Tekst som har fått en stjerne av Marit Håverstad:

Viser 1 til 20 av 4049:

Det er ikke til å komme fra at hun er en dårlig pike. Når hun dør vil sjelen hennes vandre i skjærsilden til evig tid. Jeg har ofte sagt det til henne, men da svarer hun bare at den i så fall ikke vil mangle selskap.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

I Tone Selboes Karen Blixen kan jeg lese at Tales of Nozdef's Cook var tittelen Karen Blixen hadde valgt til fortellingene sine:

"Den refererer til Gogols Døde sjeler, der Nozdefs kokk lager mat av rester. På tilsvarende vis kan Blixen sies å koke sin høyst særegne litterære suppe på sitater og allusjoner fra verdenslitteraturen" skriver hun på side 34.

Da jeg leste dette gikk tankene mine til Gogols "Nesen" og "Kappen", som jeg husker med et smil, og siden "Døde sjeler" sto ulest i hylla, begynte jeg på den. På s 68 er vi hjemme hos Nozdrjov, som navnet staves i Verdensbibliotekutgaven:

"Middagen utgjorde åpenbart ikke livets midtpunkt for Nozdrjov, rettene spilte ingen større rolle, noe var svidd, og noe ikke kokt i det hele tatt. Kokken lot seg tydeligvis primært lede av en slags inspirasjon og helte oppi det første og beste han kom over. Hadde han pepper for hånden - så drysset han pepper, lå det kål der - så puttet han kål i, han stappet oppi melk, skinke, erter, - kort sagt likt og ulikt: Bare det blir varmt nok, så smaker det vel også på et vis. Til gjengjeld la Nozdrjov stor vekt på vinene:"

Jeg humrer meg gjennom sidene i "Døde sjeler", og må innrømme at humor er noe jeg savner i Karen Blixens fortellinger.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nå har du fått boltre deg fritt her inne i ukesvis under dekke av at "denne diskusjonen" har med bøker å gjøre. Personlig synes jeg det er på tide at du tar meningene dine og flytter over på debattfora som er mer relevante enn bokelskere.no.

Godt sagt! (15) Varsle Svar

Selv takk, Marit! Men da gjenstår jo fortsatt spørsmålet, hvorfor vil priorinnen ha denne yndlingsnevøen ut av verden? Jeg holder fortsatt en knapp på at han har vært involvert i en homoseksuell affære, deri ligger den moralske skandalen som kun kan rettes opp gjennom et ekteskap.

Nå satser jeg på at de som er med i denne felleslesingen, er kommet så langt at vi kan snakke rett ut :-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

“Fortsatt skjønner jeg ikke bakgrunnen for at tante tar rollen som giftekniv - vil hun nevøen sin til livs, og i så fall hvorfor?”

Innledningsvis får vi vite at den unge mannen, priorinnens yndlingsnevø, har vært involvert i en moralsk skandale. Nonnene tisker og hvisker og får gjennom klosterets bibliotekar vite at det har med det gamle Hellas å gjøre, «med de romantiske kystene som hittil hadde beveget hjertene deres med inntrykk av høy skjønnhet og klassisk harmoni. De husker sine unge dager da alt gresk hadde vært på moten (…) à la greque det aller mest attråverdige, og de spurte seg selv undrende: Kunne dette uttrykket også brukes til å betegne noe som i liten grad stemte overens med ungpikedrømmene deres om romantikk, ridderlighet og god tone?»

Ligger hunden kanskje begravet her?! I det gamle Hellas’ andre side når det gjelder seksualitet og kjærlighet? Og at et ekteskap er det som må til for å gjenopprette familieæren.

