Jeg anbefaler at du leser "Morgen i Jenin", fra din egen boksamling.

Har aldri tenkt på meg sjølv som dikt-elskar, ikkje ein gong som diktlikar. Så ein dag plukka eg med meg ei tilfeldig bok frå biblioteket. Trudde det var ei roman. Det var det altså ikkje. Det var ein masse dikt inni ho. Og eg likte dei. Veldig godt.
Djupe og symbolikkrike dikt fenger med ikkje heilt, så her har eg samla dei diktverka EG liker. Ukomplett liste som kjem til å vekse med tida.

Tek meir enn gjerne mot tips til bøker i same gate, så om du har noko å anbefale; kom med det.

Muriel Spark er en forfatter jeg har vært nysgjerrig på lenge, men bøkene hennes har ikke vært lette å oppdrive. Nylig kjøpte jeg en liten bunke fra et dansk antikvariat, og jeg har så langt lest to av dem; først "Robinson" og nå "Memento Mori". Tilfeldigvis dukket en biografi om Muriel Spark opp hos Norli rett etter at jeg hadde mottatt sendingen med fem små romaner av henne - den måtte jeg så klart sikre meg.

Muriel Sparks bøker er vel ikke så kjent i dag, i hvert fall ikke blant norske lesere. Noen vil kjenne til filmen "The Prime of Miss Jean Brodie" fra 1969, med Maggie Smith i hovedrollen. Det var Muriel Spark som skrev romanen med samme navn. Spark var født og oppvokst i Skottland, og skrev en lang rekke bøker. Hun var en uhyre populær forfatter, og ble adlet for sin litterære innsats.

Den ytre handlingen i Memento Mori er spunnet rundt en gruppe mer eller mindre velsituerte londonere i høyt fremskreden alder. Typetegningene er innsiktsfulle og treffende - Spark lykkes i å skape tredimensjonale mennesker som engasjerer leseren. Disse personene har kjent hverandre - om enn i visse tilfeller mer perifert - gjennom et langt liv, og legger derfor ikke fingrene imellom når de karakteriserer gamle rivaler og uvenner. Sparks fortellerstil er underfundig og elegant - og hun er overbevisende i skildringen av hvordan en persons handlinger kan synes irrasjonelle utad, men er høyst logiske om man kjenner tankegangen bak handlingene, og ikke minst personligheten til den som utøver dem. Den aldrende Godfrey er åpenbart livende redd for å bli senil, og han bedømmer derfor alle han omgås ut i fra om de - etter hans syn - har sine fulle fem i behold eller ei. En gruppe gamle damer på gamlehjem (ordet "gamlehjem" brukt med overlegg av meg, dette er et oppbevaringssted snarere enn et hjem med omsorg og pleie som primær målsetning) bruker sine testamenter som både pisk og gulerot: den som faller i unåde, trues straks med at hun eller han vil bli strøket i vedkommende gamle dames testament. Tiltroen til testamentets oppdragende virkning på omgivelsene er for øvrig utbredt blant det brede lag av bokens persongalleri - ikke som et sentralt poeng i historien som sådan, men som et virkemiddel forfatteren benytter for å skape både spenning mellom personene og underholdning for leseren.

Tittelen "Memento Mori" er latin og betyr "Husk du skal dø". Opp gjennom historien har denne devisen vært fremholdt for å mane menneskene til å tenke mer på det åndelige og på sitt neste liv, enn på "det timelige", altså materialistiske gleder i det nåværende. En kan se Memento Mori-formaningen i mange klassiske malerier, ofte representert ved en hodeskalle. Her er et eksempel fra hollandsk renessanse. Jeg foretrekker selv å ikke vite for mye om handlingen i en roman før jeg leser den selv, derfor vil jeg ikke avsløre mer om handlingen i denne romanen enn å fortelle at boken åpner med at en aldrende forfatter får en telefonoppringning, og det eneste hun hører i den andre enden er en stemme som sier "Remember you must die" - deretter blir røret lagt på.

Underveis i lesingen av "Memento Mori" gikk jeg og så The Best Exotic Marigold Hotel på kino - en fantastisk morsom film, som minner meg om Muriel Sparks "Memento Mori", selv om boken og filmen EGENTLIG ikke har så mye til felles annet enn at hovedpersonene er godt oppe i årene. Men det er noe med den britiske tørrvittigheten og "understatements" som... Jeg tror alle som koste seg med The Best Exotic Marigold Hotel, vil ha noe igjen for å se nærmere på Muriel Spark. (Og for øvrig oppdaget jeg i rulletekstene at "The Best Exotic Marigold Hotel" er basert på boken "These Foolish Things" av Deborah Moggach - og etter å ha lest begynnelsen av den romanen på amazon, har jeg nå lyst til å lese litt Moggach etter å ha gjort meg ferdig med noen flere av Muriel Sparks bøker...

En eventyrers livsfilosofi

I en artikkel av Hege Duckert i Dagbladet 11.01.1999 innleder hun med følgende ord: "Det er et paradoks at Arne Næss, en av Norges mest markante tenkere, er mest berømt for å bruke beina" ... "legendarisk for sine klatreekspedisjoner". For det er dette han er mest kjent for! At han også er filosof, kjenner de fleste som har et universitetsstudium bak seg, til. For hvem husker ikke hvordan man slet seg gjennom Filosofiens historie bind I og II for å kunne avlegge examen philosophicum? Jeg har selv bøkene stående i mine bokhyller fremdeles, nesten 30 år etter ... Fulle av understrekninger, markeringer etc.

