Bokelskere.no

Er nummer tre ute????!!!! Det har gått meg hus forbi! Svisj over til nettbokhandlene og søke opp Flood of Fire, THANK YOU, Marit!!!

P.S. Og riktig god tur!!! :D

Hjertelig takk og riktig god ferie!

Jeg skal ikke avgårde riktig enda, så jeg har litt tid til å skaffe spillemennene og ev annet som ikke allerede er i hus. Veldig artig med slike tipsrunder. Mange gode forslag ja, og jeg er åpen for flere!

De fortape spillemenn må jeg absolutt prøve å få tak i, anbefalt av to så kompetente bokelskere. Hjertelig takk!

Et hav av valmuer tror jeg faktisk jeg leste på din anbefaling, annelingua. Likte den godt. Visste ikke at den inngikk i en trilogi. Er neste bok ut En elv av røyk?

Da må du absolutt hive deg over De fortapte spillemenn på denne turen!!! Den er bare så bra - på nivå med det beste av Laxness, e.m.m.

Siden Annikken L nedenfor anbefalte en indisk forfatter, kom jeg på Amitav Ghosh - har du lest trilogien hans, den som begynner med En sjø av valmuer? (Trilogi ja - men bind 3 er jo ikke ute ennå!

De andre bøkene jeg hadde på lista var Med livet foran seg av Emile Ajar, Håndbok for vaskedamer av Lucia Berlin (riktignok noveller, men med en viss sammenheng), De fortapte spillemenn av William Heinesen og Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget. Den siste burde jeg jo skjønt at du allerede hadde lest :))

Linn Ullmanns bøker har jeg også hatt blandede opplevelser med, men synes hun i denne boka har lyktes bra både språk- og innholdsmessig, uten altfor nådeløse avsløringer eller intetsigende solskinnshistorier som det lett blir i denne typen bøker. Likte også godt Et velsignet barn og Det dyrebare som jeg synes har helt andre kvaliteter enn de tidlige bøkene hennes.

Du skriver at du ikke vet hvilket ståsted forfatteren har med hensyn til religiøst syn. Jeg har nå lest noen intervju med henne som fulgte med boka. Der sier hun:
Mitt helhetssyn på livet kommer frem i bøkene. Jeg mener at alt henger sammen. Godt og ondt. Verden er en uendelig fylde av sammenhengende liv. Mitt gudsbegrep er gamle Spinozas: Gud er ett med materien. Derfor ser vi i dag hvordan gudsbildet skrumper parallelt med at naturen blir tråkket ned og ødelagt. Gud er verden og oss alle sammen. (Intervju med Aftenposten 1985.)

I et intervju fra 1992 sier hun om Renhetens pris:
...jeg har først og fremst bestrebet meg på å skape en god fortelling; fortellingen er uovertruffen når det gjelder å tolke våre liv og vår tilværelse.
...Desiderus tæres av et kolossalt selvhat, men han er ingen ond person. Han er derimot altfor helstøpt og konsekvent, ute av stand til å skifte sinn og tenke om igjen. Han vet ikke hva forvandling er, er forstokket, lar seg ikke omstøpe.

Det er ellers et interessant spørsmål du reiser om hvor troverdig en forfatter kan skrive om en tid som ligger så langt tilbake.

I sted hadde jeg en lang liste jeg ville anbefale, men da jeg sjekket hvilke av dem du hadde lest, ble lista vesentlig kortere...

Disse ble igjen: Hvit tiger av Aravind Adiga, Oryx og Crake av Margaret Atwood (fantasy, men så bra skrevet at selv jeg som ikke liker fantasy blir fascinert), De urolige av Linn Ulmann og til slutt Manilahallen av Ruth Lillegraven.

Håper du finner noe som fenger blant de tipsene du får her inne, og god ferie!

Da vil jeg anbefale deg Lille Tre av Forrest Carter, en nydelig lettlest bok om en liten indianergutt. Boka er også liten, så den vil ikke ruve i bokstabelen du velger å ta med. Jeg vil også anbefale Balansekunst av Rohinton Mistry. Den er noe mer omfangsrik, men størrelsen har vel aldri skremt deg til å holde deg fra en bok? En fantastisk bok fra India som jeg gjerne vil lese igjen og igjen og igjen...

Ok, det er fem dager siden jeg fullførte Prosessen av Kafka, men jeg har dessverre ikke hatt tid til å skrive om boka før nå. Dette er en veldig spesiell bok, og jeg er fortsatt litt forstyrret og frustrert. Så, ja, jeg likte boka veldig godt.