Ellers synes jeg du har en morsom løsning på apen og metamorfosen. Kan absolutt være som du sier. Ha, ha!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Fikk en katalog i posten idag, og i år tror jeg ikke jeg kommer til å handle. Skikkelig skuffet, faktisk... De bøkene som kanskje kunne vært noe har jeg jo lest! Ikke var det så lave priser heller. Kjøper bøker billig resten av året og, mammutsalget i år var ikke noe høydare.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Folk som kan le sammen, tåler hverandre bedre.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Januars lesing for meg er tradisjon. Jeg leser de bøkene jeg fikk som gave i anledning forrige års jul.
1) THE CATCHER IN THE RYE av J.D.Salinger en god lese-opplevelse som jeg er glad jeg fikk på originalspråket i det jeg tror det er en bok som er vanskelig å "oppleve" i oversettelse som giveren sier. likte den svært så godt. Herlig driv.
2) STONER av John Williams , For meg en sjelden god bok, som jeg skrev en slags omtale om.
3) HAIMENNESKET av Hans Olav Lahlum. En god gammeldags krim som falt i min smak så absolutt.
Og: LANDSKAPER FRA DØDENS METROPOL av Otto Dov Kulka , en meget sterk bok, en bok som vil sitte i meg og som jeg egentlig aldri vil bli helt ferdig med.

Hyggelig, gretemor, å få delta i en spalte som handler om bøker på disse sidene ,nå for tiden.

Godt sagt! (10) Varsle Svar

I en voldsom jungel av mer eller mindre faktabaserte artikler og ytringer av fagfolk og mørkemenn (og kvinner) i media og på nettet, er nok denne den aller beste jeg har lest. Flott at du delte, Jenny :-)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det kan godt hende at dette blir den boka eg liker best, men grunnen til at den havna øverst på lista er nok litt meir prosaisk. Det var nemleg ingen av dei aktuelle forfattarane som kom før Antonsen i alfabetisk orden.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg er også ferdig med fire fortellinger, og jeg både liker og misliker det jeg har lest.
Det jeg liker er handlingen og person- og miljøskildringene, men det er noe med stilen som jeg ikke får helt taket på. Det virker nesten som Karen Blixen går litt for langt når det gjelder å skrive gotisk/ fantastisk. Men det har helt sikkert noe å gjøre med denne leserens lesevaner og hans kunnskapsløshet når det gjelder denne typen litteratur.

Kanskje jeg burde lese flere slike bøker? Jeg har jo E.T.A. Hoffmann "Djevelens eliksirer"
ulest i hylla.

Når det gjelder Karen Blixen, leste jeg "Den afrikanske farm" for mange år siden. Synes å huske at den var veldig bra, og i en helt annen (under)sjanger enn "Syv fantastiske fortellinger".

Og så bør jeg vel lese "Babettes gjestebud" på nytt.
Jeg har Bokklubbens utgave (1998) i serien Mestermøte. "Illustrert med en billedserie av HÅKON BLEKEN. Oversatt av INGER HAGERUP".

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Rolness forholder seg ikke til fakta. Politiet er uenige med ham. Tjomlid svarer Rolness igjen slik (og siterer igjen politiets rapporter):

Impotent voldtektsanalyse

Debatten om innvandring har de siste måneder handlet mye om at den må være åpen, ærlig og faktabasert. Innvandringskritikere som Kjetil Rolness har frontet dette synet, og gjør det igjen i sin helgekommentar i Dagbladet med tittelen «Importert voldtektrisiko».

Rolness hevder at politiforsker Marianne Sætre og undertegnede bedriver «aktiv tåkelegging» og at vi ikke kan ha en situasjon «der ideologi overstyrer forskning og risikogrupper ikke defineres».

La meg se litt nærmere på akkurat det.

Jeg er helt enig i at debatten må være fundamentert i fakta, statistikker og gode data. Nettopp derfor har jeg blogget om dette temaet flere ganger, alltid basert på de beste tilgjengelige rapporter fra politiet og Statistisk sentralbyrå (SSB).

Disse rapporter og statistikker er nyttige, fordi de presenterer råtallene, men går så videre i å drøfte hva disse tallene betyr gitt de forhold vi kjenner til som påvirker dem. Dette er forhold som sosiodemografisk fordeling, anmeldelsestilbøyelighet, hvordan begrepet «landbakgrunn» må tolkes, og andre forhold.

