For enkelte formål strekker ikke trailerne til. Gratulerer med dagen!

En imponerende roman!

Om forfatteren og hans bokutgivelser:

Kjell Westö (f. 1961) er en av de fremste finlandssvenske forfatterne i dag, og han "står i en særklasse som en skildrer av vår moderne historie og hvordan storpolitikken griper inn i menneskenes innerste liv", kan man lese på bokas smussomslag. Han har ikke bare skrevet flere prisberømte romaner, men også dikt, noveller og essays, og bøkene hans er oversatt til rundt 15 språk. Tre ganger er han blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris - senest for "Svik 1938" i 2014, som i tillegg også er nominert til Finlandia-prisen og August-prisen. For "Der vi en gang gikk" mottok han Finlandia-prisen, og denne boka er dessuten filmatisert (følg linkene og les mine omtaler både av bok og film). "Faren ved å være Skrake" (2000), "Lang" (2002" og "Gå ikke alene ut i natten" (2009) er tidligere oversatt til norsk, mens de øvrige åtte bøkene han har utgitt ikke er det.

Kommer på Litteraturhuset:

I anledning lansering av "Svik 1938" i Norge, vil Kjell Westö bli å treffe på Litteraturhuset i Oslo onsdag 12. mars kl. 19.00. Jeg har skaffet meg billett til arrangementet, og ser frem til å høre på samtalen mellom Westö og Åsa Linderborg (forfatteren av selvbiografien "Meg eier ingen").

Om Svik 1938:

I bokas åpningsscene - 16. november 1938 - har advokat Claes "Klabben" Thune ankommet kontoret, og registrerer at sekretæren hans - fru Wiik - ikke har dukket opp. Fru Wiik pleier alltid å være presis, og etter å ha ringt henne uten å få svar, bestemmer Thune seg for å dra hjem til henne for å se hva som har skjedd.

Mer får vi ikke vite før vi rykkes åtte måneder tilbake i tid - nærmere bestemt til 16. mars. Advokat Thune har nylig ansatt fru Wiik som sekretær i firmaet sitt. Han vet ikke mye om henne fra før av - bare at hun er dyktig og at hun har de kvalifikasjoner han er på jakt etter. Hun er dessuten 37 år og er diskret, slik det sømmer seg for datidens underordnede. Ingen ønsket egentlig å få vite noe som helst om sekretæren. Hun bare var til stede, gjorde det hun ble satt til og sørget hele tiden for at egne behov kom i annen rekke.

Fru Mathilda Wiik dukker av og til opp i boka som Miljafrøken, og det er når vi er tilbake i 1918, under den finske borgerkrigen. I små glimt får vi innblikk i hva som skjedde med henne mens hun var fange i en leir opprettet av "de hvite" (dvs. de borgerlige, som et stykke på vei hadde støtte av tyskerne), fordi hun havnet på feil side av konflikten (hun var nemlig barn av en "rød" familie - de røde representerte venstresiden, som ble støttet av russerne). Det var med nød og neppe at hun i det hele tatt overlevde. Ca. 37 000 finner døde og de fleste var "røde" som befant seg i de "hvites" leire, leste jeg i en svensk bokanmeldelse av "Svik 1938". Fru Wiik sliter med å holde traumene fra den gangen under kontroll, fordi det skjedde så mye skamfullt som hun ønsker å glemme og fortrenge, like mye for egen del som av redsel for at andre skal få rede på hvem hun egentlig er.

Hver tredje onsdag i måneden har Thune møter med sine kamerater i deres såkalte Onsdagsklubb. Da kjøper de inn mat og drikke, diskuterer det som rører seg i samfunnet og drikker seg på en snurr. Fru Wiik registrerer hvor oppslukt medlemmene av Onsdagsklubben er når de møtes, så oppslukt at de knapt merker at hun kommer og rydder unna oppvask og annet underveis. Belysningen er dunkel, det brenner i kakkelovnen og bare det beste er godt nok.

I tur og orden presenteres vi for de andre medlemmene av onsdagsklubben. Det er ikke de samme seks som startet klubben, for ikke bare er Bertel Ringwald død, men Hugo Ekblad-Schmidt giftet seg i sin tid med en pariserinne og flyttet fra landet. Psykiateren og barndomsvennen Robert Lindemark, mannen som senere skulle stikke av med Thunes kone Gabi, journalisten Guido Röman og poeten Joachim "Jogi" Jary er fremdeles med, og i mellomtiden har også forretningsmannen Leopold Grönroos og legen Lorens "Zorro" Arelius blitt tatt opp i kretsen.

