Bokelskere.no

Det er såpass lenge siden jeg leste boken at jeg ikke helt husker detaljene rundt den. Men det jeg husker er at etter å ha lest den (som var mitt første møte med forfatteren) så tenkte jeg bare "gi meg mer mer mer!!!" Selv om temaet og handlingen er sår og til tider vemmelig så skriver Kundera likevel på en måte som får meg til å like måten han beskriver, tja, tilværelsen på, til og med de verste sidene ved den.

Nå er jeg ferdig med boka; herregud for ei bok!! Første gang jeg åpnet boka var jeg nok ikke i "stemning" så jeg la den bort noen dager (leste en "lett" bok i stedet for). Så fant jeg den fram for noen dager siden. Den er om mulig enda bedre enn forrige bok: "La meg synge deg stille sanger". "Taushetens konsekvenser": hvor mye har vi ikke tapt på det å ikke kunne prate med hverandre...

Fantastisk bok, måtte leses igjen for å ha mulighet til å forstå hva jeg hadde lest. Er fremdeles ikke helt sikker..

Nå har jeg ikke lest alle bøkene til Hamsun, men Pan er den boka som jeg liker best hittil. Det var noe med denne boka som fanget meg fullstendig. Beskrivelsene av forholdet mellom menneske og natur og den irrasjonelle kjærligheten er nydelige.

Leste Pan for 20 år siden, men husker fortsatt det utrolige språket og skildringene i boka. Det er på tide jeg leser den på nytt!

En vakker og usigelig trist bok. Kjenner igjen Linda Olssons måte å skrive på fra 'La meg synge deg stille sanger', men syntes nok at denne var enda mer oppslukende. Tankevekkende og vakker fortelling om smerten ved å måtte gi slipp på de du elsker.

Litteratur er et fag. Det går an å si om en bok at den er narrativt formfullendt. Eller at den er godt strukturert. Det går også an å si at språket i boka er nyskapende. At metaforene er uvante og at skildringene er vidunderlig frie for velbrukte klisjeer. Det går an å si at karakterene er troverdige og at boka er fri for "pappfigurer". At plottet gir tilstrekkelig motstand. At tematikken i boka er allmenlitterært interessant.

Og dersom alt dette er til stede og enda litt til, så er det altså god litteratur. Objektivt sett.

Men vi er ikke sånn. De fleste av oss har ikke litteraturkritikerens eller fagmannens briller på når vi leser. Vi leser fordi vi liker. Eller vi legger vekk boka fordi vi ikke gjør det. Og da hjelper det ikke om boka tilfredstiller kravene over.

Dette er et dillemma vi som bokelskere møter hver dag. Vi kaster oss over ei bok som er lovprist tidligere. Og så griner vi på nesa. Eller vi kommer over ei bok som vi koser oss med, og så viser det seg at de fleste andre setter tommelen ned for det vi likte så godt.

Finnnes det objektive krav til litteraturen? Er disse kravene relevante i forhold til vår bokglede og leselyst? Kan vi lære å like faglig dokumenterte gode bøker? Hva preger vår litterære sans?

Som et lite apropos: De mest leste bøkene denne uka var av forfatterne Margit Sandemo, Dan Brown og Karita Bekkemellem.

Noen synspunkter?

Gjenkjennelsen er kanskje det viktigste elementet når det gjelder å like eller ikke like en bok. Jeg er ikke Siddis og var ungdom på 70-tallet, ikke på 80-tallet. Likevel har jeg gjennom 4 bøker kjent meg igjen i Jarle Klepp. Derfor likte jeg Mannen som elsket Yngve.

Jeg synes også det er flott hvordan forfatteren greier å skape balanse i den tiltrekningen Yngve føler overfor en annen gutt, uten at det blir klamt eller homoerotisk. Det å lengte så sterkt etter noe annet, så sterkt at det blir fysisk, er etter min mening beskrevet på en innsiktsfull måte og med et språk som vitner om en forståelse for pubertet og guttesinn som i min verden overgår både Såbye og Ambjørnsen.

Går det an å ikkje like denne boka? Eg kjente at den vekka noko rebelsk i meg og at måtte sakne ungdomstida litt sjølv om det ikkje alltid er like stilig å vere ung.

Vakker roman.

Denne boka snakket virkelig til meg. Å lese den var en reise gjennom alt fra svale modekledde daler til piggtrådbefengte forestillinger om hvem "de andre" er. Som Paloma, en av hovedpersonene i boka, sier til slutt: "For din skyld skal jeg nemlig heretter gå på jakt etter alltidene midt i aldriet. Skjønnheten i denne verden." Akk, så vakkert!

Med fare for å ta helt feil, og uttale seg på idiotgrunnlag: Jeg så filmen, og jeg tenkte: Hvor mange klisjeer kan man stable oppå hverandre? Er det rekord? Er denne nesten lattervekkende mengden sjangerselvfølgeligheter selve årsaken til at denne boken har fått et sånt rykte?

Washington Times har flere tips om dette, blant annet en enkel formel: Trekk først alderen din fra tallet hundre, og les så mange sider av boka før du gir den opp.