Man skulle derfor tro at når vi har disse gode statistikkene og rapportene, så hadde vi et grunnlag for en åpen, ærlig og faktabasert debatt.

De ubehagelige fakta
Dessverre har det vist seg å være naivt. Når jeg har blogget om disse rapportene, har jeg blant annet trukket frem viktige konklusjoner fra forfatterne som dette, sakset fra rapporten «Voldtekt i den globale byen» utarbeidet av Oslo politidistrikt (med blant annet Marianne Sætre) i 2011:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Eller dette fra «Voldtekt i den globale byen – 2011» utgitt året etter:

Sakstilfanget og –behandlingen ved Oslo politidistrikt kan heller ikke være utgangspunkt for generaliseringer om hvordan situasjonen er andre steder i landet.

Det er ganske klokkeklart fra politiet selv. Og ettersom dette er en tolkning basert på de beste tall vi har, og en rekke internasjonal forskning som er lagt til grunn for å kvalifisere disse tallene, skulle man tro at vi var på trygg grunn.

Dette er nettopp grunnlaget for en slik faktabasert debatt som Rolness og co roper etter.

Likevel serverer Rolness oss i sin helgekommentar påstander om voldtektshyppighet blandt ulike grupper på landsnivå basert på tall fra kun Oslo politidistrikt, og han skriver at etnisitet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene. Stikk i strid med det rapportene selv presiserer.

Han vil ha mer statistikk og flere analyser, men velger samtidig å overse konklusjonene i de rapporter som gir ham nettopp dette. Intet ønske om en faktabasert debatt likevel, altså.

Og hva skjer straks man forsøker å føre en slik faktabasert debatt? Jo, man beskyldes for å «dekke til sannheten», eller å drive «tåkelegging av de harde fakta», og andre mer fargerike beskyldninger.

Det er altså blitt slik at så lenge man legger til grunn de beste data og analyser vi har, og disse ikke klart sier at ikke-vestlige innvandrere er betydelig verre enn oss gode nordmenn, så lyver man. Da tåkelegger man. Da tør man ikke kalle en spade for en spade.

Med andre ord, fakta som ikke sier det disse innvandringskritikerne vil høre, er plutselig ikke lenger fakta. Det er løgner iscenesatt av en stor konspirasjon. En konspirasjon med initialene P.K.

Da må man spørre seg hvilke «fakta» de mener man skal legge til grunn for denne åpne, ærlige og faktabaserte debatten de selv ønsker. Tabloide forsider? Nynazistiske artikler som aktivt deles på Facebook? Magefølelse? Anekdoter fra en nevø som bor på Grønland og en gang fikk frastjålet mobilen sin?

I realiteten ønsker ikke disse menneskene en faktabasert debatt, fordi fakta gang på gang viser seg å ikke støtte opp under det verdenssynet de ønsker å ha. En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.

Jeg tok feil.

Om innvandring og kriminalitet
La meg gi et eksempel. Rolness skriver:

En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden.

Rapporten han viser til, som gjelder for alle typer kriminalitet i hele landet, viser at innvandrere fra enkelte land troner 3-4 ganger høyere på kriminalitetsstatistikkene enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Det er sant. Tallene gjelder dog for årene 2001-2004, og kriminaliteten har sunket jevnt og trutt siden den gang, men betraktningene er likevel overførbare til i dag.

Det som er mer interessant er at den samme rapporten er tydelig på at dette er tall som ikke direkte sier at risiko for kriminell atferd alene er knyttet til opphavsland, implisitt religion eller kultur. Inntil 45% av denne overrepresentasjonen skyldes sosiodemografiske forhold, altså at det er vesentlig flere unge menn fra disse landene enn i øvrig befolkning, at de ofte har lavere levestandard, at de oftere er arbeidsledige, at flere mottar sosiale stønader og mer.

Slike forhold er ikke bortforklaringer. De er i forskningslitteraturen veldokumenterte årsaker til økt risiko for kriminalitet, noe jeg blant annet tok for meg i bloggposten hvor jeg måtte be også Human Rights Service stå skolerett for sin misbruk av voldtektsstatistikk.

