Stemmer, eg snoka innom for å sjå kva som låg bak utsagnet. Men det ante meg jo at det reelle talet var lavare.

Sjølv held eg no stort sett på med tre bøker samstundes; ei lydbok når eg er i bilen, ei lesesirkel-bok og ei attåt-bok. Ikkje verst for ein som for eit knapt år sidan var viss på at han aldri kunne lese i meir enn ei bok av gangen.

Håper du liker den. Jorge Amado har i alle fall blitt ein favoritt for meg.

Denne boken traff og rørte meg på så mange plan. At Cecilie Enger tok utgangspunkt i morens julegavelister gjennom 40 år og viste oss hva de kunne fortelle om norsk kulturhistorie, traff meg rett i arkivar- og historikerhjertet, - jeg tilhører nemlig dem som går bakerst i flokken og plukker opp og tar vare på våre etterlatenskaper. Og jeg ble så rørt over hvordan hun via disse listene ga liv til forfedre og barnløse onkler og tanter som ellers ville forsvunnet i den store glemselen.

Og så fremkalte boken mitt barnehjerte og opplevelsen av jul dengang, - jeg var 14 år i 1963 som er den første julen som blir skildret her. Jeg var ung nok da til at julen fremdeles var magisk, og C. E. klarte å vekke til live følelsene fra den gang, - jeg fikk et par tre-ski, Trysil-Knut, det året ;)

Vi følger så familiemedlemmenes utvikling videre gjennom disse gjenkjennelige årtiene som hun fremmaner gjennom julepresangene og minner knyttet til dem. Men samtidig skildrer hun nåtiden hvor moren forsvinner mellom fingrene på henne og barndomshjemmet blir tømt og borte. Og for en som selv har vært igjennom den prosessen, er det vanskelig å være uberørt.
Og så, skildringen av moren som gammel, forvirret dame, minnet meg jo om at det ikke er så veeldig lenge til jeg kan være i samme situasjon, - det er tidens gang.

Boken viser oss også så godt hvordan ting ikke alltid er "bare" ting, men at det er knyttet mange forskjellige slags forventninger og følelser til dem, - veldig tankevekkende og godt skrevet!

Eg synest dette er eit betre forslag enn å stemme to bøker fram i tid. Og som mange andre så synest eg det er godt å ha tid til å lese andre ting i tillegg til lesesirkel-bøkene.

"Jeg har alltid flere bøker på gang"
64?

Jeg støtter forslag om mer tid mellom hver bok, tid å skaffe nye bøker, lese ferdig påbegynte og å slippe å føle seg stresset i forhold til tidsplanen.

Bra, dette er jeg helt enig i. Det må ikke gå for lenge mellom hver bok vi leser, det tror jeg er ganske vesentlig for å holde fokus på/i lesesirkelen.
Solo-lesning, (flott at du Annelingua kom med et slikt godt og dekkende, og ikke minst for meg en nytt ord på bøker vi leser for oss selv) er jo noe vi alle gjør.

Jeg leser av og til litt for mange bøker samtidig, så for meg vil det være en fordel å ha en pause mellom hver lesesirkelbok.
Jeg mener likevel at når vi nærmer oss slutten på én bok, bør vi foreslå og velge neste bok til felleslesing. Når den boka er valgt, kan vi vente f.eks. to uker med å lage diskusjonstråder for den.
På den måten vil det bli bedre tid for folk til både å skaffe den aktuelle boka og til sololesing (fint uttrykk).

Jeg mener at det ikke bør være særlig lengre tid (enn to uker) mellom hver bok.
Tror det bør være en viss aktivitet og kontinuitet i lesesirkelen for å holde på interessen og engasjementet. Når det gjelder det siste er det absolutt ingenting å klage på så langt.

Jeg håper jo at dette kan være en dynamisk lesesirkel som vi sammen kan utvikle og forbedre underveis.

Nye idéer og innspill er alltid velkommen.

Personlig synes jeg det var en god ide. Og hvis noen har havnet på etterskudd, får de tid til å ta igjen de andre.

Siden vi driver og prøver oss frem med lesesirkelen, kunne jeg tenke meg å høre synspunkter på følgende: Hva med å legge inn enda litt mer tid mellom hver bok. Da tenker jeg f.eks. en ekstra uke (ev. mer?) i tillegg til de dagene vi allerede har til å skaffe boken.

Mange av oss leser flere bøker enn lesesirkelens, og lesesirkelen i seg selv stimulerer til nye titler. Selv fikk jeg etter Himmelrike og helvete lyst til å lese flere islendinger, som Laxness. Siden jeg allerede var i gang med Jon Michelets mastodont Skogsmatrosen, er det ikke rom for annet enn å prøve å få den i havn (ha, ha), før Mesteren og Margarita.

