Bokelskere.no

Skrevet i november 2016: "Den følelsen når du har gledet deg sinnsykt til å begynne med den nye boka og du finner ut at den er på nynorsk..." Dette var statusen jeg postet på facebook for noen dager siden. Jeg var innstilt på en tøff kamp mot dette språket som til tross for min dialekt fortsatt ikke er førstevalg for meg som ikke har norsk som morsmål. Uansett var jeg klar til å lese Tore Renbergs nyeste bok, ikke minst fordi jeg fikk oppleve forfatteren på en konsert med boklesing for to uker siden. Jeg hørte Renbergs plate på repeat i flere dager etter konserten og dette førte til at jeg hørte stemmen hans i hodet mitt mens jeg leste. Alt dette og særlig den fengende historien Renberg forteller, gjorde at jeg leste boken ut innen bare noen få dager. Aldri før har jeg tatt med meg en figur mer enn "Steinar" etter at jeg lukket boka. Han og skjebnen hans slipper ikke taket. Han utfordret meg regelrett til å skrive en anmeldelse av denne boken, min hittil første.

Leseren blir kjent med Steinar gjennom øynene til Jørgen. Renberg forteller om den nye naboen til Jørgen i første person og med nok så tydelige, men subjektive beskrivelser. Som leser får vi lyst til å slippe han inn i våre liv. Vi vil ha Steinar rundt oss og det er vanskelig å legge boken til side. Samtidig gir Jørgen oss et dypt innblikk i hans hverdag som miljøterapeut. Han har sett og hørt mye, men skjebnene til "guttene" hans takler han på en profesjonell måte. Familielivet hans er harmonisk. Han har det rett og slett bra på denne kloden og én ønsker helst å selv delta i den koselige hagefesten Jørgen feirer med sin storfamilie. Steinar er med på festen og hans utstråling setter ham i selskapets midtpunkt. Allikevel dukker det opp tvil hos Jørgen og Vibeke, Jørgens kone. Hva er det som er galt med Steinar?

Vi får innblikk i de forskjellige fasetter av et menneskets sjel på en måte som berører sterkt. I slutten av boken ser vi på livet gjennom andre øyner. Endring av blikkvinkelen blir ennå mer tydeliggjort ved at forfatteren bruker bokmål. Dette er også en av grunnene til at jeg likte bruken av nynorsk. Forfatteren får her til en språklig nyanse som vil gå tapt i oversettelser.

Boken lar oss sitte igjen med en del åpne spørsmål og dens slutt vil akkurat derfor irritere noen. Jeg for min del har lukket "Du er så lys". Men hovedpersonens tragiske historie tar jeg likevel med meg som ved få bøker jeg tidligere har lest. Innen veldig kort tid har jeg blitt til Renberg-fan og i lang tid fremover vil denne boken vær en av mine første bokanbefalinger.

Takk skal du ha! Boken er bestilt.

Siderhusreglene er ikke skrevet av Steinbeck, men av Irving.

Interessant og fint innlegg Tone! Vi er flere som har undra oss over vår «tause mystiske slektning» som du treffsikkert formulerer deg. Boka til Jentoft hadde jeg oversett. Takk for det tipset.
I tillegg til Marit Håverstads anbefalinger, vil jeg holde fram Den vita segerns svarta skugge av Bjarne Stenquist fra 2009. Foreløpig den beste saksprosa boka om dette tema jeg har funnet.

Jeg klistrer inn utdrag av ei historie jeg skreiv for et par år siden, før jeg hadde funnet boka til svenske Stenquist. Ei historie om min vei fra undring til større kunnskap om Finland, i stor grad basert på skjønnlitteratur, men også på personlige opplevelser.

