Då stend advent for døra, det blir sikkert topp
Men eg nektar å bli med på shopping-gallopp
Det er betre at Fenimore Cooper fortel
Mohikanar-historie om kvelden eit bel

Vi vet jo hva vi får av Dan Brown. 50 % spenning, 40 % turistguide og 10 % religionskritikk. Men virkemidlene hans er ganske så utslitte nå. Og språket har aldri vært verre. Man aner jo en viss bekymring når han refererer til Disney-filmen Frost tidlig i romanen. Popcorn-underholdning er ofte artig, men så lettvint tøys som dette slipper selv ikke en trilliardselgende forfatter som Brown unna med. "Inferno" var ikke så verst etter den grusomt kjedelige "The lost symbol", men nå er det på tide å pensjonere professor Langdon. Det var til tider gøy så lenge det varte!

Denne gangen er det katedraler, klostre og museer i Spania som får gleden av det økte besøket en Brown-roman gir, men med tanke på hvor møkka leie innbyggerene i Barcelona begynner å bli av turisme et det ikke sikkert den blir så voldsomt godt mottatt der nede.

Denne gangen viker gamle myter delvis plass for moderne teknologi, og Brown får slått fast at han ikke er en spesielt imponerende science fiction-forfatter. At han flørter med sjangeren er uansett en fin anledning til å minne om at vi lever i en virkelig gullalder av glitrende sci-fi, og at alle bør sjekke ut forfattere som Claire North, Ted Chiang, Christopher Priest, Stephen Palmer og Becky Chambers. Er det krimthrillere du er ute etter bør du heller sjekke ut Jack Grimwood, Oliver Harris og Alex Marwood.

Spennende og lettlest tegneseriebok. Anbefales for barn som sliter med å motivere seg for bøker med mye tekst. Illustrasjonene er utrolig flotte og historien har et godt tempo. Jeg må innrømme jeg koste meg med denne jeg også. Ble ferdig med boken på en time.

Dette er omtalen til min 9 år gamle datter:
Jeg synes at boka var spennende. Jeg synes tegningene var kule og spennende. Jeg likte handlingen siden den skjer i en fantasiverden der alt kan skje, og jeg levde meg inn i denne fantastiske verden. Jeg gir terningkast 5. HJERTELIG HILSEN ANGELIKA.

Shopoholiker er et ord som ble populært for noen år siden, litt alvor og litt humor lå nok i det. Det er vel fortsatt ikke en diagnose, men at mange av oss handler mer enn vi trenger og kanskje mer enn vi strengt tatt ønsker er nok tilfellet.
Jeg må hvertfall innrømme at jeg flere ganger har bestemt meg for å kutte ned på innkjøpene, men det tar ikke lang tid før jeg er i gang igjen. Etter å ha lest denne boka har jeg ingen unnskyldning til å handle hemningsløst lenger. Nå gjelder det å ta et oppgjør med egen viljestryke, impulskontroll og egne verdier. Dette er en informerende bok som tar opp noen av problemene våre shopping-impulser fører til. Alt som nevnes i boka er selvfølgelig og godt kjente problemer, ting jeg allerede er opptatt av. Noen ganger trenger man en liten push og det var det denne boka ga meg.

Boka er skrevet med humor og alvor, den er informativ uten å virke belærende. Forfatteren bruker sine egne opplevelser, både gode og dårlige, og på den måten får hun det til å virke oppnåelig for de fleste av oss.

Jeg har akkurat lest den. Og til alt overmål på Amazons Kindle, så nå vet NSA om det også!

Boken er ikke spesielt godt skrevet synes jeg, det virker nesten som Dave Eggers ikke vet helt vet hva han skal gjøre med alt stoffet. Men fascinerende er den - og ganske så skremmende! Det er absolutt ikke fremtidsmusikk han beskriver - det meste av dette er her allerede, om enn ikke i den målestokken - ennå. Dette er The Dark Side of "Big Data" og vi på vei dit. Og - som millionskarene i boken - helt frivillig!