Kan lengre tid mellom hver lesesirkelbok bidra til at flere kan delta i lesesirkelen? Det vil i så fall gi oss mer rom for å lese/fullføre andre bøker ved siden av, og kanskje løse noe av de vanskene annelingua og wolfcat peker på.

Hva syns dere? Og hvor langt tid bør det ev. gå mellom lesesirkelens bøker?

Ok.
Det er jo flere måter å gjøre dette på, men foreløpig fortsetter vi med å velge neste bok (én bok) når vi nærmer oss slutten i den boka vi holder på med. Vi satser på å velge BOK NR. 4 i løpet av uke nr.18 (28. april - 4. mai).

Som for annelingua er dette med tidsrammene her noe jeg har vanskelig for, jeg beregner minuttene hele dagen (eller natta) på jobb og passer tida som en smed, og når jeg kikker inn på nominasjonene er plutselig stemmegivningen over... På fritida følger jeg ikke engang med på dato eller uke... Det buttet for meg med Himmelrike og helvete fordi jeg følte meg stressa av alle de som fløy i forveien. Nå har jeg klart å få med meg både nominasjoner og avstemming, men har ikke klart å komme på bøker som kunne passe for allmenn debatt, og dessverre har jeg ingen lyst til å henge med på Bulgakov. Å få et lengre tidsrom til å skaffe ei bok høres vettugt ut for meg, da har jeg en sjanse også. Kanskje jeg nominerer noe til bok fire... Så jeg har vel lyst til å henge i periferien av gruppa og velge noen av bøkene, ikke alle. Særlig med bedre tid til oppstart :-) Takk for at du holder dette så ryddig at det ikke er noen sak for en "utenforstående" å finne fram!

Jorge Amado, ja. Same mann. Tereza Batista er etter det eg forstår litt i same gata som Gabriela. Har ikkje lest den enno, men den stend høgt oppe på lista over brasilianske bøker eg skal lese.

Forøvrig er det ikkje så mange bøker som er omsatt til norsk så langt eg veit. Ved siden av Tereza Batista veit eg om berre ei anna, Det store bakholdet eller noko slikt (Tocaia Grande på portugisisk). Men eg trur dei fleste er å få tak i på engelsk.

Sjølv om tittelen tyder «Gabriela, nellik og kanel» så handlar boka i liten grad om nellik og kanel, men ganske mykje om Gabriela. Men mest av alt handlar den om byen Ilhéus på nordaust-kysten av Brasil.

Den sørlege delen av delstaten Bahia, der Ilhéus ligg, opplevde ein eventyrleg økonomisk vekst på 1920-talet på grunn av kakao-plantinga i området. Med utviklinga av kakaohandelen så blei det også eit maktskifte i regionen, frå dei mektige og krigerske jordeigarane til kakao-eksportørane og handelsstanden. Grunna vanskelege havneforhold måtte kakaoen først fraktast landevegen til delstatshovudstaden Salvador, og dermed mista Ilhéus store inntekter frå den vidare eksporten. Sjølve katalysatoren for, og symbolet på, det omtalte maktskiftet var etableringa av ei havn i Ilhéus som var stor nok til å ta imot lasteskip for direkteeksport av kakao.

Det er midt i desse omveltningane vi blir kjende med Nacib, ein livsnytar av Syrisk herkomst som driv ein populær bar i Ilhéus. Når kokka hans pakkar saman og reiser kvelden før han skal servere for eit viktig middagsselskap kjem han i knipe, for det er umogleg å oppdrive kokker i byen. Ved eit slumpetreff kjem han over Gabriela, som har flykta frå tørken i innlandet for å finne ein leveveg i byen, og det viser seg at ho lagar fabelaktig mat. Når ho i tillegg er ei særs attraktiv dame ligg det an til både romantikk og forviklingar.

Kjærleikshistoria er, sjølv om retninga den tek vakte moralsk forargelse i Brasil då boka kom ut i 1958, likevel den minst interessante delen av boka. Det som virkelig løfter forteljinga er Amado sine skildringar av eit rikt og variert persongalleri. Scenene frå byen er mala ut med humor og varme, og ein får beint fram lyst til å klatre inn i boka for å slarve litt saman med gamlekarane i bokhandelen, slenge seg nedpå ein time eller to i baren til Nacib om ettermiddagen, eller dra på rangel nattestid. Og det beste er at når boka er ferdig, så følest det som om eg har vært med på alt dette.