                                  -o0o-

Suomi
I Finlandsavdelinga i mitt hode er det mye rart. Lengst framme ser jeg reinsdyr & trær, snø, is, kulde og manglende mobildekning, så hetebølge & mygg, folk som løper maraton klokka tre om natta i midnattssol – og deretter et par billiardbord & noen ølglass. Etter hvert dukker Arto Paasilinna, Väinö Linna, Britt Karin Larsen, Mikael Niemi og Kjell Westø opp, og til sist er også Tove Jansson på plass.
Kunnskap og minner i flere lag, hulter til bulter.

Mye av dette dukka opp 24. januar 2016 da min gamle venn Thomas Vermes skreiv en artikkel om at Finland bryter med nordisk demokrati og innfører tvangslover.

At Finland bryter med nordisk demokrati har faktisk vært en helt sentral del av det finske borgerskapets historie i nyere tid, selv om den historia ikke er godt kjent i norsk flertallskultur.

Det var tid for en stille stund i ettermiddagsola foran vedbua med Kareliasuiten til Sibelius, en imaginær multelikør og en Lappin Kulta - for deretter å la tenkeren spinne.

Trailerturer
Fra første tur i 1982 til den foreløpig siste, midt på nittitallet, har jeg likt å kjøre trailer i Finland. De finske lastebilsjåførene oppførte seg svært vennlig, de hilste og blinka langs veien, helt ekstraordinært sammenlikna med de 23 andre landa jeg har kjørt i. Men når jeg seinere traff dem i Norge og prøvde å hilse tilbake var responsen null. Her er de tilsynelatende ikke vant til at noen hilser på dem.
Minnene mine er fra minst femti turer, stort sett i transitt, noen få ganger med lossing i Finland. De først turene til Finnmark eller Troms, seinere også til Moskva, St. Petersburg eller Murmansk. Over grenser med vakre og eksotiske navn som Valima, Nuijamaa, Raja Jooseppi, Neiden, Utsjoki, Karigasniemi, Kivilompolo, Karesuando og Kilpisjärvi, Muonio og Haparanda. Luksusturer på flytende hotell fra Stockholm til Helsinki, eller proletarturer med kontainerbåten fra Kapellskär til Naantali. På den siste spiste vi på langbord, i underskjorta, og på veggen var rederen avbilda. Han hadde falt og slått seg etter en tur på byen. Et falmet avisutklipp var utstyrt med to plaster i kryss over panna hans.
Første gang med luksushotellet til Viking–line, med 24 tonn sild, forsov jeg meg. Jeg hadde hengt med en gjeng danske sjåfører, sitti i boblebadet og i baren. Morgenen etter stod vogntoget mitt ensomt igjen på bildekk i Helsinki havn og politiet hadde avslutta promillekontrollen da jeg tilslutt fikk bilen i land og fant tolla.

På kontinentet gikk det vandrehistorier om de finske sjåførene, hvor gjennomgangstema var at de ikke lot seg pille på nesa. En av de barskeste var om en gjeng kontinentsjåfører som hadde leid seg buss i sommerferien. Med den hadde de reist fra Helsinki til Halluin, hovedgrensa mellom Antwerpen og Paris, hovedsporet sydover. Der hadde de banka opp den mest korrupte og beryktede franske tolleren – som vi alle kunne kallenavnet på. En av finnene hadde angiveldig holdt han i beina og brukt kroppen som vektstang mens han dengte hodet hans i hengerdraget på et parkert vogntog. Deretter reiste de tilbake til Finland.
Slike historier kunne jo blitt fortalt av Arto Paasilinna i dag, og kanskje blitt trodd.

