Bokelskere.no

Now you will see the really city. Usually, I am never taking the tourists to these places. They are not liking it, and I am not liking their not liking. Or maybe sometimes they are liking it too much, in these places, and I am liking that even less, isn't it? You must have it a good heads, to like these things, and you must be having a good hearts, to not like them too much.

Prabaker

Some loves are like that. Most loves are like that, from what I can see. Your heart starts to feel like an overcrowded lifeboat. You throw your pride out to keep it afloat, and your self-respect and your independence. After a while you start throwing people out--your friends, everyone you used to know. And it's still not enough. The lifeboat is still sinking, and you know it's going to take you down with it.

Karla

Trær er noe av det fineste jeg vet. Vann og trær og jenter. Jeg pleide å klatre hele dagene. Og ofte satt jeg bare stille, øverst i et tre. I flere timer. Når løvverket var tett om sommeren, kunne ingen se meg. Jeg kunne se alle, men ingen kunne se meg. Jeg følte at jeg var langt borte. Og når jeg klatret ned, var det litt som å komme hjem etter en lang reise.

I dag våkner jeg og har mange tanker. Helt sikkert mer enn fem. Det er et mas.

Det er noe som er veldig bra med å kaste. Jeg vet ikke helt hva det er. Flere burde kaste. Vi burde kaste alle sammen. Da ville ting sett annerledes ut. Vi ville vært gladere.

En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes det en mulighet, tenkte jeg.

Jeg bestemte meg for bare å tenke på én ting av gangen, uansett hva som skjedde. Det første jeg tenkte på var sjenanse. Det andre jeg tenkte på var kondens. Det tredje jeg tenkte på var det bildet av Khrusjtsjov hvor han slår skoen sin mot talerstolen. Etter det husker jeg ingenting.

Man kan bli flink til å eldes, man kan bli syk på en flink måte og man kan dø flinkt, noe jeg utvilsomt ville ha gjort dersom jeg ikke hadde falt av sykkelen og slått hodet. Men nå kommer det ikke til å skje. Jeg skal dø uflinkt, og jeg skal aldri forsøke å prestere noe igjen så lenge jeg lever. Ingenting skal jeg prestere. Jeg har prestert for siste gang og jeg har vært flink for siste gang.

It's like when you are excited about a girl and you see a couple holding hands, and you feel so happy for them. And other times you see the same couple, and they make you so mad. And all you want is to always feel happy for them because you know that if you do, then it means that you're happy, too.

Som du har vokst! Snart får du fatt i herrens baller!

(gjensynsglede fra bestemor)

Didier once told me, in a rambling, midnight dissertation, that a dream is the place where a wish and a fear meet. When the wish and the fear are exactly the same, he said, we call the dream a nightmare.

Dersom vi ferdes i en liten båt så langt ut at vi ikke kan se land i noen retning kan vi få øye på havet. Det er ingen behagelig opplevelse. Havet er en blind og døv gud som omslutter oss og har all tenkelig makt over oss uten å vite at vi eksisterer. Vi betyr mindre enn sandkornet på elefantens rygg og hvis havet får lyst på oss kommer det til å ta oss. Slik er det. Havet kjenner ingen grenser eller hensyn. Det har gitt oss alt og kan ta alt ifra oss. Vi retter vår bønn til andre guder: Beskytt oss mot havet.