"Thune presenterte klubbmedlemmene for henne i tur og orden, alle så nær som Grönroos. Han presenterte Robert Lindemark med tittelen overlege, men kunne ikke la være å føye til "og levemann". Thunes tonefall var svakt ironisk. De andre mennene som visste hvordan tingene lå an, oppfattet det og tittet forsiktig på hverandre. Lindemark holdt masken, og fru Wiik lot ikke til å merke noe.

Så presenterte han henne for mennene, ikke uten stolthet: Vår utmerkede nyervervelse her på kontoret. Fru Wiik har ikke vært mer enn syv uker, men har allerede rukket å gjøre seg uerstattelig." (side 26)

Da klubbmedlemmene reagerer på Thunes "vi", forteller han at nevøen Rolle Hansell skal begynne i firmaet til sommeren. Dette skal bli et vendepunkt i firmaet, tenker Thune.

Det er ikke til å komme forbi at etter hvert som advokat Thune og fru Wiik tilbringer en del tid på kontoret, blir de mer fortrolige med hverandre enn noen av dem kanskje hadde tenkt på forhånd. De er begge svært ensomme mennesker, som trenger medmenneskelig kontakt. Men uansett hvor frilynt og liberal Thune forsøker å innbilde seg at han er, merker vi et klasseskille mellom de to, skjønt mye handler om forutinntatte holdninger om hvordan den andre egentlig lever. Og mens Thune nesten forgår av savnet etter sin eks-kone og vanskene med å forholde seg til Lindemark, konetyven, sliter fru Wiik med sin fortid og ikke minst broren Konni og hans ustyrlige temperament. Mens hun har hemmelige stevnemøter med den mystiske Kapteinen, og er livredd for at dette skal komme ut ... Ektemannen har hun ikke sett siden han forsvant for atskillige år siden. Ja, hva skjedde egentlig med ham?

Jogi Jary er en sart kunstnersjel av en jøde, som går ut og inn av psykiatrisk, og vi aner at han er manisk-depressiv. Og i klubben viser det seg at Arelius har noen holdninger om Nazi-Tyskland og Hitler som de andre finner nokså lite spiselige ... Riktig ille blir det imidlertid først da Thunes etterlengtede nevø Rolle omsider begynner i advokatfirmaet, og ting ikke utvikler seg riktig slik Thune hadde tenkt. For han liker heller ikke Rolle Hansells holdninger til det som skjer i Europa, der krigen kommer nærmere og nærmere - mens befolkningen enda ikke har slikket alle sårene etter borgerkrigen 20 år tidligere ...

"Advokatfirma Thune & Hansell. Det lød slagkraftig, det lød solid. Men dessverre gikk ikke advokat Hansell og Mathilda særlig godt overens. Hansell forholdt seg nedlatende til sekretæren og tiltalte henne i en kort og kommanderende tone. Og Mathilda reagerte med å bli stillere og stillere for hver dag som gikk.

Etter noen uker hadde hun begynt å lure på om sjefen virkelig ikke hadde lagt merke til at en kjølig taushet hadde senket seg over kontoret. Hansell var ingen vanlig ansatt, han var i tillegg medeier i firmaet. Men det var fortsatt Thune som bestemte, det hadde han understreket overfor Mathilda uken før Hansell ble ansatt. Men Thune var så konsentrert om sitt, dels om klientene, dels om denne artikkelen han hadde begynt på - den var for Svenska Pressen og handlet om den europeiske situasjonen, hadde han sagt da Mathilda dristet seg til å spørre - at han var nesten blind og døv for verden rundt seg. Mathilda savnet de åpne samtalene fra i vår og på forsommeren. Men samtidig var hun lettet. Jo mer de snakket, jo større var faren for at Thune fikk greie på ting hun ikke ville han skulle vite. " (side 208)

Min oppfatning av boka:

"Svik 1938" handler kort og godt om svik i alle ordets betydninger, mens Nazi-Tyskland ruster til krig uten at noen egentlig skjønner hva som foregår. Antisemittismen begynner så smått å blomstre også i Finland, noe som ikke minst merkes når den egentlige vinneren av 100-meteren under et idrettsstevne tildeles fjerdeplassen - til manges bestyrtelse. En hendelse som også er hentet fra virkeligheten, bare for å ha nevnt det!

