Bokelskere.no

Ett er nødvendig

Etter som bølgene splintret
bevisshetens speilflate
og spredte seg langsomt
som ringer i blodet,
begynte alle bilder å
tape sin påtrengende
tydelighet. Da var det
han visste at ett er
nødvendig: hennes hånd.
Og synkende holdt han
hjertet over vannet
i døgn etter smertedøgn
til havet lukket seg
over hans høye liv.

Amor Fati

Her er ein krossveg, her
må du velje ditt liv
og gå den veg som vart din
gå vidare i den eine
eller den andre retning, våge
å vedstå deg valet, nå
er det tid for å inngå
eit verkeleg livsvarig
kjærleiksforhold:
Elsk din skjebne!

Og natten seiler
avsted fra øst til vest med
månens hastighet.

Vi tenker ikke over det, men vi kan alltid velge å dø. Det er den største friheten, at hver dag vi ikke velger å dø, velger vi å leve.

Det er tungt å ha glemt foranledningen når harmen hveser og knirker.

Militærtjenesten virker i det hele tatt fordervende på mennesker ; de blir hensatt i fullstendig lediggang , er ikke i berøring av noen form for fornuftig eller nyttig arbeid , blir fritatt for alle felles, menneskelige plikter og i stedet blir de innpodet med hærens , uniformens og fanens ære; på den ene siden en ubegrenset makt over andre mennesker, og på den andre siden en slavisk underkastelse under sine overordnede. "

Nå skraper jødene is i luftegården utenfor vinduet.
De må skrape med fingrene,
og neglene rives av.

Så jages de rundt i de trange båsene mens tyskerne
står på brua over gården og ler av dem og brøler
at de skal synge.
Mens de løper, synger de om seg selv og roper
om seg selv at de er mordere og svin,
og da ler tyskerne enda mer.

Noen av jødene er gamle menn med grått hår,
en kan lett se at de snart ikke greier mer.
Han som er på selle ved siden av meg har blå flekker
av dødt blod i ansiktet,
og øynene går bare rundt og rundt.
Mange ganger om dagen går døra hans opp
og så synger han -- ensformig og tungt
sangen om at han selv og hele slekten hans er svin.
Alltid om igjen må han synge,
det blir aldri høyt nok
for dem som står ute i hallen og ler.

Det er godt å tumle og streve med tanker, for da kan
en lange stunder glemme alt annet.
Jeg tror Arnfinn hadde rett: Innerst inne
er det tyske folket reddere enn noe annet.
Derfor er det også ensommere, derfor hater det
mer enn alle andre,
derfor slår det med jernharde hender.
Det taper, men reiser seg igjen
i en villskap som vokser med angsten
for nye nederlag.
Redselen for mørket er større enn all annen redsel.
Kanskje de gjennom årtusener har båret den med seg i
dypet av sitt sinn,
og de steiler mot lyset fra tidenes nye morgener

fordi det alltid kan ligge et lurende mørke bakom
og vente på dem. De bærer en urtidsnatt med seg
i sjelen, og den rommer de navnløse farene.

Å sitte stille og vente er døden. Gå på, slå løs,
kjemp! - det er bedre,
bedre å rave blind og kjempende gjennom den evige
natta enn å vente på døden som kommer lydløs.
Kamp og makt er et verge mot uroen
som gnager usynlig i sjelene fra slekt til slekt.

Fører eller slave,
begge dekker seg bak makten eller drømmen om makt,
for slaven er mektig når han står sammen med mange
andre og kjenner tryggheten bak tyrannen
og slipper å søke alene etter vei
gjennom urtidsnatta.

Jeg har sett dem når de slår,
det velter gjennom dem en bølge av lyst
og vettløs triumf -
det er ikke ett enkelt menneske de slår,
de pisker bølgene som truer med
å velte båten
ja, de knytter neven mot fjellet og stormen
i sin egen svarte natt
og skriker: Jeg --- jeg !

