Bokelskere.no

"So vivid that you'll be hooked within a few pages" står det på omslaget, og det var ikke ubegrunnet hype. Anbefalingene har vært mange, men først nå har jeg altså gitt meg i kast med Martin's episke saga. Og jeg ser fram til fortsettelsen! Martin maler på et enormt stort lerret, men gir overraskende god oversikt og innsikt i ulike karakterer og situasjoner. Detaljerikdommen er, til tider, overveldende, men ikke i en slik grad at det føles som substitutt for substans. Særlig setter jeg pris på evnen til å gi sympatiske karakterer usympatiske trekk, og omvendt, slik at han skaper (potensielt) interessante og flerdimensjonale personligheter i et "galleri" av personligheter hvor det ellers hadde blitt langt enklere å velge seg en favoritt et snevrere fokus. Spent på om jeg beholder entusiasmen gjennom hele "A Song of Ice And Fire"-serien, men håper og tror det!

Man skulle ikke ha trodd det, men dette er en av de beste bøkene jeg har lest, noensinne! Slutten er helt grusom, i den forstand at man sitter igjen med tårer i øynene, en klump i halsen og en hjerne som prøver desperat å analysere alt den har lest, og når den tilslutt forstår omfanget av DEN slutten, så er det hade-på-badet til resten av dagen, for den bruker du under dyna, i fortvilelse.

Nydelig skrevet. Jeg har ikke ord; og så uventet!

Dette er en anmeldelse av en oppfølger, så om du ikke har lest Matched og Crossed, bør du droppe denne omtalen, som garantert inneholder spoilere i forhold til de tidligere bøkene.

Etter å ha likt den første boka, Matched (Norsk: Cassias valg) ganske godt, og ha blitt litt skuffet over Crossed (Norsk: Flukten) er jeg bare sånn passe fornøyd med avslutningen. Har ikke hatt anledning til å skrive omtalen før nå (et par uker etter at jeg leste den) og vil absolutt si at finalen ikke gjorde nok inntrykk til at detaljene festet seg i minnet mitt.

Cassia oppdaget altså sprekker i fasaden til Samfunnet i første bok da en annen gutts ansikt dukket opp på skjermen i bare et sekund da hennes fremtidige ektemann ble valgt ut for henne. Det klarte hun selvsagt aldri å glemme, og matchen hennes Xander, som har vært hennes beste venn siden de var små, må plutselig konkurrere mot Ky – den mystiske og litt mørke badboyen hvis foreldre tilsynelatende forrådte Samfunnet. Xander har bare kunnet stå stille og se på at Cassia og Ky føler stadig sterkere for hverandre.

Så blir Ky sendt til en av de ytre provinsene. Cassia kan selvsagt ikke slippe taket på ham. Hun begir seg i bok to ut på en reise gjennom ytterlandet, og oppdager i stadig større grad hvor uperfekt Samfunnet egentlig er. Samtidig får hun stadig mer informasjon om motstandsbevegelsen, ledet av den mystiske Piloten, som bare venter på at tiden er inne for å velte Samfunnet en gang for alle.

I tredje bok er tiden inne, men etter en vellykket start begynner det å gå rett vest da de ikke lenger kan kontrollere det de har sluppet løs.

Det positive først: Ally Condie skriver vakkert. Hun fører et poetisk, fredelig og følsomt språk som aldri skurrer eller fornærmer. Dette har hun gjort gjennomgående i hele trilogien, avslutningen er intet unntak. Men så kan det også være nettopp dette som utgjør noe av denne seriens store svakheter: det er ingen utfordringer – ingen motstand. Det å lese ordene hennes er som å la vann gli gjennom fingrene. Det gjør seg godt med tanke på kjærlighetsfortellingen, men tar litt livet av det dystopiske elementet.

Det er det dystopiske elementet som interesserer meg, og jeg er nokså allergisk mot trekantdramaer og ellers klisjéaktig kjærlighet.

Det er poesien som driver særlig Cassia fremover. Hun har fått tak i noen gamle dikt, og dikter også litt på egen hånd. Poesien bruker tidvis som valuta, og Arkivarene (svartebørshandlerne, for å kalle en spade for en spade) bytter til seg og fra seg ordene. Om språklige virkemidler i Cassias tekst skal oppsummeres med ett ord, må det altså bli poesi. Og det er sikkert vel og bra, meeeeen…

Det dystopiske elementet er svakt oppbygd. Jeg har ikke inntrykk av at Condie egentlig er så veldig interessert i akkurat dette. Det er en bakgrunn for kjærligheten, trekantdramaet og poesien. Om man derfor ikke er kjempebegeistret for harde, dystopiske fortellinger kan faktisk denne serien være akkurat det man trenger. Men jeg opplever det i det store og det hele som ubrukt – eller tapt – potensiale. Alt er så lettvint. Hun kunne gjort så mye mer. Hun kunne stukket langt flere kjepper i hjulene på både karakterene selv og motstandsbevegelsen. Hun kunne ha gjort så mye mer ut av motstanden generelt. Men da hadde det antageligvis gått utover all plassen hun bruker på kjærligheten. Det tror jeg ikke hun hadde vært villig til å ofre.

