise.

I september/oktober var jeg utrolig lei av hele greia. Jeg fant masse bøker jeg hadde lyst til å lese, som ikke passet inn noe sted. Og jeg syntes de punktene som var igjen var kjedelige og uinteressante, og jeg fant ingen bøker som passet som jeg hadde lyst til å lese. Jeg var på nippet til å gi opp.

Et innlegg her i midten av oktober fikk meg i gang igjen. Jeg fikk et par gode svar, noen gode tips, og plutselig løsnet det likevel. Det skal innrømmes at de 'verste' punktene er løst med litt tynne bøker, men oktober og november har vært gode lesemåneder, og jeg har lest mye.

Og så er jeg jammen i mål! Og jeg har lest overveiende mye bra, også i sjangere og kategorier jeg ikke hadde forventet å finne noe bra. Og det er det som er så morsomt med leseutfordringen, at man kan finne uventet gull.

Men nå kjennes det deilig å være ferdig. Nå kan jeg ta fatt på alle fristelsene jeg har funnet gjennom året, og bare kose meg :-)

Her er boklista mi, om det er av interesse for noen.

Ønsker dere alle ei riktig god adventshelg :-)

"Et sjeldent makkverk! Styr unna!" Men satans som jeg lo. Perfekt bok å lese mellom tyngre litteratur.

Jeg skjønner godt din frustrasjon, og synes selv at dette nettstedet blir stadig mindre relevant etter som det infiltreres av deltakere som later til å ha sin egen agenda. Når det spammes ned med innlegg som enten saboterer pågående diskusjoner eller mer eller mindre skjult fremmer monomane budskap, så blir det bare slitsomt.

Enig med deg, Hilda.
Diskusjoner som ikke er relatert til litteratur hører så absolutt hjemme i et annet forum. Som deg, har jeg vurdert å kutte ut min deltakelse her. Det som holder meg tilbake er gammel vane og den genuine interessen de fleste deltakerne her inne har for litteratur. Derfor har jeg hittil valgt «å tro» at det som fører til at enkelte bokelskere «henger» seg opp i ikke-litterære temaer skyldes uvitenhet om forumets intensjoner, - men det holder hardt.

Hilda benytter seg av sin ytringsfrihet, som du påstår å være en varm forsvarer av. Om det er å være en tilhenger av diktatur, så deg om den definisjonen. Det er påfallende at hver gang noen er uenig med deg, svarer du med ufine og hetsende innlegg.

Gode politiske debatter er av det gode. Det Hilda påpeker er at dette ikke er det riktige forumet.

Jeg vil igjen minne om at bokelskere.no er et forum for bokelskere, « … et uavhengig, vennlig og åpent rom med fokus på lesing. Et sted hvor folk kan føle seg hjemme med sin egen bokhylle, gå på besøk hos andre folk med bokhyller, eller delta i diskusjoner med bra bokfolk.»

Nok er NOK!! Om du eller andre vil diskutere islam, så oppmodar eg deg og andre om å finne eit anna forum for diskusjonen!
Eg er meir interessert i å lese om bøker, romanar, noveller.... - og andre sine meiningar om dette. Diskusjonar om religionar vil alltid ha ulike meiningar, og der er alltid mange sterke verdisyn.
Dette bør finnast andre fora for!

No har dette eskalert slik at eg vurderer å kutte ut all mi deltaking her.

Mvh
"Hilda"

Takk for at du tar bladet fra munnen, Bjørg. «Bokelskere.no er et nettsted for alle som elsker bøker. (…) Bokelskere.no er et uavhengig, vennlig og åpent rom med fokus på lesing (min understrekning). Et sted hvor folk kan føle seg hjemme med sin egen bokhylle, gå på besøk hos andre folk med bokhyller, eller delta i diskusjoner med bra bokfolk.» Sitat fra Om bokelskere.no.

Ikke et nettsted der man skriver kryptiske innlegg om det som faller en inn, uavhengig av om det har med bøker og forfattere å gjøre eller ei. Til den slags finnes det andre kanaler.

Jeg må innrømme at jeg ofte lurer på hva du prøver å si med dine innlegg, og det er sjelden jeg får inntrykk av at det har noe med bøker å gjøre. En av oss har visst misforstått hva dette forumet er.

Kan du vennligst presisere:
1. hva er det du prøver å si?
2. hva mener du med denne formuleringen:"Skal barna dine kjæles og bevisstgjøres av menn i
karikatur-spjåkete sminke og grellt kvinne-utkledde?"

Det virker på meg som om du mener transkjønnethet eller til og med bare det å kle seg i drag burde vært kriminalisert,evt. drept basert på det siste sitatet der...

Du virker som om du er på vei stadig lengre ut i ekstremismens hengemyr.