Bare barn kan være så onde, for heller ikke
hos onde barn kan redselen for de lurende farene
bli spredt av fornuftens rolige, milde lys.

Også om natta når jeg ikke får sove, kan jeg skrive
litt i det sparsomme lyset som siver inn
over den halvåpne lemmen i vinduet.
Jeg hører tidsnok skrittene til vakten
når han kommer og skrur lyset på for å se om jeg
har rømt gjennom murene eller til himmelen.

Hvorfor skulle tyskerne være alene om den ville
maktkampen som får det stakkarslige vesle mennesket
til å glemme all fare og all redsel og all tanke
på døden?
Kanskje bærer de arven tyngre enn andre
fordi fremmed folk fra tidenes morgen har veltet
gjennom skogene deres og over markene
og plyndret og drept? ..

Millioner kjemper for at menneskene skal bli fri, fri
for nød og fri for alle tankens lenker.
Men hvorledes kan menneskene kjempe fullt og klart
for friheten,
hvis de selv er fremmede for hverandre
og redde hverandre?

Dette er mitt bud: at dere skal elske hverandre,
likesom jeg har elsket dere.

Ingen har større kjærlighet enn denne: at han setter sitt liv
til for sine venner.
Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.
Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke
hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner,
for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere.

..Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre.
Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg
før dere.
Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget.
Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere
av verden, derfor hater verden dere.
Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større
enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere.
Har de holdt fast på mitt ord, så skal de også holde deres. ..

De skal utstøte dere av synagogene. Det kommer en tid da
hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud
en dyrkelse.
Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen
og heller ikke meg.

( Joh.ev 15:12.. )

Å komme seg videre betyr ikke å komme seg bort. Det betyr å komme seg fremover, og det gjelder oss alle, til en ukjent, noen ganger skremmende og alltid uforutsigbar ny vei i livet.

Noen ganger gir livet oss øyeblikk som er så klare og levende at de er umulig å overse, øyeblikk da situasjoner plutselig utkrystaliserer seg, slik at når du tar et valg, gjør du det ikke av frykt, eller håp, men ut fra urokkelig tro på at det er det eneste riktige å gjøre.

32.

I gråten
er tiden fjern
og tårene
en bønn
om å roe
skogene

5.

I natten
under drømmen
en annen drøm
av dagen

Vannet
mitt øye
i gråten
fra dåpen
når blikket
brytes
ser verden
i regn

Det man merker når man leser et dikt, er sinnets bevegelser. Ikke bare dikterens sinn, og ikke bare ens eget, men begge, blandet sammen i diktet som om diktet var sinnets nøytrium.

*Det är vackrast när det skymmer.
All den kjärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt ifrån.
Allt är givet människan som lån.

Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra -
ensam, utan spår.*

Tenk på det, sier han. At han skrev det. Pär lagerkvist.

Jeg kan gli inn og ut av verden
for i denne verden kan jeg ikke finnes
når lange armer
låser kroppen min i et kryss
i et kryss
som selen i en
alt for skummel berg-og -dal-bane
ingenting kiler
bare venter
venter
i den slake bakken opp
på den vonde bakken ned
og på at jeg kanskje i hver sving
faller ut og dør.

Den minste befatning med religion ble oppfattet som kjettersk av kommunistene.Det ville de ikke risikere. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg forstår dem. De kunne bli sendt til omskoleringsleirer, eller det som verre var: i fengsel. Det var jo ikke slik at terroren var over idet nazistene tapte krigen og fascistene ikke regjerte i Ungarn lenger . Kommunistene var like nådeløse. På sett og vis skiftet de bare kappe, men mye av innholdet var likt.

"Scientific societies are as yet in their infancy."

It is possible nowadays for a government to be
very much more oppressive than any government could be
before there was scientific technique.

Propaganda makes persuasion easier for the government;
public ownership of halls and paper makes counterpropaganda
more difficult;
and the effectiveness of modern armaments
makes popular risings impossible.