Rapporten drøfter også et annet viktig aspekt, nemlig botid i Norge. Land hvor folk har innvandret eller flyktet til Norge fra i flere tiår, er ofte lavere representert på kriminalitetsstatistikkene enn land hvor innvandringen er av nyere art. Det forklares da med at de innvandrerne med kortest botid i Norge ikke er like integrert og etablert. De mangler nettverk, familietilhørighet, jobbmuligheter og andre sosiale bånd som de eldre flyktninggruppene har.

Dette er viktige faktorer for om noen faller utenfor, føler seg isolert, føler seg maktesløse, og dermed i større grad utøver kriminalitet.

Forskerne drøfter også forhold som sosioøkonomisk status, utdanningsnivå, anmeldelsestilbøyelighet, høyere oppdagelsesrisiko hos grupper som overvåkes nøyere av politiet, diskriminering av enkelte grupper i straffesystemet, politiets prioriteringer overfor enkelte kriminalitetstyper (hvor enkelte grupper kan være overrepresentert i utgangspunktet), og hvor vanskelig enkelte type saker er å oppklare.

Noe av dette kan man korrigere for, men mye er ukvantifiserbart og forblir usikre estimater eller ignoreres helt i analysene. Med disse forbehold konkluderer likevel forskerne med at det er en reell overrepresentasjon av kriminalitet utført hos personer fra enkelte land.

Hvor reell er så denne overrepresentasjonen når man korrigerer for variabler som er vanskelige å sette en størrelse på? Flere slike diffuse faktorer er nevnt tidligere, men også ting som mental helse vil være relevant, spesielt da overrepresentasjonen ofte gjelder land med stor ustabilitet og krig.

Bosted er også av betydning, ettersom forholdsvismessig flere innvandrere bor i sentrale strøk hvor det generelt sett er mer kriminalitet, sammenlignet med øvrig befolkning.

Utlending eller asylsøker?
Et annet usikkerhetsmoment i disse dataene er for eksempel hvorfor gjerningspersonene har oppholdt seg i Norge. Statistikken sier ingenting om en person er asylsøker, langpendler, arbeidsinnvandrer eller annet. Merk dog at selv personer født i Norge grupperes basert på foreldrenes opprinnelsesland hvis de begge er født i utlandet, noe som gjør det meningsløst å knytte disse konklusjonene tydelig til for eksempel gruppen «asylsøkere».

Men også dette har man forsøkt å analysere. En ferskere rapport, «Asylsøkere, ulovlig opphold og kriminalitet – et marginalt problem?», utført av Oxford Research på oppdrag fra UDI i 2014 for å «styrke kunnskapsgrunnlaget om i hvilken grad utlendinger og asylsøkere er representert i det norske kriminalitetsbildet og slik bidra til en faktabasert debatt», gir oss nyttig tilleggsinformasjon.

Her kan vi lese at «asylsøkere og utlendinger uten lovlig opphold antakelig står for to prosent av alle registrerte siktelser» og videre at asylsøkere sannsynligvis ikke står for mer enn 0,5 prosent av siktelsene. Rapporten finner også at asylsøkere og utlendinger samlet sett har en kriminalitetsrate som ligger rundt to ganger høyere enn resten av befolkningen, men at denne overrepresentasjonen er usikker, og kan være vesentlig mindre grunnet en del usikkerheter knyttet til ulike estimater brukt i beregningene.

Her kan det være verdt å nevne at rundt én av tre innsatte i norske fengsler er folk fra land i Norden eller det tidligere Øst-Europa, altså primært arbeidsinnvandrere, ikke flyktninger. Folk som altså er «utlendinger» kun med midlertidig opphold eller som langpendlere.

SSB-rapporten viser også at forskjellen mellom innvandrere og øvrig befolkning jevnes betydelig ut etter én generasjon botid i landet. Den fant sogar at det var en svakt økende andel kriminelle innvandrere fra Norden i perioden de undersøkte, mens kriminaliteten hos innvandrere fra Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika var synkende.