Josef K. blir en morgen arrestert, men han får aldri vite hvorfor. Gjennom boka følger vi K., som prøver å finne ut av hva som har skjedd. Han besøker advokater, funksjonærer, rettsbetjenter og mange flere, og alle har noe å si om K.s rettssak. Historien blir sakte, men sikkert mer og mer intrikat og innviklet, samtidig som man egentlig ikke får noen svar. Det er både utrolig fascinerende og veldig frustrerende.

I hele mitt liv kan jeg kun huske en annen gang jeg har sett historien for meg like tydelig mens jeg leste, og det var da jeg leste Coraline av Neil Gaiman for utrolig mange år siden. Jeg så tydelig for meg uendelige trappeoppganger og mennesker med utydelige fjes, og K. som løp rundt og spurte om veien. Flere av sekvensene i boka er veldig drømmeaktige, og jeg fikk veldig lyst til å filmatisere boka etter slik jeg så den for meg i hodet mitt. Det kommer mest sannsynlig aldri til å skje, men det var en veldig spesiell opplevelse for meg.

K. er en utrolig fascinerende hovedperson, og det er spennende å se hvordan han takler situasjonen han har blitt kastet inn i. Hvordan han først reagerer med å tro at det hele er en spøk, men senere tar saken mer alvorlig. Jeg ser for meg en K. som blir sakte, men sikkert gal i løpet av historien, en K. som raser og kjefter, men som også til tider er rolig og uinteressert, og det fascinerer meg så utrolig mye.

Jeg synes det er litt vanskelig å si hva det er Kafka ville fram til med Prosessen. Selv tenkte jeg at han kritiserte samtidens rettssystem og ineffektiviteten i offentlige instanser, men jeg har senere lest at boka handler om angst, og det at vi dømmes av en domstol som er uhåndgripelig. Kan det være han mener at vi dømmer hverandre, og at det er utrolig vanskelig å endre andres oppfattelse av oss? I don't know, men det er likevel en utrolig god bok, og jeg skjønner godt hvorfor den har blitt en klassiker.

Ikke spør meg hvorfor jeg plutselig fikk lyst til å lese Prosessen av Franz Kafka, men jeg er glad for at jeg har gjort det. Det er en fascinerende, men også veldig frustrerende bok. Kan virkelig anbefales!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Då har eg avslutta historia om den usympatiske Desiderius. Han var ikkje akkurat hyggelig å bli kjend med, sjølv om Haff har skrive ei god historie.
Stakkars Beatrize de Mendoza som vart skulda for å ha født eit barn som djevelen sjølv skulle vere far til......Det er ufatteleg for oss i vår tid å sjå kva som styrte samfunnet og kyrkja i mellomalderen.
Hoff skriv godt, og får fram det uhyggelige og som Gretemor seier: "Forholdet mellom skuld og skam. Såg ein stad at boka nesten kan karakteriserast som ei form for krim.

Må elles sei at også reint språkleg var dette spennande, med alle dei spesielle uttrykka frå kyrkje og klostermiljø (som ikkje er daglegtale, akkurat), og elles i ein noko konservativ stil.

Takkar for samlesinga av ei interessant bok frå ein epoke som vi vanlegvis ikkje høyrer så mykje om! :-D

Boken illustrerer etter min mening godt konflikten mellom samfunnets behov for struktur, orden og regler på den ene siden og hva som skjer når disse prinsippene blir satt under press ved at basale behov som for eksempel mat, ly og trygghet ikke blir tilfredsstilt i tilstrekkelig grad.... Det blir kaos og rå maktkamp. Det er lett å forstå hvorfor denne boken er blitt en klassiker og hvorfor William Golding fikk nobelprisen i 1983.

Det er truleg av seg sjølv ein blir lurt ... sjølvgjort er velgjort. Har etter kvart blitt nøye med at klassikarar eg les ikkje er nedkorta utgåver. Mohikaneren stend forøvrig i bokhylla og venter. Han snik seg nok fram ein gang på nyåret.

Det er aldri feil å lese, eller i dette tilfellet å høyre, gamle røverhistorier i fullstendig utgåve. Eg har truleg lest ei forenkla og nedkorta utgåve av denne som liten, og «Robinson Crusoe» har etter kvart blitt mykje meir enn tittelen på ei bok, det har blitt eit begrep, eit bilete på eit einsamt liv på ei aude sydhavsøy. Derfor er det lett å tru at ein stort sett veit kva denne boka handlar om. Men eg vågar påstanden at dei aller fleste som finn på å lese boka vil oppdage at dei kan berre fragment av historia. Og lokaliteten til øya er slett ikkje der eg hadde venta.