Anbefales! Og hvis du trodde det var mulig å gå "offline"? Glem det - dét løpet er kjørt...

Når man tror at lykken finnes et annet sted ...

Bergljot K. Nordal (f. 1976) har utdannelse innenfor litteraturformidling og jobber i dag frilans. Hun debuterte med romanen "Magda" i 2009 og utga "Ruths bok" i 2012. "Det ingen har fortalt deg" er hennes tredje roman. Nordal er fra Førde og skriver på nynorsk.

Karoline er gift med Håkon, og de har to barn. Alt ligger til rette for at hun skal være riktig så lykkelig og tilfreds med livet. Mannen hun er gift med er snill og omsorgsfull, og en fantastisk far. Barna er herlige og ekteparet har god økonomi. Likevel drømmer Karoline om at de skal forsvinne, bli drept i trafikkulykke, slik at hun skal bli fri. Fri til å skrive, forløses fra den skrivesperren hun befinner seg i for tiden ...

Så treffer hun tilfeldigvis på Pia en dag. Ville og gale Pia som en gang var hennes beste venninne, men som alltid bar med seg et varsel om katastrofe. Venninnen hun aldri trodde skulle klare å fullføre videregående ... Nå er Pia midt i en blomstrende karriere som klesdesigner, og hun ser frem til en visning i Milano. Til vanlig bor hun i København.

" - Korleis er livet ditt? Det må vere hektisk å vere forfattar og mor.

Eg drikk meir kaffi og kjenner at ho ser på meg. Eg greier rolege bevegelsar og roleg blikk attende.

• Det handlar vel strengt tatt om å kome seg opp om morgonen.

Ho drikk og ser rett på meg.

• Eg har lese deg. Du skriv godt.

Eg kjenner allereie skjelvingar i hendene frå koffeinen eg fekk i meg til frukost. Eg smiler og nikkar lett, seier eit like lett takk.

• Og livet ditt?

Ho ler sigerslatteren, den som seier at det er her det skjer ... " (side 19)

Møtet mellom Karoline og Pia ender med en invitasjon til København. En invitasjon som skal få større betydning for Karoline, og som ikke utelukkende handler om å løse opp i skrivesperren, skal det vise seg. Et valg som setter livet i et relieff - for hva er lykken når det kommer til stykket? Er det spenningssøking eller de daglige rutinene? De rutinene som nødvendigvis oppstår fordi vi ønsker at livet skal ordnes og struktureres ned i gjenkjennelige små biter? Og hva er essensen i kjærligheten mellom to mennesker?

"Det hender at vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at eg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmer han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side." (side 23-24)

I spenningsfeltet mellom Pia og Karoline, som har valgt så forskjellige veier i livene sine - Pia med sin karriere, Karoline med sitt familieliv - oppstår det et gap som vokser seg større og større. Uten store fakter fanger Bergljot K. Nordal dette opp. Som da Pia uten videre konstaterer at det er "bra" at Karoline ikke savner barna sine og rimelig kjapt konstaterer at tiden nærmest er uten betydning for barn - for dem er jo en uke som et døgn, mener hun. "Eller som ei æve", teker Karoline ...

Noen ganger beveger forfatteren seg farlig nær klisjéene om karrierekvinnen versus familiekvinnen, men bare nesten. Det som redder henne er at heller ikke Karoline fremstilles som "den hellige moder", tenker jeg. Tvert i mot får hun frem alle paradoksene som det vi forbinder med lykken er forbundet med - gjennom en historie om "mamma som reiste for å finne seg sjølv i fylla". Og når hun likevel stålsetter seg og ikke vil risikere å miste kontrollen, opplever hun seg hånet av Pia, som opplever henne så kontrollert ... Pia, som ikke klarer å lande i sitt eget liv, ikke klarer å finne roen og harmonien, etter adrenalinkikk-oppholdet i Milano, der absolutt alt skjedde på en gang ...