Karakterene, som alle er i slutten på tenårene, oppfører seg så modent at jeg mister litt troen på at de faktisk er så unge som forfatteren forteller. De har godt grep om de virkelig store konseptene innen kjærlighet, dette med respekt, ro og “if you love someone, let them go.” Hvorfor er det ingen gnisninger mellom Xander og Ky? Om de begge elsker henne så høyt og inderlig, hvorfor er de så passive i forhold til hverandre? Jeg føler at Condie har tatt fra begge guttene – og Cassia for den saks skyld – et følelsesregister utover kjærlighet. Altså, stor kjærlighet. Cassia havner på en pidestall der alt sirkler rundt henne og guttene i bunn og grunn bare venter på at hun skal reagere. Det kunne med fordel blitt gitt mer plass til andre følelser enn den varme, inderlige og modne kjærligheten. At det stikker litt i magen på noen av dem i et sekund før de plutselig har det helt fint igjen, etter at det skjer noe som definitivt ellers burde generere reaksjoner, er liksom ikke nok…

Og en skulle kanskje tro at når Condie velger å ha tre forskjellige fortellerstemmer (Cassia, Xander og Ky), så ville stemmene være forskjellige. Det er de i det store og hele ikke. De er alle like poetiske og følsomme, og språklig klarer jeg ikke å skille protagonistene fra hverandre i det hele tatt.

Som sagt: Det blir for passivt, og i Reached har poesien gått fra å være en stor del av fortellingen til å dominere den. Det er ingen motstand, og egentlig føles det også som veldig lite fremdrift, selv om ting jo skjer. Condie tar ingen overraskende veier, hun følger stort sett hovedveien der vi ser hva som venter oss i horisonten. Flere av “tvistene” hennes kunne med fordel ha skapt mer krøll. Men nei. Veldig lite krøll. Bare passivitet og stor kjærlighet på hovedveien. Det blir kjedelig. Jeg tror jeg aldri har vært borti en så tiltaksløs leder av motstandsbevegelser. Hvorfor prøver aldri Condie å riste litt i meg? Er det ikke det som er hele poenget med dystopi?

Dette er altså ikke ei bok for de som liker dystopien for dystopiens egen skyld. Dette er boka for de som vil lese om stor kjærlighet til tross for ditt og datt av utfordringer. Dystopien danner et utvasket bakteppe. Intet mer, intet mindre. Dette blir dermed ikke min kopp med te, men jeg kan se for meg at den blir en innertier for andre typer lesere som er på jakt etter det boka faktisk har å tilby.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.

Hei vi hadde en samtale i fjor og nå ser jeg at du har lest percy jacson også! Har du lest alle i serien? jeg elsker de og har lest alle :-) leser Narnia å:-) i love twhilight too vi har lik bok smak

Er ikke helt sikker på hva jeg syns om film... blir ofte skuffa og de gir ofte folk som ikke leser et dårlig inntrykk av boka/serien. Men det er jo noen ganger det har fungert veldig bra også da, så hvis film er det som skal skje så håper jeg den blir super, for ALLE! Håper også de reklamerer for den på en måte som ikke får folk til å tro at det er en ny Twilight, jeg elsker Twilight, men veit at det er mange andre som lar seg skremme av det ;)

Det var denne boka som fikk meg til å lese bøker. Og da begynte jeg å lese døgnet rundt!...ELSKER den!<3

Jeg synes det er morsomt å lese bøker som har helt forskjellige syn på samme tema. Fascinerende å se hvordan forfatterne ser for seg det de skriver om. Det er vel ikke gitt hvordan vampyrer skal være? I Meyers verden har de et moralsk dilemma, mens hos andre er de stereotyper. For meg er det en del av opplevelsen ved å lese/fantasere. Det du skaper kan være akkurat hva du vil, det finnes ikke grenser. Jeg liker de snille vampyrene jeg:)

Hvis forfatteren hadde kuttet ut første halvdel av boka, ville jeg gitt den toppkarakter og muligens en plass i favoritt-hylla. Dessverre var den laaange innledningen alt for trøtt og kjedelig, heldigvis tok det seg vanvittig opp lengre ut i boka! Artig, komisk og spennende! En herlig leseopplevelse!

Jeg liker også spennings-bøker prøv Harry Potter og sara saraer ikke en spennings bok men handler om hester. Sara er skrevet av Pia Hamgar :-)

Det er til å bli gal av!!!!

Jeg elskeeeeer å lese! Har lest Harry Potter siden jeg gikk i 1. klasse, så det er nok de bøkene jeg har best forhold til av alt jeg har lest, virkelig trist at siste film er ute osv. Må si jeg gråt litt. Men da er det vell bare å lese serien enda en gang :D

jeg lurer på hva jeg ser i speilet?<3<3<3

helt enig...tror jeg.. han er nå litt rar, han harry..og jeg tror at det er akkurat derfor at JEG ELSKET DEN BOKA.

det kan også være fordi at jeg har like forskrudde tanker som han

pluss jeg liker vennæn hans..de har stil..

ja..... mann kan vel ikke si mere..eller...? NEI.

Jeg er uenig, jeg elsket denne boken fra første øyeblikk og klarte ikke å slutte å lese. Likte derimot ikke all ventingen på de neste bøkene :P

Jeg vet det! Sara var min yndlingsserie<3

Vil anbefale serien Hest og hemmeligheter av Christine Mysen ;)

Jeg har egentlig aldri hvert typisk heste jente. Barndomshjemmet mitt ligger ikke langt fra noen som har hester, jeg husker jeg likte å gå bort til dem og prate med dem da jeg var yngre, men jeg lærte aldri å ri. Sist sommer var jeg på ferie, da jeg så de hadde nettopp denne boka i butikken, siden den var så billig tenkte jeg at jeg fikk prøve den ut. Jeg er alltid nysgjerrig på bøker også de som er for yngre lesere enn meg selv. Jeg elsker måten Christine skriver på, hvordan hun beskriver personene og handlingen. Det er både spenning, romantikk og så klart hester:) Kan godt skjønne at dette er en fin serie for unge lesere, men kjempe fin serie for vi litt eldre å:)