Det er vanskelig å ta inn over seg at denne historia snart er 300 år gamal. Rett nok er språket modernisert, men sjølve forteljarstilen framstend som uventa moderne. Skildringane er veldig detaljerte, og det er lett å leve seg inn i handlinga. Stort sett er det rasjonelle handlinga og val som gjer at hovudpersonen greier seg såpass bra, men ein porsjon flaks av og til er heller ikkje å forakte.

Underhaldande og velskriva bok, og når i tillegg opplesaren på Loyalbooks gjorde ein framifrå jobb så var det berre å leite fram eit av dei høgare terningkasta.

Hei, Marit! Takk for denne tilbakemeldingen. (Jeg er alt for sjelden innom her nå ikke for annet enn lesingen er forsømt i sommer, og forsto ikke umiddelbart hvorfor noen sendte meg noe nå). Ja, jeg er ikke forbauset over at du sier dette. Ikke første gang vår sans for humor " møtes". Må nesten le når du kommer med serien "Forviklingar". For det har ikke falt meg inn som tanke, men det er en glimrende sammenligning når jeg tenker etter. At Dostojevskij -av alle- kunne formidle dette intrige-spillet, denne farsen, var også for meg nesten ikke til å fatte. Det fordi jeg kun hadde lest mer dype, inderlige psykologiske romaner fra hans hånd den gang, og satt ham kun i forbindelse med mer "seriøs/trist" litteratur. Men;Marit jeg må nesten få snu litt på dette, for det var deg som fikk meg til å ta boken fatt. Hvor lenge den ville fortsette å stå til pynt i mine hyller vet jeg ikke. Inntil du i en diskusjon med et annet medlem antok at ONKELS DRØM og MIN ONKEL OG HANS EXELLENSE måtte være en og samme bok. Vi vet jo nå begge at sistnevnte er kjent under en helt annen tittel og vi har begge lest denne med. Også en morsom bok for all del, men jeg synes likevel Onkels drøm tar prisen . Jeg synes du sier det som må sies i setningen til slutt. Faktisk for meg mer enn en fornøyelse. Det er nemlig sjelden jeg ler høyt og vedvarende av lesing. Nå må jeg se til å komme i gang med å fullføre en bok igjen, helst god. Av forfatteren Helge Torvund , en nabo som er blitt en god venn i løpet av dette året , fikk jeg nettopp en slik. Det er riktignok lyrikk , jeg har skumlest den og begynner nå ved annen gangs lesing å forstå hvorfor den fikk så god omtale i pressen med høye terningkast. Og på toppen fikk han den høyt-hengende Wildenwey-prisen for den. Den heter ALT BRENNER og utmerke seg på mange vis. Særlig fordi mye er skrevet i et tidsrom han kjempet med en alvorlig kreft-sykdom. Et av de profilerte diktene heter da også "Alvorlig frisk." (Og bare det er jo godt sagt om en sykdom som kan blusse opp igjen.) Artig å lese en bok samtidig som vi daglig nesten "snakker sammen" om denne boken og andre ting. Håper å komme sterkere tilbake på sidene her, Marit og igjen takk for at du tok deg tid til meg her.

Framhald ifrå Utvandrerne 1, denne boka har undertittelen «Bønder på havet». Karl Oskar, Kristina og co har kome seg til Karlshamn, og skal om bord i briggen Charlotta for å emigrere til Amerika. Jordnær og fin framstilling av vanskane ved denne overfarta, ispeidd ein del leksikalske opplysningar. Det må ha vært ganske voldsomt for folk som aldri har sett havet før å skulle krysse atlanteren i ei lita skute. Ein får nesten klaustrofobi og sjøverk av å lese enkelte av passasjane.

Moberg treff veldig fint med forteljarstilen, det er lettlest og underhaldande samstundes som det er fantastisk historieformidling. På minussida kan ein nemne at enkelte typer betraktningar repeterast i overkant ofte. Men alt i alt er det flott lesestoff, og eg kjem garantert til å lese igjennom alle bøkene i dette 8-bindsverket i løpet av 2016.

Boka ble med på hytta forrige helg. Med fravær av TV og mobildekning, var det perfekte forhold for ei god bok - og for ei bok! Jeg ble fullstendig fengslet, og leste den ut et par dager ut i uka. De bøkene jeg har lest av henne tidligere, har vært veldig forskjellige, men stort sett gode. Her virker det som om hun utfolder fortellergleden uten hemninger, og bruker alle knep og virkemidler for å holde på interessen. Og for min del fungerer det veldig godt. En del frampek gjør at det går an å skjønne mye av sammenhengen før den blir avslørt i klartekst, men samtidig har hun mange sidesprang og tvister underveis som overrasker.