Men aller mest er "Svik 1938" en roman om splittelse. Splittelse av verden, splittelse av familier, splittelse av vennekretser, splittelse av ekteskap - og sist men ikke minst: splittelse av jeg´et. Vi ønsker å fremstå samlet og troverdig, men hvem er vi egentlig når det kommer til stykket? Når vi settes under et tilstrekkelig press? Hva bor det i oss når det kommer til stykket? Hva er det som får oss til å reagere som vi gjør? Og hva er det som gjør at ondskapen kommer til syne hos noen, men ikke hos andre? Ikke minst når dette kommer på spissen i en brytningstid som i 1938, rett før andre verdenskrig er et faktum ...

Det som imponerte meg aller mest i "Svik 1938" er skildringen av persongalleriet, hvor forfatteren graver dypt i sinnene til noen av de mest sentrale personene i boka - som advokat Thune og fru Wiik, som helt klart må anses som romanens hovedpersoner. Lite er slik det kan se ut som, og uhyggen som bygger seg opp kulminerer til slutt i et klimaks ingen kunne ha sett for seg underveis. Selv om dette ikke er en thriller eller en krimroman, følte jeg at spenningen bygget seg opp på en måte som gjorde det vanskelig å legge fra seg boka.

Kjell Westö tegner for øvrig et meget troverdig tidsbilde av en forgangen tid, hvor det meste kunne skje, og det hele er fortalt på en nokså lavmælt måte, hvor vi bokstavelig talt kan ta og føle på stemningen. Jeg er rett og slett imponert over romanen, som tegner et meget interessant bilde av Finland i en brytningstid rett før utbruddet av andre verdenskrig. De språklige og litterære kvalitetene gjør denne boka til virkelig noe av bedre jeg har lest!

Eg kom også over ei Fredhøi-utgåve av Late menn og muntre piker i ei brukt-kasse i dag. Den blei sjølvsagt med heim. Pocket. Håper den tåler gjennomlesing litt betre enn din utgåve når eg tek fatt på den om nokre månadar.

For det første:

Forfatternavnet: Er 'Kalman' for- eller etternavn?

Jeg startet lesingen for et par dager siden, og har lest de to første kapitlene av
"GUTTEN, SJØEN OG DET TAPTE PARADIS".

Jeg tror jeg har fått med meg det som er av persongalleri så langt:

Gutten, Bárdur, Andrea, Árni, Pétur (gift med Andrea), Gudmundur, (Péturs bror), Sesselja (gift med Árni), Gvendur (han er så stor at senga er for lita selv om han ligger alene), kokka Gudrún (Gudmundurs datter), Benedikt (blåser utrorsignalet).

Men noe er litt uklart for meg:

Hvem er 'gutten'?

(Er det forresten noen som vet hvilken roman av Emile Zola som ble utgitt for ca. 100 år siden, og som ble solgt i 100 000 eksemplarer de tre første ukene?)

Hvilke seks menn er med i hovedrolle-båtlaget? (Gudmundur hører nok til et annet båtlag).

Stefánsson skriver godt og med en særegen stil. Likevel kan den sammenlignes med andres. Forfatteren anvender mye av den samme teknikken som Eliot (og andre). Han utdyper sine skildringer ved å forlate handlingen for å komme med kommentarer og synspunkter. I sine digresjoner kommer han ofte inn på allmennmenneskelige erfaringer og lærdommer.

Personene i romanen beskrives som svært gudfryktige. Denne religiøsiteten (kristentroen) er nok mest en folkelig og praktisk gudstro, og ikke så mye begrunnet i teologi og dogmatikk. Betegnende er det jo at ingen av mennene kan svømme. De setter sin lit til Gud når de drar til havs og regner med at Han berger dem og sørger for at de ikke kullseiler / forliser.

SITATER:

"det er et helvete å ha armer, men ingen å omfavne".

"Vi må følge lovene, særlig de det er noen mening i."

"Nei, ikke faen heller, dette svarte navnet glapp ufrivillig ut av oss, mente ingenting med det, vi korser tungen for sikkerhets skyld."

Litt ut i kapittel I danner én setning et eget avsnitt:

"Så blir det kveld."

Dette virket kjent. Syntes jeg hadde lest noe lignende før. Og det har jeg, nemlig:

"Så kommer kvelden."

Dette er siste setning i "Markens grøde".

