Bokelskere.no

Jeg blir sittende og stirre ut av vinduet. Jeg er rasende. "Det eksisterer ingen sivilisert logikk i resonnementet ditt", sier jeg inni hodet mitt. Jeg har aldri opplevd noe som likner, aldri opplevd at noen faktisk sier det rett ut, at jeg er mindre verdig gode opplevelser fordi jeg er alene om dem.

Jeg vil så gjerne reagere på en slik måte at det aldri gjentar seg. Jeg vil så gjerne, i egen person, stanse latterliggjøringa like mye som hatet. Jeg vil så gjerne kurere hundrevis av år med urett.

Det er noe forsonende ved vannets kretsløp og hvordan det renner gjennom alt som lever. Hvordan vannet suges opp gjennom tynne røtter i en kløverblomst eller et plommetre, før fuktigheten forsvinner inn i kroppen til en humle, en ku eller et menneske. Hvordan en katt eller et rådyr lepjer i seg vannet fra en bekk eller et tjern, før vannet forlater kroppen, for så å fortsette gjennom tusenårene i en bølgende dans av nytt liv, nye bekker og ny damp som suges opp av solen, for så å tykne til i gråhvite skyer på himmelen og dryppe ned over landskapet.

Livet er iblant rikt nok til å være bare fuglesang en maimorgen på en våknende øy.
Og kanskje bærer man slike morgener med seg livet ut.

Men noe skjer når du sitter stille over lang tid. En skulle kanskje tro at sansene sløves av få inntrykk. Min opplevelse er det motsatte: Timene, ukene i blomsterengene kalibrerte meg på mange måter. Det samme vil trolig skje om man bor alene i fjellene i Colombia, om man vandrer dagevis i fjellheimen eller om man bor lenge ved en elvebredd. Inntrykk man vanligvis overser – kolibrienes preferanse for ulike blomster, mosaikken i lav og mose, vannets stigning og synking og vandring om elvens steiner – blir med ett av største betydning.

På fjellet er man mer eller mindre tusen meter nærmere himmelen enn hva som vanligvis er tilfelle. Kanskje derfor – kanskje fordi blikket hviler vekselvis på det lille, som kun lever noen år, uker eller måneder, og vekselvis på det evige, hvis tid på jorden langt overgår ens egen, blir ønsket om å stå vakt om naturen nærmest som en formaning. Som en plikt eller et kall.

Når jeg går i fjell og over vidder, vandrer gjennom det som tilsynelatende alltid skal forbli slik det er i dag – tindeformasjoner, berg, ur og himmel – blir det så skremmende tydelig hvor forgjengelig alt annet er. Hvor enkelt vierkratt og sildrer, alpehumler og fjellblåvinger, ja, selv veldige breer, kan minske betydelig eller forsvinne – fra én generasjon til en annen. Og nettopp slik – ved å fjerne én liten brikke, én bestanddel om gangen – fjerner vi sakte, men sikkert essensen av fjellet.

Det jeg gjør, er basert på mine grunnlovsfestede rettigheter som russisk borger. I vårt land kan vi ikke påtvinges noen statsideologi. Alle mennesker har rett til åpent å gi uttrykk for sine politiske overbevisninger.
Jeg gir uttrykk for mine. Jeg er imot Vladimir Putin. Jeg mener han har tatt makten på ulovlig måte. Jeg mener han er en illegitim hersker og en som fremmer korrupsjon. Jeg betrakter hele teamet hans som kjeltringer og tyver.
Jeg har til nå konsekvent oppmuntret mine landsmenn, og jeg fortsetter å gjøre det: Når anledningen byr seg, er det av avgjørende betydning å handle, gi uttrykk for misnøye og stemme mot Putin og hans parti Det forente Russland.
Det er ikke ekstremisme, men en legitim kamp mot et illegitimt styre.

i verdenskontekst er jeg liten
i skogskontekst forsvinnende
jeg er bare her for å leve
min verdi må være
at jeg tar mindre enn jeg gir
min kropps næring
må sive tilbake i jord

sommeren kvier seg og heller
alle sine dager gjennom meg
skogen lever, skogen før
i solas fravær er bare meg

Veien jeg kunne så godt for mange år siden, var smal og kronglete, mens denne er nokså bred og rett. På begge sider er det satt opp fem meter høye murer, og bak dem vokser det frem ny bebyggelse, klynger av nye bosettinger som ikke var her før, eller knapt var synlige, mens nesten alle de palestinske landsbyene som lå her før, er borte.

Og plantene gjør slett ikke motstand. De gir seg ganske enkelt hen til sin skjøre natur og til vinden som får gjøre som den vil med dem, rote rundt med bladene, sno seg inn mellom greiner og kvister, og alt dette mens den bærer med seg hundens frenetiske bjeffing og sender lyden i alle retninger. Og nok en gang tar en gruppe soldater en jente til fange, voldtar og dreper henne, på dagen tjuefem år før jeg ble født.

Hver soloppgang er like ufordervet og rik, og hver eneste en tar pusten fra dem. Hver eneste gang denne klingen av lys sprekker opp, og solen eksploderer ut av den, et kort øyeblikk en perfekt stjerne som så lar lyset sitt strømme utover som fra en bøtte som er snudd på hodet, og flomme over jorden, hver gang natt blir dag på bare et minutt, hver gang jordkloden synker gjennom verdensrommet som en dykkende skapning og finner en ny dag, dag etter dag etter dag fra verdensrommets dyp, en dag hvert nittiende minutt, og hver dag er like ny og det er uendelig mange flere der den kommer fra, tar det pusten fra dem.