For å sette det hele i perspektiv i absolutte tall: Rapporten slår fast at mens 97,1 prosent av innvandrere er lovlydige, er 98,3 prosent av øvrig befolkning det. Det er et viktig aspekt å ha i bakhodet før man begynner å generalisere om individer i ulike grupper.

Årsaker og løsninger
Rolness hevder at myndighetene i andre saker er opptatt av å definere risikogrupper. Bare ikke når det gjelder kriminalitet og innvandring, fordi det er for politisk betent.

Det er en merkelig påstand gitt at det som vist finnes flere slike rapporter hvor Rolness kan lese statistikker «brutt ned så mye som mulig», for deretter at risikogrupper defineres, slik han selv ønsker seg. De er ikke mange år gamle, og det er usikkert hvor mye nyttig informasjon vi får av å gjenta de samme analysene på nytt.

Vi vet i stor grad hva som øker risikoen for at et menneske begår en forbrytelse. Og det er de primært de samme faktorer som gjelder for Ola som for Ahmed.

Disse årsaksforholdene er også analysert i forskning gjort av FN og WHO.

Her ser vi at høy risiko for å begå voldtekt i de ikke-vestlige land som er studert primært skyldes faktorer som dårlig oppvekst med mishandling som barn, eller at man har sett kvinner bli mishandlet da man selv var barn. Det handler om depresjon og mye stress på jobb. Det handler om at seksualisert vold i for liten grad blir slått ned på av rettssystemet. Det handler om et maskulinisert samfunn hvor menn mener de har rett på sex. Det handler om rus og alkoholmisbruk. Det handler om fattigdom og sosioøkonomisk status. Det handler om manglende likestilling.

Enkelte av disse faktorene kan man argumentere for at er knyttet til et lands religion eller kultur, med ulik grad av vekselvirkninger, mens de fleste er felles også for kriminelle i andre land som Norge. Det er for enkelt å peke på én faktor, fordi det er mye mer komplisert enn det.

Forskerne bak WHO-studien oppsummerte årsakene til de nye overgrepsformene gruppevoldtekt, som er et relativt nytt fenomen i Norge, og «organiserte masseovergrep», som vi i senere tid har fått rapporter om fra blant annet Köln og enkelte svenske byer, slik:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.

Det gir oss en pekepinn på hvor skoen trykker, og hva vi kan gjøre for å motarbeide disse grusomhetene. Kvinnesyn vil også være en viktig faktor i denne type overgrep, men neppe utløsende alene. Derfor må vi igjen se på hva vi faktisk kan gjøre for å redusere problemet, altså se på de underliggende faktorer, ikke nøye oss med å sette merkelapper og tro at det løser noe i seg selv.

Dataene, definering av risikogrupper, og anbefalinger om forebygging finnes. Rolness må bare velge å føre en faktabasert og åpen debatt, så vil han også se dem.

Norsk statistikk og analyse
Så la oss se litt på hva virkeligheten er, i motsetning til den tåkelegging Rolness driver med.

Politiet ga som nevnt ut en rapport i 2011 med navnet «Voldtekt i den globale byen». I nevnte rapport får vi alle de harde råtallene. Men deretter drøftes disse, og de tolkes i lys av ulike sosiodemografiske forhold og andre relevante faktorer. Politiet skriver innledningsvis i rapporten:

De siste årene er det blitt lagt stor vekt på at personer med utenlandsk landbakgrunn har vært overrepresentert blant de anmeldte voldtektsmennene. I media har dette framstått som en slags mystisk forklaringsvariabel, som har vært ekstra egnet til å skape frykt. Lite dokumentasjon og forskningsbaserte teorier har blitt utviklet og/eller publisert om hvorfor denne egenskapen er knyttet til hendelsesforløp eller mellommenneskelige prosesser som ender med voldtektsanmeldelse. Monsterbilder av fremmede og uforståelige gjerningsmenn har dermed fått godt spillerom. I rapporten forsøker vi å komme bak overflaten av overrepresentasjon og beskrive nærmere både likhetstrekk, nyanser og variasjoner i hva personer med bakgrunn fra Norge, Europa og andre kontinenter anmeldes for. Målet er å erstatte feilaktige risikobeskrivelser med nøkterne vurderinger av empiriske data, samt åpne opp et rom for utvikling av testbare teorier om mekanismer bak voldtekt.