Jeg lurer litt på om Desiderus egentlig angrer på det han har gjort. Det virker ikke som han har mye innlevelse og medfølelse med sine ofre i ettertid, heller. Jeg får en følelse av at han angrer mer fordi det har ødelagt hans krav til seg selv om renhet, enn av empati for ofrene. Det er mulig jeg drar for raske slutninger og har lest boka i for stort tempo, så jeg har ikke noen eksempler som underbygger dette. Som sagt, så er det bare en følelse jeg sitter igjen med. Er følelsesmessig avstumpethet den prisen han har betalt for sin kamp for renhet?

Uansett synes jeg dette var en lesefest! En spennende fortelling, lagt til en periode med viktige historiske hendelser. Religion som maktmiddel har, og har hatt, store konsekvenser. Jeg leste denne uka at etterkommerne av de jødene som ble kastet ut av Spania i 1492 nå kan få spansk statsborgerskap.

Utdrag av omtale på bloggen min:
Så, her overtar Marian som hovedperson for Cato. Cato begynner å dra på årene, og er en ganske så streit og traust kar. Marian er mer eller mindre ei tikkende bombe. Lindell foretar her et grep som får denne boka til å nærme seg andre nordiske krimbøker de siste årene, med aparte politifolk og sadistiske massemordere. Er den «normale» politietterforskeren i ferd med å bli pensjonist? Blir «vanlige» drap for kjedelig?
Jeg håper ikke det – og vi har jo fortsatt William Wisting….

På bokomslaget til romanen Til Fyret av Virginia Woolf står det at den er et mesterverk og en av de mest sentrale romanene i moderne litteratur. Til fyret ble utgitt i 1927, og romanen har jeg kjøpt og lest fordi jeg har et lite prosjekt der jeg ønsker å vite mer om den genierklærte Virginia Woolf og bøkene hun utga.¨

Mesterverk; jeg har tenkt mye over hva som gjør at enkelte bøker blir omtalt som mesterverk. Selv om jeg synes Til fyret var enklere å komme gjennom enn Mrs Dalloway, skal jeg være så ærlig på at konsentrasjonen forsvant litt for ofte da jeg leste del en. At den var nyskapende da den ble utgitt tviler jeg ikke på. Men jeg savner at noen forklarer hva som er det mesterlige i den.

I boken jeg skrev om i innlegget

Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo

står det:

«Det boklesende publikum i England hadde forlengst oppfattet at Virginia Woolf var en romanforfatter de måtte lese hvis de skulle kunne rose seg av å «følge med» og å være intellektuelt oppegående. Oppdagelsen hadde absolutt ikke gledet dem, for Virginia var ingen lett forfatter å forholde seg til, og Mrs. Dalloway og Til fyret ble regnet som vanskelig tilgjengelige og «eksperimentelle».«

Romanen er et portrett av hennes mor og far. Bjørg Vindsetmo skriver:

«Dette var gode år med berømmelse og stadig økende selvsikkerhet. Likevel lå depresjon og angst på lur, og med jevne mellomrom lå Virginia til sengs og ble pleiet som prinsessen på erten av Leonard. Sommeren og høsten 1925 hadde hun en av sine lengre sykdomsperioder og var nesten konstant sengeliggende i over fire måneder. Denne gangen var det nok ikke bare selskapskarusellen som hadde snurret for fort. Virginia hadde begynt å skrive Til fyret. Tilsynelatende skrev hun lett og flytende - selv om hun strevde med komposisjon og formproblemer. Men Til fyret var boken om Virginias barndom, om mor og far og om familien Stephens sommerparadis i Talland House. Skrivingen virvlet opp både lykkelige og smertefulle barndomsminner som sikkert bidro til at hun ble syk. I tillegg var det ofte slik at Virginia trengte å ligge i sengen i perioder hvor hun samlet seg om en ny bok.»

Romanen på 206 sider er inndelt i tre deler: Vinduet, Tiden går; og Fyret. Fra biografien:

«Å si at Til fyret handler om Virginia Woolfs barndom er selvfølgelig en grov forenkling. Virginia sa at hun snarere skrev en sørgesang enn en roman, men ikke et øyeblikk blir fortellingen om herr og fru Ramsay privat. Kanskje kunne man kalle romanen en reise til lyset? Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: «Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro,» sier Virginias alter ego, maleren Lily Briscoe. Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at de tre delene skulle handle om «far og mor og barn i hagen; om døden; og om seilturen til fyret.»

