Min ene setning oppsummerer det jeg faktisk lurer på. Hva er tanken bak/poenget med utgivelsen? Hvem er målgruppen er en slags forlengelse av det jeg lurer på. ville boken vært utgitt i noe land om ikke det var forfatteren av Kaptein Corellis mandolin som stod bak? En roman jeg elsket da jeg leste den for mange år siden. Boken fant jeg i bokhyllen på landstedet mitt. Jeg har tydeligvis funnet noe attrakktivt ved den ved innkjøp. Det er små anekdoter om Røde hund. Det hunden gjør: Rømmer, streifer, haiker og promper er ikke særlig originalt eller interessant. Anekdotene ligner også hverandre til forveksling. At hunden får en kjendisstatus i en del av Australia kan jeg ikke få meg til å synes er spennende, søtt eller lærerikt.
Jula nærmer seg. Trettenårige Signe gleder seg og håper inderlig at foreldrene snakker rolig sammen. Det skjer ikke, og som lesere blir vi i stedet vitne til familiens sammenbrudd med en far som er formanende og voldelig. Likevel vil forfatteren ha det til at Signes sympati ligger hos faren, kanskje fordi han også virker snill og klok. Moren derimot har derimot en tendens til å trekke seg inn i sitt eget skall i likhet med den eldre broren. Ikke rart at Signe som 30-åring vil utdanne seg som psykolog, noe som likevel viser seg vanskelig.
I Ørstaviks nyere bøker skriver hun langt mer konsist og med større driv. Denne romanen virker dvelende i forhold, men omfatter både troverdige karakterer og gode beskrivelser av livet og landskapet i Finnmark vinter og sommer.
Dette er den 4. boka om Vanessa Frank. Jeg har lest de tre foregående bøkene, og likte dem godt (terningkast 5). Denne boka kommer muligens ikke like høyt opp. Boka gir et veldig godt inntrykk av «svenske tilstander», og har mange fakta i denne forbindelse. Jeg synes imidlertid at boka ble for faktadrevet, og jeg synes det skinner igjennom at forfatteren ønsker å lære oss mer om denne verdenen enn det å skrive en krim. Det blir en svak firer fra meg.
Jeg ble jo nødt til å sjekke hvor mange jeg hadde lest, og det ble nok bare seks.
Her kommer de:
Mi briljante venninne, av Elena Ferrante
Den underjordiske jernbanen, av Colson Whitehead
Veien, av Cormac McCarthy
Om forlatelse, av Ian McEwan
Årene, av Annie Ernaux
Historia om det tapte barnet, av Elena Ferrante
Jeg har lest 8 av bøkene på lista:
Mi briljante venninne, Elena Ferrante
Never let me go, Kazuo Ishiguro
Americanah, Chimamanda Ngozi Adichie
Småting som dette, Claire Keegan
Vegetarianeren, Han Kang
Olive Kitteridge, Elizabeth Strout
Historia om det tapte barnet, Elena Ferrante
Om skjønnhet, Zadie Smith
Denne helgen leser jeg Kokain, av Pascal Engman. Det er hans 4. bok om Vanessa Frank. Jeg har lest de tre foregående bøkene, og likte dem godt (terningkast 5). Denne boka kommer muligens ikke like høyt opp. Boka gir et veldig godt inntrykk av «svenske tilstander», og har mange fakta i denne forbindelse. For min del er den så langt (2/3 inn i boka) for faktadrevet, og jeg synes det skinner igjennom at forfatteren ønsker å lære oss om mye om denne verdenen mer enn det å skrive en krim.
Jeg hører Hjernevasket av Stefan Malmström på lydbok. Egentlig begynte jeg å høre på den fordi det er så lang kø for bøker i Bookbites appen, og dette var den eneste ledige som vekket interesse. Jeg er litt over halvveis uti, og den er spennende asså. Her har vi scientology og pedofili som aktuelle temaer. Forfatteren har bare skrevet denne så vidt jeg vet. Den er basert på virkelige hendelser.
Ellers leser jeg Bipersoner av Carl Frode Tiller. Ikke kommet så langt, og det er en stund siden jeg begynte. Det har vært lite lesing etter at ferien var over. Litt sjokktilstand og stabilt sideleie etter at denne sykepleieren trødde inn på juniten igjen. Kropp og hjerne må vendes til både harde gulv og sjonglering av oppgaver.