En av dere skrev at Stefánsson har Hamsun som et av sine forbilder. Kanskje har han ("fra det ubevisste sjæleliv") brukt Hamsuns setning og laget en liten vri på den.

Originalen er etter min mening (kanskje ikke så merkelig) best. Bare legg merke til hvor mye mer poetisk Hamsuns 'uttrykk' er enn Stefánssons. Først og fremst på grunn av bokstavrimet (alliterasjon).

Klart det ikke gjør! The gravedigger's daughter er selvfølgelig tittelen. Hvor i all verden fikk jeg bonediggeren fra?!? Bra du arresterte meg!

Da er det vel blitt en 'pentalogi' (?)

Aktuelt for lesesirkelen:

Norge leser nordisk 2014

Klikk på "Et nordisk potpurri" (og andre linker)

Så du mener at jeg bør gi boken enda en sjanse? ;P Vel, tatt i betraktning hvor lang tid (les: hvor mange sider - fasitsvaret er ca. 140!) det tok meg å bli interessert i Ian McEwans "The Child in Time", så... Men enn så lenge a) holder jeg en knapp på "Black Girl, White Girl" og b) har jeg mer lyst til å lese "The Bonedigger's Daughter" av Oates... i alle fall først.... - ja, også "A Fair Maiden", da! - Og kanskje noe annet av samme dame - før eg återvender til "We were the Mulvaneys". Trur eg.

Du er ikke den eneste som forgjeves har jaktet på Sjakknovelle. Prøvde denne uka først på Norli i Trondheim, og den var utsolgt på alle deres butikker i byen. Ark var neste forsøk, men hadde bare to reserverte bøker. Dama bak disken hadde likevel den gode nyheten at Arkbutikken 5 min. unna hadde 6 eks. Jeg gikk rett dit, men fikk beskjed om at alle 6 nettopp var solgt til samme kunde. Burde vært forbudt å kjøpe mer enn ett eksemplar! ;-))

Du kan forresten glede deg til "Jeg nekter" - veldig god bok!

Da må nok administrator avstå både fra stemmegiving og rødvin.

Det var ei jevn og spennende avstemming til bok nr. 2. Eg fekk nesten lyst til å foreslå at ein ved neste avstemming set tidsfristen til ein fredag- eller laurdagskveld ved midnatt, slik at ein kan ha valgvake med ost og raudvin.

Ja men jag vet bara inte ....En del folk älskar att höra sin egen röst fast de inte har något att säga. Att läsa detta kändes på det sättet. Eller att det var som att ta i för mycket. Elak? Ja. Men jag ska testa att läsa en annan bok av författaren så kanske jag läser om den här. Eller inte.

Laila Stien regnes som en av våre fremste, nålevende novellister - vel fortjent; hun skriver knallbra. Jeg har lest flere av hennes novellesamlinger - jeg tror du kan lese hvasomhelst av henne, egentlig. (Og når du liker Ingvild Rishøi, så styrker det min tro på at Stien kan være noe for deg - jeg liker novellesjangeren veldig godt, og setter stor pris på dem begge.)

Interessant Marit. Jeg holder også "en viss avstand" til Solstad, selv om det sannsynligvis er av andre grunner (?) og selv om jeg omtrent har lest alle bøkene hans, fram til langt ut på totusentallet. Han har fått en underlig plass i norsk litteratur etter min mening. Han har utvilsomme litterære kvaliteter! Men, dersom man ser på alle de litterærer prisene han har mottatt, sprer de seg over hele forfatterskapet - unntatt den perioden han etter min mening skreiv sine beste bøker, nemlig fra 1974 til 1980.

Priser: To på sekstitallet, to på åttitallet, fem på nittitallet og to på totusentallet.

Det er naturlig å se politiske årsaker til dette. På syttitallet prøvde han å skrive bøker for arbeiderklassen, noe jeg mener han lyktes med.
25. Septemberplassen bør bli en norsk klassiker - når denne lammende høyrebølga vi nå er inne i har lagt seg. Krigstriologien hans likeså. Så får alle bøkene om de forvirrede mennene han skriver om før og etterpå - som ikke klarer å fikse livet sitt - bli en morsom historisk parentes.
- Parodien din Jostein er forøvrig flott utført.

Og som mitt andre forslag - en novellesamling av en av Norges fremste, nålevende novellister:

• Sånt som skjer av Laila Stien.

