Bokelskere.no

Kniv sjel og gaffel – På sporet av det sultne menneske er en faktabok skrevet av Andrew P. Kroglund og utgitt her på Vega Forlag. Boken ble utgitt i 2016, er på 250 sider inkl. register, og utgaven jeg har lest er kjøpt.

Andrew P. Kroglund beskrives slik av forlaget:

«Andrew P. Kroglund (f. 1959) er en norsk forfatter. Han har vært daglig leder for Regnskogfondet, Blekkulf og WWF. Han har reist verden rundt og arbeider for miljø, utvikling og solidaritet. I tillegg er han aktiv samfunnsdebattant og skribent, og har blant annet skrevt for Prosa, Levende Historie, Aftenposten Innsikt, og Magasinet.

Kniv, sjel og gaffel er hans første bok utgitt på Vega Forlag, og hans debut som sakprosaforfatter.»

Sitat fra bokens innledning:

«I denne boken vil jeg gå i sporet til det sultne menneske. Jeg vil forsøke å belyse hvordan mat - og mangel på mat - gjennom historien har skapt evolusjonære, samfunnsmessige og individuelle endringer. Samtidig vil jeg prøve å se litt inn i krystallkulen: Hvilke kostholdsråd er det verdt å lytte til? Hva betyr klimaendringer for vår felles matfremtid? Og kan nye måter å produsere mat på fø klodens raskt økende befolkning? Frontene er steile, men mulighetene er mange.
Samling rundt leirbålet, grua eller spisebordet har skapt og fortsetter å skape fellesskap og mening. Måltidet forbinder oss til fortiden, til nåtiden og til fremtiden. Min tilnærming til stoffet preges av det som på engelsk kalles deep history eller big history. Jeg ser på de lange linjene.»
Jeg er ikke forsker, men formidler. Boken er derfor, som et godt måltid, basert på andres råvarer, arbeid og innsikt. I flere kapitler har jeg støttet meg på ett hovedverk for å fa frem en forfatters linje og perspektiv. Stoffet er ellers omfattende og fagfeltene mange. Min ambisjon har vært å gi en smakebit av dette store tilfanget, og forhåpentligvis gi leseren appetitt på selv å gå nærmere inn på utvalgte områder.»

Jeg likte boken best i begynnelsen. Kapitlene etter Sultens anatomi når forfatteren kommer han inn på nåtiden, da gikk jeg litt lei. Mulig det er fordi jeg har lest en del om disse tidsaktuelle temaene tidligere. Jeg synes også at han i de siste kapitlene har veldig mange henvisninger til kilder. Uansett; det var absolutt en bok å få med seg.

Som forfatteren skriver, den vekker interesse for temaene og viser hvordan alt henger sammen med alt. Når en leser kapitlet Sultens historie, er det skremmende hvor mange kriser det har vært opp gjennom historien. Det er også et tankekors at vi i Norge som bruker 10 % av inntekten til mat klager og sutrer sammenlignet med de som bruker 80 % av inntekten til samme formål.

Det er f. eks. skremmende å lese om hvilke konsekvenser et vulkanutbrudd kan få for matvaresituasjonen. Det var mange tanker som gikk gjennom hodet mitt når jeg leste, helt frem til hvem som bør få min stemme ved Stortingsvalget til høsten. Det at politikerne sa ja til at Ikea kan bygge på et område i Vestby som er landet beste kornjord, synes jeg er hårreisende. Etter å ha lest denne boken er ikke det blitt mindre hårreisende.

Jeg avsluttet med dette diktet av Kolbein Falkeid;
Hevn (Dissonans – 1968)

Jordens røst
taler lavmælt til oss.
Vi overdøver den
med vår snakksalighet.
Jorden tar det ikke tungt.
Den skal jo likevel
stoppe munnen på oss engang.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min - link

En veldig godt skrevet og interessant bok der Tysklands historie gjennom det 20. århundre fortelles gjennom historien til en familie. Dessuten er det mye interessant av en mer generell natur for eksempel om hvor mye tilfeldigheter har å si i et menneskeliv og hvordan forskjellige personlighetstyper tilpasser seg (eller gjør motstand mot) ulike (politiske) systemer.

Det er imponerende hvor åpent Maxim Leo forteller om familien sin. Om den ene bestefaren som måtte flykte fra Tyskland før andre verdenskrig og ble aktiv i den kommunistiske motstandsbevegelsen i Frankrike under krigen. Og om den andre bestefaren som gikk like aktivt inn for nazismen på 30-tallet som for DDR etter krigen.

Boka er også veldig morsom spesielt når Leo beskriver oppveksten i DDR på 1970 og 1980-tallet. Anbefales!

Er du villig til å ofre ditt liv for noen andre?

