Når man vil noe sterkt nok, møter man de menneskene man trenger å møte, og det er nok derfor jeg har havnet på dette stedet.
Kanskje får man ikke som man fortjener, kanskje får man det man tror man fortjener.
...den eneste kjærligheten som varer evig er den ulykkelige.
Your twenties are a starter of You Don't Have To Have Worked It Out Yet. And your thirties are more a big stodgy main course of Maybe This Is How It's Going To Be.
A Red, Red Rose
O my luve`s like a red, red rose,
That's newly sprung in June;
O my luve's like the melodie
That's sweetly played in tune.
As fair art thou, my bonnie lass
So deep in luve am I:
And I will luve thee still, my dear,
Till a' the seas gang dry.
Till a' the seas gang dry, my dear,
And the rocks melt wi' the sun;
O I will love thee still, my dear,
While the sands o' life shall run.
And fare thee weel, my only luve,
And fare thee weel awhile!
And I will come again, my luve,
Though it were ten thousand mile.
Eg ville kjærteikne
men då eg la hendene mine
over panna og auga til den eg elska
blinda eg han.
De var kommet ut av skogen, og ingen av dem hadde tenkt på at de skulle gå hjem hver for seg som de pleide.
- Jeg følger deg helt hjem, sa han.
- Tror du det er lurt?
- Ja, sa han, - heretter følger jeg deg alltid helt hjem.
Det er meg jeg nå må snakke om, selv om jeg må gjøre det med deres språk, det er iallefall en start, begynnelse, et skritt i retning av stillhet og slutt på galskapen, den galskap å måtte snakke og ikke kunne, annet enn om ting som ikke angår meg, som ikke teller, som jeg ikke tror, som de har stappet meg full med så jeg ikke skal kunne si hvem jeg er, hvor jeg er, og gjøre hva jeg må på den eneste måten som kan få slutt på det, ikke skal kunne gjøre hva jeg må gjøre. Hvor de må hate meg!
Love is a mortal sample of immortality.
Joseph Conrad, den polsk-engelske dikteren, skrev til en venn som han satte høyt: -Hvilken vidunderlig god nyhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hånd om. Hvis femti prosent av en bok er skrevet av leseren, blir følgene at boken blir bedre jo mer begavet denne leser er, og jo mer kjærlighet han legger i lesingen. Måtte Gud gi oss alle som skriver gode lesere!
Det er plass til mye god mat i et tomt kjøleskap.
Et menneske er ikke en øy. Det er umulig å lage en historie om et menneske uten å trekke inn vedkommendes nærmeste.
Du kviler under ein grå stein
mellom mange,
med kross og namn.
Snart er du støv.
Men djupt i minnet
står eit kvitt fjell
og lyser
i strålande einsemd.
[...] og skjøna at menneske kan drøyme store draumar på små puter.
Hun er for trist til å være vakker. Ingen som er så trist, kan fortsatt være vakker.
Hvis jeg hører et eneste oppbyggelig ord til om meningfullhet om livsfaser om hvordan ting henger sammen hvis noen spør om det går bedre hvis noen sier at det snart blir lettere at hun var gammel at det er livets gang at vi alle skal dø at jeg skal gjøre noe hyggelig at det er godt det ikke var et ungt menneske som døde av kreft at jeg ikke skal klandre meg selv at det ikke er sikkert det var så ille at det var godt hun fikk være sammen med noen av sine at hun var heldig som fikk leve så lenge at jeg skal ta en ferie at det er naturlig at det var godt hun fikk slippe at
"Drømmer; på bunnen av dem ante vi virkelighetens nådeløse angrep." (Moren leser fra en diktsamling av Sigfus Dadason).
Han våget seg til å skotte ned på hennes hånd. Den lå så liten, så sterk, så brunhudet, så varm, i hennes skjød. Den lå bare en hårsbredd fra hans egen. Han ble sittende som bergtatt og se på hennes hånd, han begynte å skjelve. Bare å legge sin hånd oppå hennes, det ville være det forløsende ord. Det var bare en hårsbredd som skilte mellom ham og hele det vidunderlige livet.
Det er alltid problematisk å trekke historiske paralleller, for det som kjennetegner historien, er jo at den aldri gjentar seg.