Et utdrag fra forlagets omtale ved nyutgivelsen i 2002:

Sånt som skjer regnes av mange som Laila Stiens hovedverk - og som en av de beste novellesamlingene som kom mot slutten av forrige århundre.

Jeg har lest både denne samlingen og andre av Stiens noveller, og jeg synes hun fortjener å bli lest av flere!

Det har kommet mange interessante titler i denne forslagstråden, men ikke så mange svenske. Den eneste svenske boken jeg har fanget opp her, er Jostein Røysets forslag om Pär Lagerkvists Barabbas. Jeg leste Dvärgen av Lagerkvist i fjor, og ble voldsomt begeistret, så jeg applauderer forslaget om Barabbas. En annen svensk forfatter har jeg i årevis hatt som mål å lese, nemlig Theodor Kallifatides. Dette står å lese om ham på norsk Wikipedia:

Kallifatides debuterte som lyriker, men han fikk sitt store gjennombrudd med en romantrilogi om livet i landsbyen Jalos under og etter den greske borgerkrigen. Første del Bønder og herrer (1973) kom ut i norsk oversetning i 1975.[1] I slutten av 1970-årene fulgte fire romaner om kjærlighet. Et tema som forfatteren kommer tilbake til er situasjonen for innvandrere i Sverige. Kallifatides har også skrevet kriminalromaner, historiske romaner, samt reiseskildringer og reportasjebøker. Bøkene hans er oversatt til gresk, engelsk og fransk.

Kallifatides har en stor litterær produksjon, er velansett i Sverige, og har en interessant bakgrunn som gresk innvandrer til Sverige. Han debuterte med en romantrilogi med har også blitt oversatt til norsk - jeg foreslår derfor en av hans bøker som kom på svensk i 1978, og i 2009 også kom på norsk:

• Kjærligheten av Theodor Kallifatides.

Her er bokomtalen av den norske utgaven av boken på adlibris.no:
"KJÆRLIGHETEN er en av de vakreste svenske romaner jeg har lest." Ragnar Strömberg, Expressen Laki Sarris er snart førti, han er gift med Lena og far til en gutt på fire. Lakis liv endres brått av en hodestups forelskelse - han overmannes av en lidenskap og lengsel han ikke kan snakke fornuft med. Laki er utro, men kan ikke frigjøre seg fra sin familie. Han elsker både sin kone og den nye kvinnen. I tiden som følger, ransaker han seg selv gjennom utroskapens og kjærlighetens mange fasetter. Hva skal han gjøre? Hva kan han gjøre? Er hans rolle som hengiven ektemann og far utspilt? KJÆRLIGHETEN ble første gang utgitt i 1978. Den er blitt en moderne klassiker, en av Kallifatides' mest elskede bøker.

Og på adlibris.no om den svenske originalen:
Theodor Kallifatides roman Kärleken är ett försök att kartlägga kärlekens landskap. Inte bara kärleken mellan man och kvinna utan även kärleken till vänner, kärleken till barn, kärleken till idéer och tankar. Berättaren är den snart fyrtioårige invandraren och filosofiläraren Laki Sarris. Han är gift med Lena, en öm och klok kvinna, invandrad från Finland, och de har ett barn tillsammans, den fyraåriga Johan, en begåvad, känslig pojke. Laki Sarris möter Li, som är svenska, ung, stark, vacker; ett löfte om ett annat liv. Därmed har dramat tagit sin början. Laki Sarris är dock inte de lätta lösningarnas man. Han rannsakar sin själ, han rannsakar sitt liv, han rannsakar kärleken; han sparar varken sitt huvud eller sitt hjärta. Hans värld skakas i sina grunder och därmed även läsarens.

Theodor Kallifatides har med sina romaner om människorna i den grekiska byn Jalos - Bönder och herrar, Plogen och svärdet, Den grymma freden - vunnit en stor publik. Bönder och herrar har översatts till engelska och franska och ytterligare några språk.

I grunnen kan en deltaker stemme på så mange bøker hun / han vil, men hver enkelt kan gi bare én stemme til hver bok (og evt. slette stemmen før tidsfristen).

"stemmer på alle de kunne tenke seg å lese."
Først og fremst bør man stemme på den ene boken man har mest lyst til å lese nå. Og det behøver ikke å være den boken man har gitt førsteprioritet under forslagsstillingen. Jeg for min del har fattet interesse for flere bøker som andre har foreslått.