To minner
To veldig konkrete minner dukker opp.
En kveld i 1994 stod jeg parkert på kaia i Helsinki sammen med en kollega. Vi hadde lossa hver vår semitrailer i Moskva, vinduer og parkettgulv til et boligområde i utkanten av Moskva, hvor partififfen angivelig skulle bo. Trailerne var lasta i Finland og ferga hjemover gikk neste dag. Vi fant ei sjappa på kaia med øl og biljard, slik man gjør. En mutt mannfolkgjeng satt langs veggene og fulgte oss med øynene. Vaktsomt. Avventende. Fiendtlig?
Etter et par øl og et par runder på biljardbordet begynte en av dem å rope: Ruotsi, ruotsi? Vi trakk på skuldrene. Han ropte igjen: Svensk? Vi rista på hode. Norsk! Dermed sprakk ansiktene langs veggene opp i små, skeive smil og stille humring, så kom de over og slo oss på skuldrene, og resten av kvelden var det øl, spandering og biljard i norsk finsk forbrødring.
Hvorfor denne uviljen mot svensker? En bedriten svensk arbeidsformann? En svensk don juan som har tatt dama fra en av dem, eller lå det dypere forhold bak? Det pirra nysgjerrigheten min.
Jeg har aldri studert historie, og mine historiekunnskaper er mangelfulle. Noe er plukka opp på gata, noe i romaner, og noe på nett. Det gikk mange år før jeg leste Mannen som døde som en laks av Mikael Niemi, og forsto at Finland var underlagt Sverige fra ellevehundretallet til tsarens Russland overtok landet i 1808. Det betyr altså 700 år under Sverige. Noen spor i folkesjela kan komme derfra. At også Tornedalen i Sveriges høga nord har finsk språk og havna på feil side av grensa kaster lys over et gammelt minne om serveringsdama på kafeen i Pajala, et par hundre meter fra Svenskegrensa, som verken forsto vann, vatten, water, wasser eller eau. Aqua forstod hun, men det var et slags flaskevann som kosta penger, og jeg var fattig. Britt Karin Larsen forteller i sin serie om skogsfinnene fra området mellom Hedmark og Värmland, bedre kjent som Finnskogen, at folket herfra stammer fra et område langt øst i Finland. Svenskene flyttet dem ganske enkelt. De trengte noen til å ta seg av skogene. Slikt kan også sette spor i et folk. Det vokser et tre i Mostamägg, Himmelbjørnens skog og Som steinen skinner er de tre første bøkene i denne vakre serien.

Finnland erklærte seg selvstendig i 1917
Kort tid etter blei det godtatt av bolsjevikene, som nylig hadde tatt kommandoen i Russland og innført Sovjetstyre. Deretter har Finnland hatt tre blodige konflikter, og selv navnene deres forteller ei historie. Den første starta i 1918, den neste i 1939, og den siste i 1941. Mens Russland hadde sin revolusjon i 1917, blei klassekrigen i Finland vunnet av borgerskapet og i ettertid kalt Borgerkrigen. Andre verdenskrig er i Finland delt i to og gitt navnene Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen.
Gustaf Mannerheim, slakteren, tidligere general for de Hvite i Russland, ledet det finske borgerskapets kamp mot arbeiderklassen i 1918, og mot Sovjet under andre verdenskrig. Godt hjulpet av tyske tropper under nedslaktingen av arbeidsfolk i 1918, sammen med tyske tropper mot Sovjet (og dermed mot Norge) under andre verdenskrig. Väinö Linna beskriver klassekrigen i bind 2, Opprør, i sin «Polstjerne-trilogi», som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1963. Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk. For dem som har lest Pelle Erobreren fra Danmark, er Polstjernetrilogien på mange vis en finsk parallell, ved at den belyser historia sett fra arbeidsfolks synsvinkel gjennom å følge en familie.

