Bokelskere.no

Trotskij sa en gang om Céline, at han «tok skrittet inn i den store litteraturen slik andre går inn i sitt eget hus».

Imidlertid beholdt jeg min kritiske innstilling og merket at den fikk ekstra næring da jeg oppdaget at Ågot Jeppesen i tillegg til parfymen hadde påført seg en annen leppestift enn den jeg tidligere hadde sett henne med. Denne hadde en skarp rødfarge, som jeg ville ha funnet mer passende i en nattklubb i Rio i de små timer enn i oppgangen til en norsk boligblokk midt på formiddagen.

Det var vanvittig hvordan solskinnsdager kunne ligge etter hverandre som hvite sauer og så endre seg til rovdyr.

Jeg sanser i hvert fall alt rundt meg sterkere når jeg går. Og jeg tenker bedre. Og ingenting er som å oppleve Norge på egne ben. Jeg skal gå til jeg stuper!

Definisjonen på et offentlig sted er et sted hvor mennesker har å oppføre seg annerledes enn de måtte ha trang til

första höstbrasan
té och en bok
livet har vänt åter

Pär Sandberg

Diktet, Hevn, synes jeg passer fint til det vi nå opplever, naturens herjinger med oss. Hva det kommer av, om det er menneskeskapt eller ikke naturlige variasjoner, er det uenighet om. Jeg synes det er lett å tenke at det er naturen som brøler til oss for å få oss til å tenke på hva vi driver på med. Den har sluttet med lavmælt tale. Og det siste verset; brutalt og rett på sak,

Hevn (Dissonans – 1968)

*Jordens røst
taler lavmælt til oss.
Vi overdøver den
med vår snakksalighet.

Jorden tar det ikke tungt.
Den skal jo likevel
stoppe munnen på oss engang.*

Mamma tok ikke med seg sorgen i graven, men overlot den til meg.

Ingen av oss
Ingen av oss
overlever livet.
Men dess mindre du har levd,
jo svartere dør du.

Livets strøm har to poler;
blikket,
hvor det ikke er behov for ord,
og omfavnelsen,
hvor det ikke er plass for ord.

Det er ikke mulig
Det er ikke mulig
å være rask nok. For
i neste sekund
er Nå
allerede fortid.

Og det er så vanskeleg å leve når ein veit at ein skal dø.

Skyldes det bekvemmelighet, feighet eller manglende innsikt når disse diktverk bare forsøker å belyse menneskelivets ytre, dagklare konturer? På dette planet fungerer sinn og sanser ut fra faste lovmessige regler, men nede i kjellerdypet, i sinnets avkroker og kloakker, kryper lidenskapens sanne rovdyr omkring med fosforglinsende øyne, parrer seg, river hverandre i stykker og fremtrer i forvridde, groteske former. Er forfatterne engstelige for å møte gufset fra de fortærende, demoniske drifter, dampen av brennende blod, er de redde for at de fine hendene deres skal komme i berøring med menneskehetens væskende sår?

Å være menneske
Å være menneske er en sykdom.
Helbredelse er umulig,
men all vår streben består i
å finne et smertestillende middel.

" Førti hadde tyngde. Det var da en mann nådde sin manndomsalder og følte seg vektig, grunnfestet, sterk."

Jeg ser ingen utvei i noen vei lenger

Now I am quietly waiting for
the catastrophe of my personality
to seem beautiful again,
and interesting, and modern.