Rapportens forfattere skriver videre om voldtektsstatistikken for Oslo og ulikheter i risiko for å begå voldtekt basert på ulike landbakgrunn:

Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.

La det synke litt. Rolness ønsker å fronte et syn om at det ikke nytter å skyve under teppet at religion og kultur er helt sentralt for hvor stor risiko det er for at noen skal begå voldtekt. Likevel finner vi at dette ikke er støttet i litteraturen som finnes på området. Skal vi føre en faktabasert debatt, må vi være ydmyke nok til å lytte til det disse rapportene sier.

Og det slutter ikke der:

Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.

Når det gjelder dette med anmeldelsestilbøyelighet, en faktor som alt for ofte overses, skriver de videre:

I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.
[…]
Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.

Rolness mener at vi må vite gjerningspersonenes opprinnelsesland for å ikke havne i full 17. mai-stemning med en overdreven fellesskapsfølelse som skader statistikk og politikk. Men også dette finnes i eksisterende rapporter hvor gjerningspersoner nettopp er gruppert basert på landbakgrunn. Rolness glemmer i den sammenheng en viktig faktor: Landbakgrunn sier ingenting om hvorfor vedkommende var i Norge i gjerningsøyeblikket, noe politiet selv understreker:

Det presiseres at sammenlikning mellom populasjonen i rapporten mot befolkningen som bor i Oslo blir mangelfull og misvisende siden det til enhver tid befinner seg mange utlendinger i Oslo på midlertidig basis (som arbeidskraft, studenter, turister, konsulenter, kunstnere osv.)

I tilsvarende rapport som kom ut året etterpå, «Voldtekt i den globale byen – 2011», gjentar de dette poenget mer grundig:

Annen ”landbakgrunn” eller ”etnisk bakgrunn” henviser til geografiske røtter og ikke til eget fødested eller nasjonal identifisering. Det defineres ut fra Statistisk sentralbyrås begreper og viser da til en person der begge foreldre er født utenfor Norge. Gruppen inkluderer dermed både personer som har vokst opp i Norge, som opplever seg som norske og blir oppfattet slik av andre, og personer som nylig har ankommet landet og som selv identifiserer seg med annen herkomst. Oslo har som storby alltid vært et knutepunkt preget av mange tilflyttere og reisende. Oppdelingen i etnisk landbakgrunn gir stadig mindre mening i en tid med stor kommunikasjon over grenser. Variasjonene i kultur og mangfold er det som er Oslo politidistrikts identitet. Det må også understrekes at enhver ”overrepresentasjon” av enkelte grupper omhandler en vanskelig sammenlikning basert på bofast befolkning, mens byen til enhver tid brukes av et stort oppland og til- og gjennomreisende med ulike opphav.

Når man leser disse rapportene er det lite som peker i retning av noe tåkelegging eller uvilje til å drøfte opprinnelsesland. Tvert imot er det drøftet svært inngående, men gitt den øvrige forskningslitteraturen om risikofaktorer for kriminalitet og voldtekt, blir overfladiske faktorer som nettopp etnisitet og kultur relativt intetsigende.

Konklusjon
Norske kvinner er heldigvis vesentlig tryggere enn kvinner i mange andre land. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant den fremste i verden.

Vi kommer kanskje til å se mer overgrep og voldtekter som følge av høy innvandring. Likevel utføres det aller meste voldtekter av berusede, etnisk norske menn på fest, og selv om Rolness helst ikke vil snakke så mye om det, er dette fortsatt vår største utfordring.