Vinterkrigen
I den offisielle versjonen er Vinterkrigen beviset for at Stalin var like ille som Hitler, og at begge ville legge under seg Europa.
Det må ha vært i 1974, i Stavanger, at jeg fikk høre den andre versjonen etter en kinoforestilling. Filmen husker jeg ikke, men under debatten etterpå la ordstyreren fram den offisielle versjonen. ”Hitler og Stalin ville dele Europa mellom seg. Først tok Hitler Polen, så tok Stalin Finland.” Da reiste en gammel kommunist seg, tidligere sjømann, og sa følgende: "Det derane e noge forbanna tull. Han Stalin såg at Hitler også ville ta Sovjet, Sovjet trengde tid, og måtte beskytte Leningrad (dagens St. Petersburg) fordi grensa mot Finland gikk noen få kilometer fra byen. Den kunne skydes i senk fra tyske krigsskip. Stalin foreslo derfor en grensejustering og en tidsbegrensa leieavtale om noen øyer med Finnene. Som kompensasjon skulle de få dobbelt så store arealer lenger oppe i nord, i tillegg til store pengesummer."
Det var i den tida gamle mennesker gikk på byen og lærte opp ungdommen, i stedet for å taste på Internett.
Men i dag har vi nett, og du kan sjekke forhandlingsposisjonene fra 1939 hvis du vil. De finnes, men er gjemt under flere lag.
Kjell Westø kom i 2014 med sin bok Svik 1938, som handler om tida før finnene slo seg sammen med Hitler mot Sovjet, og har et bakteppe fra de grusomme overgrepene på arbeiderklassen i 1918.
Fortsettelseskrigen er et mer propagandistisk navn, og i det offisielle Norge vurderes det på en annen måte enn vi vurderer norske frontkjempere som kjempet for Hitler på Østfronten. Man kjempet liksom ikke sammen med Hitler, man tok bare tilbake det man mistet.
Vainö Linnas mest kjente bok, Ukjent Soldat, handler om Finlands angrep på Sovjet i allianse med Nazi-Tyskland. Her kommer arbeiderklassens syn fram mellom linjene, og når den gamle grensen passeres markerer han at nå, nå er vi på erobringstokt i et land som ikke er vårt.

To minner – ikke et
Det er heftig, og det er mye som trenger på og vil fram. Jeg lar resten ligge, for det var to konkrete minner, ikke bare et.
Stamstedet vårt på finsk side av grensen når vi kjørte Moskva og St. Petersburg, var Shellstasjonen i Kotka. Her var det parkeringsplass, diesel og andre bil-ting, en lastebilvaskehall ikke langt unna, en liten kafé, ja til og med billiard og badstu.
Jeg stod der aleine en ettermiddag og ventet på lass hjem. På hjemtur fra St. Petersburg etter ei lang runde på kontinentet hvor jeg ikke hadde vært hjemme på nesten en måned. Trikset til Kris Kristoffersen fra Sunday morning coming down, med å ta på my cleanest dirty shirt var for lengst brukt opp. Jeg snakka med betjeningen, som denne dagen var ei av de unge jentene.
-”Selger dere underbukser? Jeg trenger et par.”
Hun så på meg ei god stund før hun svarte:
-”Skal du ha dameundertøy?”

Finnene altså. Underfundig folk. Man kan filosofere dypt og lenge på hva de mener, hvordan de er og hva som har gjort dem slik. Men for et land å kjøre i.

Kilder
Vaino Linna: Polstjernetrilogien. Ukjent soldat
Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg. Himmelbjørnens skog. Som steinen skinner
Mikael Niemi: Mannen som døde som en laks
Kjell Westø: Svik 1938
Martin Andersen Nexø: Pelle Erobreren
Tove Jansson: Sommerboken
Bjarne Stenquist: Den hvita segerns svarta skugga. Finland och inbördeskriget 1918

Jeg har lenge tenkt på å lese romanen til den finske forfatteren Kjell Westö: Der vi engang gikk som sitatet over er hentet fra. Helt siden jeg så TV-serien som er basert på boken. Etter at jeg lesten boken Finland 1918 av Morten Jentoft, ble det et must. Nå er romanen lånt og lest, og TV-serien kjøpt. Blir spennende å se den igjen etter å ha lest den gode romanen. Det er den tredje boken jeg har lest av Kjell Westö.

Romanen Der vi en gang gikk er på nesten 500 sider. Den har detaljer jeg fint kunne klart meg uten. Samtidig er det småtterier sammenlignet med hvor god jeg synes at den er.

I boka John Steinbeck, writer skriver Jackson J. Benson
at John Steinbeck sjøl sa dette om Natt uten måne.