Arne Næss ble født i 1912 og døde i 2009, nesten hundre år gammel. I løpet av sitt liv klarte han å gi logikk og filosofi en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden, for å sitere Wikipedia. Han har skrevet mengder med bøker og artikler om ulike temaer innenfor filosofi og logikk, og bare det faktum at hans lærebøker inngikk i pensum til forberedende eksamen på universitetet i en årrekke, har som sagt gjort at alle med en eksamensgrad bak seg, har et forhold til filosofen.

For å være helt ærlig er det ikke ofte jeg leser filosofiske verker i det hele tatt. Men da jeg kom over denne lille og relativt beskjedne boka på et boksalg for noen år siden, tenkte jeg at det kanskje var på tide med litt filosofisk oppdatering. Like fullt har det tatt noen år før jeg omsider fikk lest den - ja, ikke før jeg fant boka som lydbok på biblioteket og tenkte at "nu skal jeg igang!" Den passet også godt inn i mitt lille prosjekt som går på å lese litteratur med fokus på lykke, økt livskvalitet m.m.

For en utrenet "filosof" er det ikke enkelt å gjengi helt kort hva Arne Næss sin bok handler om. Han favner om så mange temaer underveis , og det å skulle oppsummere i noen få setninger hva som er essensen i hans livsfilosofi, er vanskelig. En fellesnevner er imidlertid viktigheten av begeistring! Hvor mye morsommere er det ikke å lære noe vanskelig dersom læreren eller læremesteren er begeistret for det han eller hun driver med? I motsetning til å sitte og høre på en tørr og kjedelig foreleser ... Dessuten bør vi slutte med å være så opptatt av "de riktige" svarene, og heller konsentrere oss om å stille spørsmål, være mer undrende i stedet for konkluderende. I Næss sin tenkning er dessuten følelser og fornuft noe som hører sammen - ikke motsetninger slik vi tradisjonelt er opplært til å tenke. Han slår et slag for å få følelsene inn som en del av forskningen.

Aller mest interessant fant jeg den delen av boka som handlet om følelsesmessig modning. Næss stiller f.eks. spørsmål ved hva det var som gjorde at unge nordmenn lot seg verve av nazistene under andre verdenskrig, og gjennomførte de mest groteske torturhandlinger under avhør av sine landsmenn. Hvorfor var det i liten grad menn - for det var stort sett menn det handlet om - over 30-40 år som deltok i slike handlinger? Næss analyserer problemstillingen og konkluderer med at forklaringen mest sannsynlig er den manglende følelsesmessige modningen for mennesker mellom 15 og 25 år. Følelsesmessig modne mennesker lot seg nemlig ikke så lett blende av nazismens retorikk.

Et av kapitlene i boka heter "Man skal bare lære det man føler for". I innledningen skriver han:

"I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en pedagogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fantasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopplegg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes - å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elevene og studentene av og til får konsentrere seg om noe de gløder for." (side 143)

For øvrig er det - hevder Næss - et paradoks at andre språk ikke har et ord som dekker vårt norske begrep "utdannelse". "Dannelse" er derimot et begrep som har stor tyngde også i andre land. Næss mener også at når man snakker om innlæring av nye ferdigheter og kunnskaper, burde man i tillegg være bevisst på den avlæring som nødvendigvis også finner sted.

Det er nok ikke tilfeldig at bokas siste kapittel heter "Livskunst - å drive med små ting på en stor måte", for her oppsummerer Næss hvilken betydning det har å trives med det livet man lever.

"Mange eldre mennesker har en sterk evne til å takle problemer på strak arm og til å se hva som er viktigst i tilværelsen. Mange unge og middelaldrende mennesker innser dette for sent fordi de ikke tar seg tid til å sette alvorlige spørsmålstegn ved sine prioriteringer. Det avgjørende er ikke nøyaktig hva man bruker tiden sin på. Det viktigste er hvordan man engasjerer seg, og hvilken kraft man legger ned i det. Livskunst er å kunne drive med små ting på en stor måte. Jeg vil lansere en "trivselsformel" som viser hvordan livet alltid kan vise seg å være akseptabelt, tross all smerte, så lenge vi gløder for det vi gjør." (side 163)

På en måte synes jeg at Arne Næss sin bok oppsummerer mye av det samme jeg har sett i annen litteratur som omhandler temaer som livskunst, lykke og lignende. For å få til det gode liv må man prioritere ting som engasjerer en, som begeistrer og får en til å gløde av interesse. Dersom "alt" bare blir et pliktløp, drepes gleden ved å leve. I vårt samfunn, hvor vi egentlig har alt og hvor mulighetene er så mange at vi nærmest må rådføre oss med eksperter for å kunne foreta selv de enkleste valg i litt for mange sammenhenger, er det på sin plass å minne om viktigheten av å følge sine følelser, selv om disse ikke alltid kan forklares rasjonelt. Sjansen for at valget blir riktig for oss er stor når vi følger følelsene våre. Dette er i alle fall den essensen jeg har trukket ut av denne boka, som jeg fant svært interessant, selv om stoffet tidvis var litt vanskelig tilgjengelig.

Boka er godt egnet til å skape refleksjon om viktige temaer i livet, og Næss er svært opptatt av å understreke at det ikke finnes noen fiks ferdig livsfilosofi som kan utformes en gang for alle. Livsfilosofi blir - som det meste annet her i livet - til mens man lever, og er stadig i endring. Det som er viktig for en, trenger ikke å være det for en annen. Vi må i alle fall fjerne oss fra at det å være så kritisk til alt og alle anses som så mye mer intellektuelt enn det å være åpen og ha evne til å la seg begeistre!

Ekstra morsomt var det faktisk å høre lydbokutgaven, i og med at den aldrende filosofen selv leste innledningene til kapitlene i boka. Erik Hivju fungerte for øvrig utmerket som oppleser.

Her blir det terningkast fem.

Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).