Det betyr at vi må stille høyere krav både til oss selv, såvel som til våre nye landsmenn. Vi må jobbe mer for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller. Vi må jobbe for mer likestilling. Norske menn må være enda tydeligere på at overgrep ikke er akseptabelt, og kvinnehat i kommentarfelt og sosiale medier må bekjempes. Vi må drive seksualundervisning og holdningsskapende arbeid rettet mot asylsøkere. Vi må være tydelige på de juridiske konsekvenser av overgrep og voldtekt. Vi må drive rusforebyggende arbeid.

Det vi ikke må gjøre er å banalisere debatten til å tro at dette kun handler om religion. Eller bare om kultur. Vi må heller ikke tro at det løser problemer å bygge murer, frata rettigheter, mistenkeliggjøre, støte ut, frata asylsøkere de trygdeytelser som kan utjevne sosioøkonomiske forskjeller, ikke ansette folk med rare etternavn, eller tro at norske kvinner blir mye mindre utsatt for voldtekt om vi stenger grensene.

Vi vet i stor grad hva som gjør folk til voldtektsforbrytere, og vi har gode analyser fra de siste 15 år. Men alt dette er ting som Rolness mener er å dekke over sannheten, fordi «virkeligheten er ikke rasistisk». Han har rett; den er ikke det. Men råtall er ikke virkeligheten. Skal man bruke statistikk til å si noe om virkeligheten, må man faktisk ta med de relevante forhold som forteller oss hvordan statistikken skal tolkes – i den virkelige verden.

Rolness vil altså ha tall og statistikker. Men når statistikkene blir analysert og justert for de forhold som er helt sentrale for at vi skal kunne identifisere risikogrupper og forebygge problemene, mener han at det straks gir grunnlag for konspirasjonsteorier og mistillit til eliten. Fordi en faktabasert tolkning av rådata er «aktiv tåkelegging».

Eller sagt på en annen måte: Damned if you do, damned if you don’t.

Godt sagt! (13) Varsle Svar

Kan det dreie seg om To-kyrs industriarbeidarar i streik, skal tru? Neidå, eg gjeng ikkje rundt og veit slikt, eg søkte på Andreas Hompland på Nasjonalbiblioteket og fann fulltekstversjonen av denne boka der, som ser ut til å stemme nokonlunde med det du spør etter.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Då har eg sett over heile lista, blinka ut 20 bøker som kan vere aktuelle, og samanlikna prisar. Det er berre unntaksvis at desse Mammut-bøkene er å finne i bokklubben sitt sal. Til gjengjeld så er bokklubben sine salsprisar gjennomgåande lavare. Eg sjekka også i bokfunn og fann eit tilfelle (Haugen-bok, Muleum) av mammut-pris som er lavare enn den i katalogen.

Konklusjonen frå dette sparsame utvalet er at mammut-prisane stort sett er lavast pr no, men at det kan lønne seg å sjekke prisar andre stadar. Og det som sikkert lønner seg enno meir er å vente litt. Og garantert mest lønsamt er det å låne på biblioteket (men jålebukk som eg er så vil eg helst ha bøkene i hylla).

Sjekklista mi, beste pris er i utheva skrift:

Atle Antonsen og Johan Golden: Statsråd vant spekeskinke, Mammut 99,- Bokklubben 218,- (ikkje sal)

Torunn Berge: Langs silkeveien i Sentral-Asia, Mammut 99,- Bokklubben 244,- (ikkje sal)

Jørgen Brekke: Doktor Fredrikis kabinett, Mammut 149,- Bokklubben 69,-

Fjodor Dostojevskij: Idioten bd.1, Mammut 129,- Bokklubben 349,- (ikkje sal)

Fjodor Dostojevskij: Idioten bd.2, Mammut 129,- Bokklubben 349,- (ikkje sal)

Kerstin Ekman: Hunden, Mammut 79,- Bokklubben 179,- (ikkje sal)

Yahya Hassan: Yahya Hassan, Mammut 99,- Bokkluben 218,- (ikkje sal)