No revolution can succeed in a modern country unless it has
the support of at least a considerable section of the armed
forces.
But the armed forces can be kept loyal by being given a higher
standard of life than that of the average worker,

and this is made easier by every step in the degradation
of ordinary labor.
Thus the very evils of the system help to give it stability.

Apart from external pressure, there is no reason why such a
regime should not last for a very long time.
Scientific societies are as yet in their infancy.

It may be worth while to spend a few moments in speculating
as to possible future developments
of those that are oligarchies.

It is to be expected that advances in physiology and
psychology will give governments much more control over
individual mentality
than they now have even in totalitarian countries.

Fichte laid it down that education should aim at
destroying free will,

so that, after pupils have left school,
they shall be incapable, throughout the rest of their lives,
of thinking or acting otherwise than as their schoolmasters
would have wished.

But in his day this was an unattainable ideal:
what he regarded as the best system in existence
produced Karl Marx.

In future such failures are not likely to occur
where there is dictatorship.

Diet, injections, and injunctions will combine,

from a very early age, to produce the sort of character
and the sort of beliefs that the authorities
consider desirable,

and any serious criticism of the powers that be
will become psychologically impossible.

Even if all are miserable,
all will believe themselves happy, because the government
will tell them that they are so.

A totalitarian government with a scientific bent might do
things that to us would seem horrifying.

The Nazis were more scientific than the present rulers of Russia,

and were more inclined towards the sort of atrocities
I have in mind. They were said - I do not know with what truth -
to use prisoners in concentration camps as material
for all kinds of experiments, some involving death
after much pain.

If they had survived, they would probably have soon taken to
scientific breeding.
Any nation which adopts this practice will,
within a generation, secure great military advantages.

The system, one may surmise, will be something like this:

except possibly in the governing aristocracy, all but
5 percent of males, and 30 percent of females
will be sterilized.

The 30 per cent of females will be expected to spend the
years from eighteen to forty in reproduction,
in order to secure adequate cannon fodder.

As a rule, artificial insemination will be preferred to
the natural method.

The unsterilized, if they desire the pleasures of love,
will usually have to seek them with sterilized partners.

Sires will be chosen for various qualities, some for muscle,
others for brains.
All will have to be healthy, and unless they are to be the
fathers of oligarchs
they will have to be of a submissive and docile disposition.

Children will, as in Plato's Republic, be taken from
their mothers and reared by professional nurses.

Gradually, by selective breeding, the congenital differences
between rulers and ruled will increase
until they become almost different species.

A revolt of the plebs would become as unthinkable as an
organized insurrection of sheep against the practice of
eating mutton.

(The Aztecs kept a domesticated alien tribe for purposes of
cannibalism.
Their regime was totalitarian.)

To those accustomed to this system, the family as we know it
would seem as queer as the tribal and totem organization
of Australian aborigines seems to us. (..)

The laboring class would have such long hours of work and
so little to eat that their desires would hardly extend beyond
sleep and food.
The upper class, being deprived of the softer pleasures
both by the abolition of the family and by the supreme duty
of devotion to the State,
would acquire the mentality of ascetics:
they would care only for power, and in pursuit of it
would not shrink from cruelty.

By the practice of cruelty men would become hardened,
so that worse and worse tortures would be required to give
the spectators a thrill.
Such possibilities, on any large scale, may seem a fantastic
nightmare.

But I firmly believe that, if the Nazis had won the last war,
and if in the end they had acquired world supremacy
they would, before long, have established just such a system
as I have been suggesting.
They would have used Russians and Poles as robots,

and when their empire was secure theywould have used also
Negroes and Chinese.
Western nations would have been converted into becoming
collaborationists, by the methods practiced in France
from 1940 to 1944.
Thirty years of these methods would have left the West with
little inclination to rebel.

_

kildetekst (1953)
The Impact of Science on Society - B. Russell

ellers omtalt her >