Dersom det er en annen bok / andre bøker dere kan tenke dere å lese, er det mulig å endre stemmene (slette stjerner, gi stjerne til andre bøker) underveis.
Det vil gi en taktisk stemmegivning, og kan bli spennende å følge med på, men det er nok best å la være å stemme på en bok man ikke har lyst til å lese.

PS.
Det er fortsatt lov å reklamere for en bok (drive valgkamp). Også under avstemmingen.
Da må det evt. gjøres i denne tråden, og ikke i den nye tråden som kommer imorgen.
Den nye tråden skal kun brukes til avstemming. Ikke kommentarer og diskusjoner.

Jau, det er klart, men dersom vi skal stemme på berre ei eller to bøker, eller hvis vi det ikkje er meininga vi kan trekke tilbake stemmer (stjerner) undervegs, så sparer vi Kjell k for litt arbeid dersom retningslinjene er klare på førehand.

Sjølv meiner eg at vi bør kunne bruke systemet for det det er verdt, legge inn stemmer eller trekke dei attende etter hjartans lyst. Då blir også oppgava til Kjell k svært enkel; telle opp stjerner onsdag kl 18.01 utan å måtte sjekke om nokon har gjort feil under stemmegivinga.

Du skal ikkje sjå bort frå at eg kan ha bomma i forsøket på å karikere stilen, så eg håper du legg andre kriterie til grunn enn berre denne omtalen for å eventuelt velge bort bøkene hans. Sjølv tykkjer eg stilen til Solstad i denne boka er heilt grei.

Forfattaren Dag Solstad, som er ein kjend forfattar i Norge, har hittil vært ukjend for meg. Ikkje slik å forstå at eg ikkje har vært kjend med navnet, på ingen måte, ja heller tvert imot, men det er altså slik at eg ikkje har lest noko av han tidlegare. Solstad altså, forfattaren. Når eg derfor legg merke til at denne boka som har det nøytrale namnet 17. roman har ein særeigen stil, eller språkføring om du vil, så har eg ikkje belegg for å påstå at dette er forfattaren, Solstad altså, sin særeigne stil. Men heller ikkje belegg for å påstå det motsatte, slett ikkje dette siste. Derfor nøyer eg meg med å slå fast at denne boka, som har tittelen 17. roman, har ein eigen stil utan å spekulere noko i kva dei førre 16 romanane har for slags stil, sjølv om det kunne vere freistande. Det som derimot er heilt klart, ja nærmast mata inn med teskei frå forfattaren sjølv, Solstad, på første sida i 17. roman, er at hovudpersonen i denne boka, Bjørn Hansen, også har vært med i ei tidlegare bok, utan at han nevner noko om korvidt stilen i den førre boka liknar på stilen i denne boka. Det kunne det sjølvsagt ha vært moro å vite noko om, men forfattaren Dag Solstad teier om dette. Stilen i den andre boka altså. Men Bjørn Hansen har det ikkje bra i denne boka, som eg gjeng ut frå er den 17. romanen av forfattaren Dag Solstad. Og grunnen til at han ikkje har det bra heng muligens saman med ting som skjedde i den førre boka han var med i, som ikkje er den 16. men den 11. dersom forfattaren, Solstad altså, har følgt med på nummereringa av bøkene han har skrive, og det må ein tru han har gjort. Eller kanskje heng det djupast sett saman, at Bjørn Hansen ikkje har det bra, altså, med forhold som ikkje er tatt opp i den 11. romanen. Det vesentlege er uansett at Bjørn Hansen har isolert seg frå familien sin, og her kan ein undrast på om det er det at han har isolert seg som gjer at han ikkje har det bra, eller om det er det at han ikkje har det bra som gjer at han har isolert seg, frå familien altså, sitt eige kjøt og blod, men som han gjer eit famlande forsøk på å nærme seg på nytt. Men det er søren fløtte meg ikkje så lett å nærme seg familien sin i ei tekst med ein såpass eigenarta stil, sjølv om stilen, eller språkføringa om ein heller vil nytte eit slikt uttrykk, i og for seg er interessant nok og kan seiast å reflektere dei eksistensielle pinslene som Bjørn Hansen balar med, men som ein på den andre sida kan hevde skaper ein ironisk distanse til desse pinslene. Utan å røpe for mykje kan ein nok best slå fast at forsøket på å få kontakt med familien er famlande. Om enn fortalt i ein særeigen stil av forfattaren. Dag Solstad altså.