Naoki Higashida: Hvorfor hopper jeg, Mammut 99,- Bokklubben 262,- (ikkje sal)

Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen, Mammut 149,- Bokklubben 69,-

Are Kalvø: Ny grunnlov, Mammut 129,- Bokklubben 262,- (ikkje sal)

C.S. Lewis: Den store skilsmissen, Mammut 99,- Bokklubben 218,- (ikkje sal)

Erlend Loe: Muleum, Mammut 79,- Bokklubben 261,- (ikkje sal) Haugen 62,-

Linnéa Myhre: Kjære, Mammut 99,- Bokklubben 262,- (ikkje sal)

Aslak Nore og Kjartan Fløgstad: Brasil 2014, Mammut 79,- Bokklubben 332,- (ikkje sal)

Arto Paasilinna: Den klønete skytsengelen, Mammut 99,- Bokklubben 288,- (ikkje sal)

Fernando Pessoa: Uroens bok, Mammut 179,- Bokklubben 399,- (ikkje sal)

Åsne Seierstad: En av oss, Mammut 99,- Bokklubben 149,-

Zi Sun: Krigføringens kunst, Mammut 99,- Bokklubben 349,- (ikkje sal)

J.R.R. Tolkien: Ringenes herre, Mammut 299,- Bokklubben 437,- (ikkje sal)

Sigmund Aas og Thomas Vestgården: Skammens historie, Mammut 129,- Bokklubben 305,- (ikkje sal)

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Så bare en "Må ha" bok der:Er det liv er det sopp! Den hadde jeg kjøpt før eller siden uansett, så da er det jo greit å få litt avslag.

Syns ellers at bokhandelen har mange bøker til samme pris som på mammut året rundt nå for tiden, så ble ikke veldig imponert av det som er på årets salg.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Meget god start på leseåret 2016 for meg! Lest fem bøker og gitt tre 6-ere og to 5-ere.

Britt Karin Larsens: Før snøen kommer, Det synger i lauvet og Slik treet faller ligger alle høyt. Om det er mulig å rangere disse, grep Før snøen kommer meg aller mest (riktignok leste jeg mesteparten i julen, men ferdigdatoen ble i januar :-). Det synger i lauvet synes jeg var en anelse svakere enn de to andre.

Høyt ligger også Sidsel Wolds Landet som lovet alt, Min israelske reise.

Jeg hadde stor glede av Bulgakovs skrekkvisjon: Fatale egg. Et lite skritt i retning av å lese mer fra Min russiske skattekiste (Jeg har nå lest flere enn da jeg satte opp denne listen.)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Lier Horst har blitt en favoritt hos meg og denne boka stod til forventningene.
Spennende, sjokkerende, trist og gripende.
Boka gjør noe med deg når du får lyst til å ringe hovedpersonen når boka er slutt for å høre hvordan det går.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I år kan jeg faktisk for første gang si med hånda på hjertet, at jeg ikke kommer til å kjøpe en eneste bok på mammutsalget. Jeg synes helt ærlig det var elendig i år! Dårlige rabatter og dårlige bøker. Flere av bøkene har jeg sett på salg til billigere pris tidligere.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Takk for tipset om gigantsalget hos Bokklubben. Nå har jeg akkurat bestilt meg sju nye bøker til den nette sum av kr 522. Føler jeg har gjort et bra kupp ☺

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Min beste bøker i januar er uten tvil Harpesang av Levi Henriksen Hadde også stor glede av å lese Huset ved bredden av Jurij Trifonov.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Askeladden1983LesevimsaAnne-Stine Ruud HusevågAnita NessMarte OnarheimIngunn SMartegretemorCharlotteJostein RøysetHildeKristine W. JensenTonje SannelinguaHelene E. MørkHanneDemeterErlend Haugen  VikhagenAnne HorgenTibbaMarteMetteRufsetufsaKristinkriraFioltuhamrePirellisveinKristine Louisetove NessKristinLilleviSigrid NygaardIngvild SCarine OlsrødNorahRolf IngemundsenMarit HåverstadDaffy Englund