Jeg sitter et sted der jeg ser at medfølelsen med menneskene er helt avgjørende for kunsten.
Dette er en utrolig innholdsrik og medrivende roman. Fantastisk persongalleri og dramatiske levekår som vi kjenner fra historien, men jeg lærte iallfall en god del av å lese denne.
Romanen har mange lag, den blir aldri langtekkelig selv om sideantallet er høyt.
Det er mange ting ved sovjetstaten som på meg virker uforståelig, denne boken gir en del innsikt og vi får det hele servert av en forfatter med georgisk bakgrunn. Hun skriver så bra og jeg var tvunget til å ta noen pauser underveis da stoffet traff meg hardt.
Den er skrevet som en slektssaga, vi følger en fiktiv familie gjennom flere generasjoner i de siste hundre år.
Dette var en meget underholdende og mektig historieleksjon, skjønner godt at denne ble så omtalt og populær da den kom ut.
Eiketrær samler på tid. Stammen er århundrene, greinene er år og løvet er dager som faller, èn etter èn i den gule kalenderen vi lever og dør i.
Luften var helt stille, og det duftet friskt og deilig; bladene på trærne og rugen sto fullstendig urørlig og strålte usedvanlig rent og klart. Det virket som om hvert blad, hvert gresstrå, levde sitt eget individuelle og fullstendig lykkelige liv.
Først da vi var kommet ut av byen med de skitne og glorete gatene, og den uutholdelige duren fra brolegningen vek plassen for åkrenes vidder og den myke og behagelige lyden av hjul som knaset på landeveien, --- da den duftende vårluften og det vide landskapet slo imot meg fra alle kanter, --- først da kom jeg til meg selv igjen og fikk alle de nye inntrykkene fra de siste dagers hendelser og den nye bevisstheten om frihet litt på avstand.
Nåde er at du kan gjemme deg i Gud i stedet for å gjemme deg for Gud.
Jeg har akkurat lest boka. Den var overraskende, ikke forutsigbar i det hele tatt. Slutten var heller ikke som jeg hadde trodd den skulle være. men sånn er jo livet også. Det skjer alltid uventede ting som man ikke er herre over.
Ingen ønsker å møte tragedien, men den er en uunngåelig del av livet.
Livet er en stor tumult med stadige kast mellom det som skremmer og det som gir glede. I beste fall greier vi å skape gode minner i løpet av livet. Selv om det i vår verden finnes altfor mange mennesker som er nødt til å glemme for å leve.
Arkiver er til for at vi ikke skal glemme vår historie. Ikke bare hva som har skjedd og hvordan det har skjedd. Vi skal først og fremst se hvordan vi reagerte på ulike hendelser.
Mot og redsel er alltid flettet i hverandre. Det krever mot til å leve og mot til å dø.
Selvfølgelig ser jeg at man må finne nye veier, men ikke for veienes skyld. Ikke for å være moderne, men for å oppdage nye rom i deg og i meg.
Språk har nemlig det til felles med kart at den som behersker det, behersker verden. Språket er, som kartet, forbindelsen mellom forestilling og virkelighet, mellom tanke og faktum. Eller mellom tekst og terreng, om du vil. Den som har best kart, vinner krigen. Og livet, Lars, merk deg det, livet er i all hovedsak en eneste lang krigføring.
Omsorg og seier var hverken motsetninger eller to sider av samme sak, men snarere to former for makt. Og den ene var ikke mindre virkningsfull enn den andre. Bare et spørsmål om valg, valg han selv kunne ta. Uansett situasjon, virket det som. Å vinne - eller få andre til det.
Slik termitter gnager seg inn i bærebjelker, slik svovelsyre etser gjennom bannlyste kvinners ansiktshud, slik gjennomtrenger sladder ethvert miljø. Slik er den sosiale entropiens ubønnhørlige og ufravikelige logikk.
Lengsel i stor målestokk skaper ikke historie, ikke alene, sier farfaren sakte. De som tror det, tar feil. Historien skapes av handling. Av vilje og viljens virke. Strateger og agenter. Husk det. Ofte kan det kanskje se håpløst ut, men vi gir oss aldri.
-- Makt kan være godt, sa Vårherre -- men makten over andre er intet, makten over seg selv er alt.
Håpet, det var som skyen, sa du, fang den og se hva du får. Nei, håpet er snarere som solen selv, mist den og se hva det var --
"Istedenfor død var det lys."
(Lev Tolstoj, sitat fra Ivan Iljitsj' død.)
Jeg husker at jeg i ungdommen leste noen bøker av Hans Martin, lånt på biblioteket og brakt tilbake dit etter kort tid. Svært lettleste og ikke særlig minneverdige, etter hva jeg husker. Å google navnet hans gir magert resultat, så jeg antar at han ikke har satt dype litterære spor etter seg. Men les den, du, og fortell gjerne hva du synes!