Her var mye interresante fakta. Håper du får en god lesning og ha en god helg!
Flott å lese oppsummeringen din. Fra det objektive ståsted er smarttelefonen den største synderen i verden. Kall den en droge om du vil. Jeg kjenner faktisk ikke igjen menneskeheten i mennesket lenger.
I dag avslutter jeg «Himmelsjøen. Reiser gjennom Sinkiang og Tibet» av Vikram Seth. Han bestemte seg for å haike hjem til Dehli da han studerte i Nanjing. Dette var i 1982 så jeg antar at forholdene er blitt bedre nå for den gang var veiene elendige og myndighetene vrange, skjønt jeg er ikke sikker…Fint fortalt!
Jeg har Orhan Pamuk: «Det hvite slottet» klar til å begynne på og så har jeg Elisabeth Strout: «My name is Lucy Barton» innimellom, denne har jeg lest for lenge siden men tenkte å prøve meg på orginalspråket for kanskje jeg vil like den bedre nå?
God helg til alle bokelskere :)
Jeg er litt der at jeg hadde en så sterk leseopplevelse tidligere i år at jeg syns det er vanskelig å komme i gang med en lengre roman igjen. Men jeg skal prøve. "Tre kamerater" syns jeg rett og slett er det beste jeg har lest noen gang.
Listen omfatter titlene jeg har lest fra New York Times nye liste over «beste bøker» siden 2000 med lenke til omtalen min her på bokelskere.no — om den finnes.
The Corrections av Jonathan Franzen. Norsk utgave: Korrigeringer.
Austerlitz av W.G. Sebald. Norsk utgave med samme tittel.
The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Norsk utgave: De magiske tankers år.
Hateship, Frienship, Courtship, Loveship, Marriage av Alice Munro. Norsk utgave: Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap.
Atonement av Ian McEwan. Norsk utgave: Om forlatelse.
H is for Hawk av Helen Macdonald. Norsk utgave: H for hauk.
Trust av Hernan Diaz. Norsk utgave: Tillit.
Nickel and Dimed av Barbara Ehrenreich. Norsk utgave: Kjøpt og underbetalt.
The Plot Against America av Philip Roth. Norsk utgave: Konspirasjonen mot Amerika.
Far from the Tree av Andrew Solomon. Norsk utgave: Langt fra stammen.
The New Jim Crow av Michelle Alexander
Olive Kitteridge av Elisabeth Strout. Norsk utgave med samme tittel.
The Human Stain av Philip Roth. Norsk utgave: Menneskemerket.
God helg:-) Denne helgen leser jeg Populærmusikk fra Vittula, skjønner ikke at jeg ikke har lest den før, men koser meg med den nå ihvertfall. Den er morsom! På lydbok hører jeg Den dagen Nils Vik døde av Frode Grytten, lest av Lasse Lindter og forstår godt hvorfor den har fått så gode kritikker, Bragepris og nominasjon til biblioteketes litteraturpris. Den er helt nydelig☺️
Denne uken fikk jeg startet på Okay days av Jenny Mustard som jeg tilfeldigvis kom over i scrolling på appen til biblioteket. Jeg tenkte den så spennende og interresant ut og dermed bestilte jeg den og har stund stått på ventelisten, men nå har jeg fått begynne å lese den.Har kommet til rundt 50 sider og so far so good.
Hva leser du denne helgen?
Ønsker alle en god helg!
Olav Duuns trilogi Medmenneske, Ragnhild og Siste leveåret utgjør et mesterverk i norsk litteratur. Gjennom disse tre verkene skildrer Duun menneskets kamp mot moralske og eksistensielle utfordringer i et lite kystsamfunn. I Medmenneske introduseres vi for en gripende historie om menneskelig sårbarhet og samvittighetens makt. Ragnhild dykker dypere inn i hovedpersonens indre liv og samfunnet rundt henne. Siste leveåret avslutter trilogien med en intens utforskning av livets siste faser og de valg som preger menneskets siste tid. Duun skildrer menneskelige relasjoner med en innsikt som gjør at karakterene føles levende og universelle, og jeg er enig med Sigrid Undset som i hans begravelse sa: "Med takk til Norges største dikter legger jeg ned denne kransen fra Den norske Forfatterforening på Olav Duuns kiste".
