Bokelskere.no

Roy ligger i sofaen og tenker på at det som foreldrene lærer sine barn, må barna siden se forsvinne hos sine foreldre.

Men forakt ikke den viten som er kommet til oss fra fjerne tider; for det kan ofte hende at gamle kjerringer minnes beretninger om ting det en gang var godt for De vise å vite om.

Hun var på samme alder som ham, men så ut som stammen på et oliventre fra førkristen tid.

Det finnes to typer mennesker her i verden, pleide mor å si. De som kan kunsten å lytte til andre, og de som ikke kan det.

Representerte ikke ensomheten selve essensen i oss selv? Jeg var klar over at mange nok hadde vent seg til å betrakte meg som en ensom person. På den annen side hadde jeg både titt og ofte ment å iaktta nettopp det ensomme i andre menneskers høye latter, i deres omfavning og i deres skulderklapp og håndtrykk. Ensomheten i fellesskapet. Det å leve alene (eller sammen med mor), representerte for mange den synlige formen for ensomhet, men var denne ensomheten større, mer kvelende enn ensomheten i de barnerike familiene? Var det realistisk å regne med at man kunne oppnå en mer intim form for fellesskap enn det jeg hadde følt (og stadig følte) for mine 40 000 "samboere" her oppe i utkanten av Oslo? Såvidt meg bekjent, nei.

Ikke for at hun hadde noe med dem å gjøre eller kunne forstå dem. Men hun syntes bare at de kunne få leve. Det var kanskje en mening med livet deres som hun ikke visste om. De låt ofte så kloke, og at de snakket sammen, kunne alle høre.

“Is it true that you shouted at Professor Umbridge?"
"Yes."
"You called her a liar?"
"Yes."
"You told her He Who Must Not Be Named is back?"
"Yes."
"Have a biscuit, Potter.”

En sjelden gang, noen få ganger i historien, gjør en menneskehjerne en observasjon så skarpsindig og uventet at folk ikke kan bestemme seg for hva som er mest forbløffende - observasjonen eller tenkningen rundt den.

Gud blir ikke drevet fram av tidsstrømmen i dette universet, like lite som en forfatter blir drevet fram av den oppdiktede tid i sin egen roman. (…) Du er like mye alene med ham som om du skulle ha vært den eneste vesen han noen gang hadde skapt. Da Kristus døde, gjorde han det nettopp for deg, som om du hadde væt det eneste menneske i hele verden.

Hvis hele universet ikke har noen mening, ville vi aldri ha funnet ut at det ikke har noen mening: akkurat som vi aldri ville vite at det var mørkt dersom det ikke fantes noe lys i universet og derfor ikke noen skapninger med øyne. Mørk ville være et ord uten mening.

Elvira elsket bøker og film.Hun kunne flykte til en fantasiverden og ta en pause fra virkeligheten.

Det sies at folk gjør så godt de kan. Jeg vet ikke om det gjelder meg. Jeg kan ikke huske at jeg satte alt inn på å løfte meg selv.

Tap.
Et kjent fravær.
Visste du det ikke,
ville det være ingenting,
hvilket det selvsagt er,
et ingenting av et annet slag,
så tydelig merkbart som en blemme,
men også en uro
i hjerte- og lungeregionen,
en tomhet med et navn: Du.

Et menneske er et vesen som er seg bevisst sin eksistens. Den forsvinner når man sover, bevisstheten, og i en forstand opphører man altså å være menneske når man sover. Søvnen reiser eksistensielle spørsmål, akkurat som døden, uten å være like endelig: Hvor blir det av meg når jeg ikke er her?

Ingen mennesker kan vite nøyaktig hvordan et annet menneske har det . Aldri. Vi er stengt inne i oss selv. Vi kan fortelle og forklare. Tegne og skrive. Men ingen vil noensinne besøke deg innerst inne, ingen vil noensinne forstå fullt ut hva som foregår inni deg.

The first thing to say about Eve is that she was a big improvement on the Adam design, or that Adam was an extremely misguided version of the Eve design. (Consider testicles. Two concentrated nuclei of absolute vulnerability. Where? Dangling between the legs. I rest my case.)