Bokelskere.no

For noen måneder siden ville jeg startet dette innlegget med "Det var en gang...", men det er en stund siden.
Eller kanskje jeg ville klikket meg inn i tråden, og lagt inn et innlegg hvor jeg fosøker å komme med mitt syn på saken. Gjerne med et skråblikk, sånn for å sikre at jeg får frem poengene, og et smil hos enkelte.

Men nå er jeg noen måneder eldre. Jeg skal ikke påstå "klokere", for akkurat der er jeg mer usikker. Men elder er jeg i alle fall.

Så kunne denne tråden her like gjerne hete "Hvor er Torbjørn Egner". Men det er ikke så lenge siden jeg hadde et innlegg som hadde med "Hvor er Gunnar Messel", og jeg liker egentlig ikke å gjenta meg selv.

Jeg må tilstå at jeg savner Kardemommeloven her inne.
Dere vet "man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil".

Hver 6. måned, sånn omtrent, dukker det opp en ny diskusjon om hvordan man skal ha det her. Hva man får lov til. Hva man ikke får lov til.
Av og til startet av nye bokelskere som i beste mening forsøker å leke trafikkpoliti og få et slikt samfunn som DE vil ha.
Og av og til startet av gamle bokelskere, som aller helst vil ha et slikt samfunn som bokelskere var den gang de ble medlemmer.
Felles for dem alle er at de har verdens beste intensjoner. Eller forsetter...

Og nok en gang dukker de samme ideene opp.
"Noen skriver for korte bokanmeldelser".
"Ja, men noen lenker til lange bokanmeldelser som ikke engang er på bokelskere, altså".
"Næh? Sier du det? Ja, men hva med dem som skriver sånne derre halv-lange anmeldelser hvor poenget er gjemt bort et sted på bloggen deres, da? For tenk, da har jeg lest en halv side med tekst uten at jeg får med meg noe poeng, altså. For jeg klikker IKKE på sånne lenker til andre sider."
"Ja, og så de som ikke en gang lager klikkbare lenker, da! Bare litt tekst og en lenke som du selv må kopiere inn i adressefeltet."
"Nja. Jeg synes det er værre med de korte, jeg da. De korte får man liksom ikke nok av. Det mangler liksom noe."
"Jo, men hva med de lange, som bare går på tomgang. Størrelsen er jo ikke alt, heller."
"Ja, av og til er en kort en akkurat det en trenger. Men de lange som går i dybden er jo best, da."

Og jeg lurer.
Veldig.
Hvem er det egentlig som skal få fortelle hvordan jeg skal lese en bok? Tolke den? Være begeistret over den? Eller kaste den i veggen fordi den ikke var så bra som jeg trodde.
Joda, jeg burde kanskje fortelle hvorfor jeg synes boken var fin. Eller dårlig.
Når jeg vill av begeistring slenger ut av meg "denne boken var herlig" her inne på et boknettsted, så er det jo fordi jeg vil dele den med noen. Og da kan du jo klikke deg inn på siden min og se hvilke andre bøker jeg leser. Da skjønner du kanskje mer hvem jeg er. Eller du kan jo spørre meg. Det kan meget godt hende at jeg svarer.
Men du er kanskje en sånn som har litt dårlig tid, du. Som haster innom bokelskere.no for å få md deg de siste bokanmeldelsene på vei til neste møte. I så fall er jeg lei for at jeg har kastet bort tiden din. Det var bare det at akkurat den boken måtte jeg bare si noe om.
Og hvis du ikke har tid til å klikke deg inn i bokhyllen min, så skjønner jeg godt at du da blir oppgitt over at du har klikket deg inn på en side som inneholder en bokanmeldelse på bare 5 ord. Men for meg, så var det akkurat de 5 ordene som beskrev hva jeg følte for boken.
Og har du noen gang forsøkt å bruke 10 ord når du egentlig ikke hadde mer enn 5? Det er vanskelig, det.
Når jeg haster videre til mine møter, så er det faktisk ikke sikkert jeg hadde tid til å finne de 5 andre ordene som gjorde bokanmeldelsen min lang nok.
Men nå tolker jeg jo alt sammen bokstavlig, og det er ikke bra. Så min anmeldelse skulle kanskje ikke være bare 10 ord heller. Kanskje den skulle vært bygget opp som en hel, norsk stil. Men det har jeg i et hvert fall ikke tid til. Du skjønner, jeg hadde disse følelsene for denne boken, og det var alt jeg hadde. Og det er lenge siden jeg har hatt følelser for norsk stil. Men jeg lover deg at hvis du spør hva jeg mente om boken,så skal jeg forsøke å svare.
Hvis jeg har tid.
For det er jo lettere å snakke om en bok enn å holde enetale om den.

Og jeg kunne like gjerne startet dette innlegget med "Det var en gang", for jeg prater meg bort fra poenget. Igjen.
Men jeg vil gjerne ha tilbake Kardemommeloven. For det er noe med dette å tillegge andre de beste intensjoner...
Ikke at det er meg, altså. Vanligvis antar jeg at folk har de aller verste intensjoner, og at alle negative ting de gjør mot meg er med vilje, og alle positive ting de gjør mot meg er ved et uhell.
Det er kanskje derfor jeg ønsker meg Kardemommeloven så veldig. Fordi, hvis jeg klarer å leve etter den... hvis jeg klarer å tro på den... så er det kanskje ikke så galt at andre gjør som de vil når de ikke plager noen.

Men. men...
Det var visst en grunn til at jeg ville starte dette som et eventyr.

Jeg tenker at en bokomtale her inne er for å fortelle andre hva man mener om ei bok. Lengden på omtalen er ikke viktig for meg. Noen sier mye med få ord. Jeg liker kanskje en mellomting mellom det helt korte og det veldig lange best.
De lange bokomtalene der man gjerne skriver ganske utførlig om handling og forfatter i tillegg til hva man synes om boka - de er ikke jeg så glad i. Det gir liksom et inntrykk av at den som skriver gjerne skulle vært bokanmelder i en avis eller noe sånt....blir liksom altfor ambisiøst for meg. Foretrekker en kjapp og gjerne spissformulert kommentar med mye følelse i :) Dessuten er det noen som skriver aaaalt for mye om handlingen, og det er jeg ikke så glad i. Men det hopper jeg vel stort sett over. Smaken er forskjellig! - så mye er sikkert....

Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.

Nasjonalromantisk - sikkert nok. Likevel er det det vare og varme som gjør bøkene om Bjørndalsslekta verdt å lese igjen. For meg.