Litt uvant å høre boka, lest av en vestlending, men den blir ikke mindre mørk av den grunn.
Most motherhood books tell you how to be the perfect mom and how to raise the perfect kid. This is not one of those books.
This is a collection of light-hearted, true stories about the bizarre experience of pregnancy, attempting to avoid public tantrums, making it through the terrible twos (and ones, threes and fours) and trying not to punch the husband while he is trying to be “helpful”. Jasmine Han & Shelly Holly, both moms with three young kids between them, regale us with their humorous collective experiences about surviving, and not perfecting, motherhood.
Funnet sitatet på Epigram bookshop
«Jeg har vært politiker for Rødt, forfatter, journalist i Klassekampen og realitykjendis. Kort sagt: I det meste her i livet har jeg prøvd å etterligne Jon Michelet. Hvorvidt det har lyktes, det får andre bedømme. Men for meg har det alltid vært et mål å nå ut breiere enn til den faste gruppen av studiesirkelveteraner på venstresiden. Da finnes det få forbilder som er bedre enn Jon Michelet. Mens andre av venstresidens forfattere, politikere og kjendiser har holdt seg for nesen og prøvd sitt beste for å unngå folket, var Jon villig til å få møkk under negla dersom han trodde det var nødvendig i kampen for en bedre verden. Alt han har gjort har ikke vært like lurt. Men jeg tror de fleste vil berømme forsøket.»
Sitatet over er fra innledningen til biografien Mímir Kristjánsson har skrevet om Jon Michelet. Etter å ha lest biografien er jeg i tvil om forfatteren noen gang kommer til å lykkes å etterligne Jon Michelet. Fra Store norske leksikon;
«Jon Michelet var en norsk forfatter, særlig kjent for krimserien om Thygesen, som ga ham Rivertonprisen to ganger, og sjømannsserien En sjøens helt, som ble en stor suksess. Han var også forlagsmann, journalist, politiker (RV) og redaktør i Klassekampen.»
Jeg tar vel ikke for hardt i når jeg skriver at Jon Michelet tidvis var en rabulist (politisk oppvigler, bråkmaker eller uroelement). Der er ikke Mímir Kristjánssoni selv om han er en uredd politiker. For selv om Jon Michelet hadde mange oppturer i livet, var det nok av nedturer. Og de fleste kunne han skylde seg selv for. Samtidig vokste Jon Michelet, som ble født i 1944, opp og var ungdom i en tid som var veldig forskjellig fra tida vi lever i.
Uansett, jeg likte biografien. Den forteller om en del av norsk historie jeg ikke er så kjent med. Innimellom har jeg skratter høylytt over alt det Jon Michelet viklet seg inn i. Og over AKP (m-l). Det er mye som er komisk med dagens øyne. Samtidig er Jon Michelets nedturer trist å lese om. Jeg gruet meg til slutten. Jon Michelet vokste opp på Larkollen og flyttet tilbake til Larkollen før jeg flyttet hit. Det ble skrevet mye om han i den lokale avisa de siste årene han levde. Det er trist å kjøre forbi huset han bodde i og vite at mennesket med så mye energi og mot ikke lever lenger.
Boken er en biografi og kommentar til hvordan samfunnet har utviklet seg siden 1940. Selv om forfatteren er fransk og kommentarene gjelder endringene i det franske samfunnet, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen, og se paralleller til det norske samfunnet. Boken er både biografisk og universell - den beste jeg har lest på lenge!
Et satirisk blikk på Hollywood.
Hovedpersonen Myra Breckinridge ankommer Hollywood med ambisjoner om å sikre seg makt og penger. Vidal bruker anledningen til å harselere over filmindustrien, men tar først og fremst et oppgjør med tradisjonelle oppfatninger om kjønn og seksualitet. Vidal gir et artig tidsbilde fra 1960-tallet der TV er i ferd med å slå ut den klassiske filmen mens ungdommen fortsatt satser alt på å bli stjerner. Romanen fra 1968 er både vittig og til tider krass. Den har også en del poenger som fortsatt virker aktuelle.
Om hverdagen på et lite gårdsbruk i Norge på godt og vondt. Det er forfatteren selv som leser og hun leser veldig godt. Gir også rom for ettertanke til hvordan staten Norge forvalter våre landbruksresursser.