"Det ingen har fortalt deg" er en lettlest tynn flis av en bok på 170 sider. Like fullt er det en tankevekkende bok som er mer vidtfavnende enn om en mor som tilfeldigvis er forfatter og har skrivesperre og som reiser bort for å finne seg selv. Kanskje handler den også om den gjensidige misunnelsen mellom to venninner, som begge tror at den andre lever et mye mer spennende og givende liv enn en selv. På en måte blir de begge dypt skuffet. Pia fordi hun hele tiden vurderer Karoline utelukkende ut fra egne preferanser, og der må Karoline nødvendigvis tape. Hun er ikke like "kul" som venninnen, er ikke like spenningssøkende og kan rett og slett ikke slippe alt hun har i hendene ... Det Pia ser er en kjedelig dame og en festbrems. Karoline fascineres nok mer at Pia og all den fart og spenning hun er omgitt med - inntil hun oppdager det svarte hullet i Pia, der det ingen dybde er - bare tomt, tomt. En klisjé eller hur? Eller rett og slett en konsekvens av et liv der alt handler om fest og moro, og hvor downs´ene ved livsførselen en "vakker" dag kommer like fullt, og moroa ikke uten videre kan vekkes til live uten at man synker stadig lenger ned i gjørmen ... I alle fall er det dette jeg leser mellom linjene i Nordals roman.

Bergljot K. Nordal skriver godt, og selv om tematikken i boka kanskje ikke er blant de mest originale, gjør hun likevel historien spennende og interessant. Der er først og fremst spenningen mellom venninnnene som bærer historien i boka, synes jeg. Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok jeg kan anbefale varmt!

Jeg går i 8. klasse, men jeg vet at det er mange i parallell klassene mine som leser, for eksempel, "Rampete Robin"! Jeg har ikke noe imot andres sans for forskjellige bøker, men hvis du går i 8. klasse å leser "Rampete Robin" synes jeg at man burde gå hakke høyere;) Vanskelighetsgraden er vel på bunn når man leser dem i 8. klasse;)

Hva skulle det være godt for? Du sluker da ikke gourmetmat på en restaurant eller shotter en årgangsvin? Bøker skal leses i det tempo som føles riktig for deg, det tempo som gir ditt sinn mulighetene til å utbrodere alle nyanser en velskrevet bok har å tilby.

Antallet bøker du har lest har ingen betydning, kvaliteten og din følelsesmessige tilknytning betyr alt.

Her står Orhan Pamuk for tur: "The Naive and the Sentimantal Novelist. Understanding What Happens When We Write and Read Novels". Det handler altså om hva som skjer (med oss) når vil leser og/eller skriver - mao noe for en bokelsker. Kapitlene er basert på en forelseningsrekke nobelprisvinneren hadde ved universitetet Harvard. Det ser ut til å bli bra :-)

Ellers så ligger romanene "Canada" (Richard Ford) og "Wool" (Hugh Howey) og lurer i bakgrunnen. Samt noen lydbøker. Men Pamuk står først i rekka.

Jeg leste mesteparten av "Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" sist helg. Den er så bra at jeg haler ut å lese de siste kapitlene - dere kjenner følelsen: man vil liksom ikke lese boka ferdig fordi den er så bra at man vil holde på opplevelsen! :-)

Mere! Mere! Fargerikt og friskt språk. Det liker jeg! Opprøreren i meg både lo og klappet av begeistring.

"Åh, jeg har levd i en verden med elektrisitet mye lenger enn deg, men jeg er så treig i toppen at jeg har ennå ikke forstått meg særlig på det!"

"Oops, der døde bestemor. Jaja. La oss gå og ha sex i senga hennes!"

Det vert skrive mykje bra sci-fi og fantasy her til lands. På denne lista har eg samla nokre personlege favorittar av arten. Fleire av dei kunne ha hevda seg i verdstoppen om språk og forfattar hadde vore engelsk/amerikansk.