Da jeg var i innspurten av denne boka på hytta nå nettopp spurte jeg min datter ved frokosten: Må det terror til for å redde kloden? Heldigvis fnyste min datter til svar. ”Da er jo hele poenget borte for da er det hvertfall ikke håp-!” En slik bok om regnskogen og miljøterrorisme setter mange tanker i sving. Fire superhelter med sommerfuglen som sitt symbol setter verden på hodet med grusomme og dødelige hevnaksjoner over ulike multinasjonale selskapers brutale herjinger med regnskogen og de innfødte. Nygårdshaugs fantastiske fortellerevne sparer ikke på noe, her får jeg assosiasjoner både til ”Shantaram” og ”Menn som hater kvinner.” Og så sitter jeg igjen med veldig blandede følelser etter å ha lest denne boken. Det er nådeløst og fryktelig det som skjer med verden. Hva skal vi mennesker gjøre for å berge oss og kloden vår?

Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?

Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.

På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...

I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.

Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.

Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.

Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

Stockholm anno 1793 er nesten parodisk mørk og forferdelig i Niklas Natt och Dags krimroman 1793. Men bare nesten. Denne parykk-krimmen kjenner du i mellomgulvet.

Jeg er ikke den som leser mest krim, men innbiller meg at plottet i 1793 ligner på det som skrives av moderne nordic noir-krim: Et mishandlet lik blir funnet i en pøl, og to etterforskere - en med hjerne og en med muskler - må løse mysteriet.

Etter noen omveier kommer de fram til gjerningspersonen, som mot slutten av boka forteller dem og oss hvorfor han har blitt det monsteret han har blitt.

1793 er en krim i den forstand at et mord skal oppklares, men i motsetning til andre i sjangeren er det færre blindspor og mistenkte.

Du bør lese den for miljøskildringene og fortellerstrukturen. Selve årstallet er bokas hovedperson. Niklas Natt och Dag (han heter det) har prøvd å skrive fram et ytre sett historisk korrekt Stockholm, og skildrer samfunnet fra topp til bunn.

For alle som har besøkt stilige Stockholm, er det forfriskende å lese historien om byen i en tid lenge før det fantes noe folkhem. 1793 er så møkkete, skitten og sykdomsbefengt at jeg kjente behov for å dusje jevnlig mens jeg leste den. Ondskap og kynisme gjennomsyrer alle samfunnsmekanismer, og romanen er en rundtur i sadisme og mishandling. Her er voldtekter, lemlestelse, tortur, sult, bødler med sløve økser, alkoholisme og menneskehandel. Alt var verre før.

Det bikker nesten over i det parodiske, men boka holder seg på rett side og viser til slutt lysglimt i mørket.

Veldig godt oppsummert, som om jeg skulle skrevet det selv. Syntes den var veldig innholdsløs - dette kan da Ragde bedre.

Den siste tida har eg kome over ein masse middelmåtig krimbøker og har lenge sakna den type krim som gjer meg hekta. Der kor både krimsaka og karakteranes personlege drama engasjerer. Det skjedde endeleg her. Likar karakterane og likte plottet. Kanskje litt for utruleg til å vere truverdig vil nokon seie men samstundes er det jo faktisk slik at mykje av det som faktisk foregår ER villare enn kva den mest kreative kriminalforfattar kan klare å dikte opp.

Etter å ha avhøyrt eit vitne og på veg mot bilen sin får Lacey Flinn auge på ei knivstukken dame, som blir det første av mange brutale drap. Drapa har litt for mange ting til felles med Jack the Ripper - saka frå 1888-1891-isj tida til at det kan oversjåast. Lacey blir involvert i saka, både som etterforskar, vitne og også reint personleg. Det var nemleg ikkje tilfeldig at det var nettop ho som traff på det første offeret. Vi følgjer etterforskinga på jakt etter gjerningsmann og motiv. Og vi får etterkvart også vite meir om Lacey flint som person

Boka bygger seg fint opp, er aldri for langdryg, har eit flott karaktergalleri og ja, syntes dette var eit friskt pust inn i den elles litt innestengde krim-atmosfæren. Gjekk rett laus på bok nr to i serien... Og så langt fenger den faktisk endå meir

Endelig ei krimbok utan utallige, meiningslause "twister *, og ei bok kor ting ikkje vert overforklara og gjentatt i det uendelege. Tomme opp!

Og som lydbok var denne fantastisk fint lesen av Kristine Rui Slettemarken

Zoo Europa. Gert Nygårdshaug.
Etter å ha lest noen svært realistiske bøker på rappen, var det litt deilig å bli med inn i dette eventyret.
Dette er en fremtidsdystopi, og man må først ha lest de fire første i, vil ikke kalle det serie, men de henger i hop.
Mengele Zoo. (1989)
Himmelblomsttreet. (1995)
Afroditets basseng. (2003).
Chimera. (2011)
I denne boka møter vi igjen mange av vennene våre fra de foregående bøkene. Året er ca 2050, det har vært borgerkrig i Europa, og en katastrofe for menneskeheten herjer, men våre venner lever og må ut på en vandring.
I boka er det mange konflikter, drøfting og drøsing om fremtid og fortid fra forfatteren. Hvis man klarer å legge fra seg virkeligheten litt, er det ei spennende bok.