Politiet i Southampton blir virkelig satt på prøve da folk forsvinner, to og to, og bare en av de to klarer å "rømme". To og to blir kidnappet i forskjellige perioder og innesperret på steder det ikke går an å rømme fra og de har kun et valg. På stedet sammen med ofrene ligger det et våpen og de får et spørsmål/utfordring gjennom en tekstmelding på en mobiltelefon i nærheten av våpenet om; hvem av dem er villig til å ofre seg selv og hvem er villig til å gjøre alt for å leve, og muligens leve med dårlig samvittighet resten av livet? Men hva er det seriemorderen prøver å si gjennom denne syke leken? Helen Grace og kollegene hennes får virkelig noe å bryne seg på.

Jeg har lest mye krim oppgjennom årene, mange versjoner av de, og sadistisk krim som denne boka, er heller ikke noe nytt for meg. Jeg liker å lese bøker fra mørke sjangre. Og tenkte at denne boka var helt sikkert noe for meg, men dessverre falt den ikke helt i smak og det av mange grunner: Helt ærlig så er ikke lev eller dø opplegget spesielt originalt. Hvor mye man er villig til å leve når man virkelig får kjenne om man har mental styrke eller ikke. Dette er nesten samme filosofi som "Jigsaw" hadde i Saw - filmene, og håpløsheten disse ofrene føler er nesten det samme som i Saw- filmene, bortsett fra at Saw - filmene er noen hakk mer makabert gjennomført enn denne boka. Så dette ble nesten barnemat i forhold.

Men bortsett fra at dette var nesten en blåkopi, savnet jeg å bli bedre kjent med persongalleriet. Vi får en del innblikk i bakgrunnen til noen av hovedpersonene, men følte ikke at det var nok, og jeg savnet at karakterene ble mer levende istedet for overflatiske. Boka er for tynn til å skrive om en så stor sak og stor persongalleri. Det blir på en måte for tynt og hastverkaktig gjennomført. Jeg savnet mer grunnleggende, og detaljrik personbeskrivelse og mer av det ofrene gjennomgikk i de stressende situasjonen de befant i. Syns det ble for lite psykologisk innsikt som andre forfattere er dyktig til, som Karin Fossum, for eksempel. Hun er grundig når det gjelder hvordan mennesker tenker og føler i bøkene sine, samt levendegjøre dem. Personene hun skriver om blir ekte. Det savnet jeg i denne boka, så her har M.J. Arlidge mye å gå på. Jeg syns det blir litt for lettvint i måten han beskriver enkelte ting og situasjoner på. Kapitlene blir for korte og lettvinte til å skape seg ordentlig bilde av persongalleriet og få tid til å sette meg inn i tankene og følelsene deres. Virkelig føle med dem.

Selv om jeg liker mannlige etterforskere mye bedre enn kvinnelige både i bøker og på tv (jeg er vel litt gammeldags), så fikk jeg av en eller annen merkelig grunn sansen for denne Helen Grace. Hun er tøff og selv om hun sliter med sitt som så mange andre, så er hun seg selv, og jobber seg oppover i karrieren. Hun er ikke den som bryr seg om hva andre syns og mener. Så selv om boka ikke falt helt i smak så er jeg litt nysgjerrig på bok to i denne serien, bare for å se hvordan det går videre med henne. For hun var den eneste karakteren i boka som det var spennende å lese om og som hadde litt guts.

Elle melle ble ikke helt den store spenningslektyren som jeg hadde håpet på. Konseptet ble nesten for lik Saw - filmene, og det gikk lang tid før det skjedde noe og da det skjedde noe var det mye på en gang. Det var ingen mellomting, så savnet mer jevnligere driv, og slutten var heller ikke overraskende for min del. Spørsmålene de satt med underveis i denne "kompliserte" saken hadde jeg svar på lenge før de fant svarene. Sådan var det litt kjedelig.

"Gjenferd" kom til meg i postkassa i dag, forhåndsbestilt og etterlengtet. Spørs om jeg begynner med det samme, de to andre bøkene jeg har på gang må finne seg i å ligge litt på vent. Er fasinert av Harry Hole figuren og Jo Nesbø sin stil og har store forhåpninger til denne boka. Terningkast 5 i VG, så jeg....

Underveis leste jeg med en håpløs forventing om at det skal gå bra for alle- til slutt. At de skal klare å komme seg gjennom dette. Og noen klarer det. Ved siden av alt det mørke er det likevel så mye lys i denne fortellingen. Lyset, håpet, gleden- den er der, rett ved siden av og blandt menneskene. Forfatteren skriver varmt og innstendig, språket inneholder vakre og slående bilder: ”pistolen klippet et hull i natten” og ”dørens fryktinngytende hud”.. Slike bilder gjør meg ekstra oppmerksom og til stede i handlingen. Plutselig var det også øyeblikk av så intens spenning at jeg nesten ikke orket å lese akkurat der, men bare hadde lyst å hoppe over for å se hvordan det gikk.....og mot slutten av boken var noen øyeblikk så vonde at jeg gråt. Hva er det vi mennesker har gjort med hverandre?!?!

Vi kan vel si med Oscar Wilde; I'm not young enough to know everything - og heldigvis for det!

Super blanding av fotografier og dikt, tankevekkende, ubehagelig, morsomt.