Dette er ei av Amado sine mest kjende bøker, oversatt til over 30 språk, og den er filmatisert i fleire omgangar, tre gangar som TV-serie (1960, 1975 og 2012) og som kino-film (1983). Kinofilmen er å finne her.

Baren til Nacib, Bar Vesúvio, fantest forøvrig i virkeligheita og lever enno i beste velgåande (og det er sikkert ikkje ein ulempe med reklamen frå boka).

Joda, det er sikkert mulig å velge bøker for fremtidig felleslesing. F.eks. slik:

Mens vi leser BOK NR. 3, velger vi BOK NR. 4 og BOK NR. 5.
Mens vi leser BOK NR. 4, velger vi BOK NR. 6,
Mens vi leser BOK NR. 5, velger vi BOK NR. 7,
osv.
osv.

Jeg tror det blir vanskelig å organisere felleslesingen enda lenger fram i tid, både når det gjelder å lage diskusjonstråder og å fastsette tidsfrister / leseperioder.

Jeg har også en følelse av at mange (jeg også) synes selve utvelgelsen av bok er spennende og kanskje vedlikeholder interessen for lesesirkelen. Dersom vi gjør det slik jeg har foreslått her, blir det valg av ny bok hver gang vi leser en bok. Forskjellen fra måten vi gjør det på nå er at vi velger en bok som skal leses litt lenger fram i tid. På denne måten blir det "mer tid til å bli klar til" felleslesingen.

Jeg ser klart fordeler med å velge flere bøker av gangen. Prosessen er jo i og for seg den samme.

Trikset slik jeg ser det Jostein, er å hele tiden ha ei liste over bøker du har tenkt å kjøpe. Da plusser du på en eller to for å komme i fraktfri modus. Denne gangen blei det H.C. Andersens Eventyr, innbundet, og Kari Hesthamars So long, Marianne i pocket på meg.

Her er to artikler om Zweig's univers og "The Grand Budapest Hotel" den første fra the Paris Review - den andre fra The Guardian.

Jeg har ingen tråd til Aftenposten her (hjelp?), men de skriver i dag, i et intervju med filmregissør Wes Anderson fra Texas, at filmen "The Grand Budapest Hotel" er bygget på forfatteren Stefan Zweig's univers; nærmere bestemt mellomkrigstiden og den europeiske kulturen som var i ferd med å gå tapt som følge av krigene. Tipper det er flere bokelskere som vil få med seg denne opplevelsen.

Om vennskap, svik og tilgivelse

Om forfatteren og hans bøker

Amin Maalouf (f. 1949) er en libanesiskfødt forfatter og journalist som har bodd i Frankrike siden 1976. Han har skrevet en rekke romaner (bl.a. "Leo Afrikaneren" fra 1986), essays, sakprosa (bl.a. "Verden i ubalanse" fra 2009) og operalibrettoer, kan jeg lese på bokas smussomslag. Samtlige av romanene hans (åtte i alt) er oversatt til norsk, og det samme gjelder hans sakprosabøker. Bøkene hans er oversatt til 37 språk, og han er både internasjonalt anerkjent og prisbelønt som forfatter. Maalouf skriver på fransk.

"Om noen er perfekt plassert til å snakke om forholdet mellom Øst og Vest, mellom europeisk og arabisk, mellom den kristne verden og den muslimske, så må det være forfatteren Amin Maalouf." Lasse Midttun, Morgenbladet

"De forvillede"

"Da Adam sovnet torsdag, ante han ikke at han dagen etter skulle fly av sted til landet han hadde sine røtter, etter å ha levd i frivillig eksil i årevis, og dét for å oppsøke en mann han hadde bestemt seg for at han aldri mer skulle snakke til.

Men Mourads kone hadde klart å finne de uangripelige ordene:
"Vennen din ligger for døden. Han vil gjerne se deg." (side 13)

Da Adam reiser av gårde, er det med svært blandede følelser. Rett etter at han ankommer sitt opprinnelige hjemland, får han melding om at Mourad er død. Deretter oppstår dilemmaet: skal han delta i begravelsen eller skal han la være? Press fra enken om at han må si noen ord om vennen under begravelsen, får ham til å bestemme seg for at han ikke vil delta.

Oppholdet i hjemlandet skal komme til å vare i seksten dager, og i løpet av denne tiden korresponderer Adam med vennene som tilhørte den opprinnelige vennegjengen som for ca. 25 år siden ble spredt for all verden - utløst av Mourads enkes ønske om at de alle skal samles for å minnes den avdøde. Eposter sendes mellom vennene, hvor en er jødisk og noen er muslimer, mens Adam selv er kristen. En gang spilte dette ingen rolle. Noen ble i hjemlandet, mens andre reiste i eksil. De som ble igjen, bebreider dem som dro, og de som dro, bebreider dem som ble igjen og som fikk "blod på hendene" i tiden som fulgte etter stridigheter og krig.