Mellom første og siste del går det ti år. Jeg likte del to og tre bedre enn første del. Noen av de lange tankerekkene i del en ble i overkant overlesset for denne leser. En annen ting er formen hun velger. Et eksempel fra del en:

«Ikke før var måltidet over, sa forsvant herr og fru Ramsays åtte sønner og døtre fra middagsbordet, lydløst som hjort, og søkte tilflukt på soverommene, som var det eneste sted i huset der en kunne ha fortrolige diskusjoner om alt og ingenting; Tansleys slips; den nye valgloven; sjøfugl og sommerfugler; folk; mens solen flommet inn i loftsrommene, som var atskilt bare av tynne plankevegger, slik at en kunne høre hvert eneste fottrinn, høre den sveitsiske piken gråte over sin far som lå for døden av kreft i en dal i Graubünden, skinte på flaggermus, flanellsbukser, stråhatter, blekkhus, malerposer, biller og småfuglkranier, mens den varmet opp de lange, krusete tangremsene som var spikret opp på veggen så de gav fra seg en lukt av salt og gress, en lukt som også satt i handklærne, fulle av sand etter badingen.»

Uten å lese slike setninger full av informasjon om igjen og veldig sakte, har ikke jeg en sjans å få med meg innholdet. Jeg tviler på om en mer leservennlig form hadde gjort det hun skriver her til dårligere litteratur. Men når jeg da har opplevd del en til tider i overkant strevsom å komme gjennom, oppveier mye i del to og tre slitet. Et eksempel fra del to:

«Da nå huset stod tomt, med stengte dører og madrassene rullet opp, kom de løsrevne vindene, fortropper for en stor hær, susende inn, strøk over nakne planker, nappet og viftet, møtte ingenting i soverom eller stue som helt kunne motstå dem, bare tapeter som blafret, treverk som knirket, nakne bordben, gryter og dekketøy som alt var støvet, anløpent, sprukkent. Avlagte, etterlatte ting – et par sko, en jaktlue, noen falmete skjørt og jakker i skapene - var det eneste som hadde bevart en menneskelig form, og som med sin tomhet vitnet om at de en gang lhadde vært fylt av liv og bevegelse; at hender en gang hadde strevd med hekter og knapper; at speilet en gang hadde rommet et ansikt; hadde rommet en tredimensjonal verden der en skikkelse snudde seg, en hånd gjorde en rask bevegelse, døren åpnet seg, barn kom styrtende inn; og gikk ut igjen. Nå speilte det bare lyset, som dag etter dag, lik en blomst som speiler seg i vann, fikk sitt klare bilde kastet tilbake fra veggen midt imot. Bare skyggene
av trær som viftet i vinden, bøyde seg dypt på veggen og formørket et øyeblikk flaten der lyset speilte seg; eller en fugl i flukt kastet en svak skygge som flakset sakte over gulvet i soverommet.»

Mesterverk eller ikke; jeg angrer ikke på at jeg leste romanen. Det som jeg likte ved den er så bra at jeg oppveier passasjer da jeg sleit. Det å kjenne til Virginia Woolfs liv mener jeg er en fordel når en leser Til Fyret. Jeg er spent på den siste boken jeg skal lese; Et eget rom.

Bilder av fyr har jeg ikke annet enn dette som jeg tok av en fyrlykt ved hotellet her på Larkollen en tidlig morgen i juni:

Omtalen er kopiert fra bokbloggen min her

Jeg merker meg at det som kunne gitt grusomme beskrivelser av arrestasjoner og tortur mildnes av at historien fortelles gjennom en jeg-person. Jeg er ferdig med boken og erfarer at leseren ikke får grundige beskrivelser av tanker og følelser til de menneskene som ble anholdt av inkvisitorene. Sånn sett fungerer det godt med en jeg-person. Leseren blir holdt på en armlengdes avstand og med kun fortellerens syn på saken. Jeg opplever ikke at synet hans ble mildnet med årene, snarere at behovet for selvtukt tok overhånd. Men jeg kan ikke fri meg fra at boken mister en del dybde med det. Jeg synes også den frykten og respekten for sin geistlige person som jeg-personen beskriver at han møtes med på sin reise, blir overfladisk. Alt i alt likte jeg romanen, den var til tider spennende og jeg er imponert over forfatterens kunnskap om sen middelalder. Terningkast fem.