"Hvor ligger skylden? I opprettelsen av staten Israel? Jeg vet at det er det dere mener, du og vennene dine. Og det er delvis sant. Men bare delvis. Fordi diskrimineringen og trakasseringen fantes allerede for mange hundre år siden, lenge før staten Israel, lenge før territorialkonflikten mellom jødene og araberne oppsto. Har det vært noe tidspunkt i den arabiske verdens historie da vi har blitt behandlet som fullverdige borgere?

Ikke noen andre steder, heller, vil du svare. Ja, det stemmer. I Europa har det skjedd verre ting, tusen ganger verre. Det nekter jeg ikke for. Det måtte nazistiske grusomheter til for at holdningene skulle endres radikalt, for at antisemittismen skulle bli betraktet som en ynkelig praksis og en skammelig sykdom.

Jeg er overbevist om at denne utviklingen kunne spredd seg til den arabiske verden. Hvis Palestinakonflikten ikke var kommet i kjølevannet av nazistenes grusomheter, kunne kanskje jødenes stilling i de arabiske landene blitt bedre i stedet for verre? Det tror jeg, det er jeg faktisk helt sikker på. Men det var ikke det som skjedde. Det som skjedde var det motsatte. Overalt ellers blir jødenes stilling bedre, men her hos oss blir den verre. Andre steder blir pogromene henvist til historiens søppeldynge, hos oss starter de opp igjen. Andre steder forsvinner Sions vise protokoller fra ethvert seriøst bibliotek, her trykkes de opp i kjempeopplag." (side 223)

Og videre på side 233:

"I "prosedyren" du fortalte om, satte faren din fingeren på en helt avgjørende sannhet: Rett etter andre verdenskrig gikk konsentrasjonsleirenes grusomhet og antisemittismens gru opp for Vesten. For araberne derimot, framsto ikke jødene som ubevæpnede sivile, som ydmykede og utmagrede, men som en invasjonsstyrke, velutrustet, velorganisert, skremmende effektiv."

Korrespondansen mellom vennene er et fortellermessig grep forfatteren bruker for å få frem absolutt alle sider ved Midt-Østenkonflikten, og som leser sitter man igjen med en oppfatning av at alle har rett - alt etter hvilke briller man har på. Det er et spennende fortellergrep som får en til å innse at det ikke finnes bare én sannhet om denne konflikten. Og nettopp dette er jeg overbevist om at er forfatterens overordnede mål med denne boka, som på den ene siden er meget litterær og på den andre siden egentlig dypt politisk på den måten at økt forståelse for alle sider ved konflikten er eneste farbare vei mot fred ... Et budskap jeg for øvrig kjenner godt igjen fra hans sakprosa-bok "Verden i ubalanse" ...

"Det er ikke så mange som deg og meg, som er oppriktig berørt av begge de "rivaliserende" tragediene. Og de er - vi er - de mest fortvilte og maktesløse av alle jøder og arabere. I blant kan jeg faktisk misunne dem som befinner seg i en av de to leirene og som uten problemer kan si: Måtte bare mitt folk vinne, og de andre dø!" (side 234)

Vennene utfordrer hverandre, og det handler dels om ting som har skjedd mange år tilbake og dels om ting som har skjedd senere. Midt oppi det hele innleder Adam et kort og intenst forhold med Semirami, en kvinne fra ungdomstiden. Hun har aldri giftet seg etter at ungdomskjæresten Bilal døde, og driver nå et hotell hvor vennene etter hvert samles. Alt går imidlertid ikke helt som planlagt ...

Jeg skulle virkelig ønske at alle som har en mening om Palestina-konflikten, leser denne boka! Amin Maalouf belyser nemlig på mesterlig vis konflikten fra alle tenkelige vinker, og får - vil jeg hevde - på den måten frem alle nyansene som man bør være klar over før man gjør seg opp en mening. Selv er jeg av den oppfatning at det bare ikke går an å tegne et svart-hvitt-bilde av partene i konflikten, og at det rett og slett ikke er mulig å gi den ene siden all skyld for det som skjer. Til det er konflikten for kompleks.

Historiene vi får høre i boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg kjente at jeg ble veldig berørt. Amin Maalouf er en mesterlig forteller, som gjennom et presist og litterært språk har tegnet et temmelig klart bilde av menneskene som er berørt og som må leve med konsekvensene av kriger, konflikter, tragedier og svik. Til syvende og sist handler det om det er mulig å tilgi og komme videre ...

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste fordi den er interessant, lærerik og tankevekkende!