I placed the story in an unnamed country, cold and stern like Norway,
cunning and implacable like Denmark, reasonable like France. I did not
even call the Germans Germans but simply invaders.

Påstanden om at Natt uten måne blei skrevet om Norge blei drøfta for fem år siden i denne tråden.
Se også sitatene fra John Steinbeck, writer av Jackson J. Benson

Før Saramago ble Saramago

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en forfatter jeg setter høyt. Hans egenartete stil med lange fabuleringer og muntre-alvorlige sidesprang, manglende bruk av punktum, komma og avsnitt, og spesielle evne til å stille «sannheter» i et nytt lys, fascinerer meg.

Manuskriptet til Lyssjakten skrev Saramago i sin ungdom. Da forlaget oppdaget det, etter å ha «glemt» det i en skrivebordsskuff i tredve år, nektet forfatteren utgivelse. Boken ble først utgitt etter hans død. Innledningsvis streifet tanken meg at manuset kanskje skulle ha blitt i skuffen. Dette var ikke den Saramago jeg kjente. Det er jeg glad det ikke gjorde! «Min» Saramago trådde gradvis frem. Riktignok med både punktum og avsnitt, men med den samme kjærligheten til sine mennesker, sin klokskap og humor.

«(…) Det er ikke komplisert. Det er god musikk og det er dårlig musikk. Det er gode mennesker og det er dårlige mennesker. Det er det gode og det er det onde. Det er opp til enhver å velge …» fastslår tante Amélia i tredje etasje. «Gid det var så vel,» repliserer søsteren Cândida. «Mange ganger vet man ikke hva man skal velge, man har ikke lært å velge ...» (s. 63)

Her ligger Saramagos store styrke. Menneskene er ikke enten eller, livet er ikke ensidig og rett frem. Med innsikt og varme tegner Saramago opp leiegårdens beboere. Deres gode og dårlige sider, hvordan ulike relasjoner får frem ulike sider hos dem, hvor komplisert det er for dem å velge riktig, selv med en fornemmelse av hva det riktige er, og ikke minst – hva er det riktige.

I den uforsonlige og evinnelige konflikten mellom fru Carmen og ektemannen Emílio får vi forståelse og sympati for dem begge. Selv den ufordragelige koneplageren Caetano har sine svake sider og vekker en viss medfølelse og sympati. Forholdet mellom han og konen Justina er sterkt og rystende. Kanskje ble jeg mest grepet av tante Amélia, som lever sammen med søsteren Cândidia og Cândidas to døtre Isaura og Adriana. Amélia blir stilt overfor, eller stiller seg selv overfor, et tilsynelatende uløselig dilemma, skal hun gjøre det gale og onde for å tjene det riktige og gode. Eller for Emílio, som hungrer etter friheten, men ikke vet hva han skal bruke den til når han får den.

Saramago berører mange dypt menneskelige spørsmål. Kanskje henspiller tittelen Lyssjakten på at forfatteren gir oss et blikk inn livet til menneskene i leiegården, setter dem under et skarpt lys, før de forsvinner for oss. Og vi blir sittende igjen med mange tanker og spørsmål.

På sitt beste er dette Saramago i toppform. Når jeg likevel lander på et sterkt terningkast 5, henger det sammen med at jeg synes boken varierer noe og ikke når helt opp til forfatterens aller beste. Uansett – en meget god bok!

Jeg tenkte aldri at det lå en spesiell betydning i valget av bok. Jeg oppfattet det i grunnen omvendt: Andre bøker ville også fungert som utgangspunkt for samtalen mellom de voksne og barna. Poenget, slik jeg oppfattet det, var at han delte noe av stor personlig betydning med de andre, og at de var helende for hverandre. Dette er ikke ment som en kommentar til ditt innlegg spesielt, det er litt tilfeldig.

Jeg ble ikke overraskende litt forsinket, når livet ellers er utrolig travelt hjalp det jo ikke å drive dobbeltlesing av både Mister Pip og Store forventninger. Det vil si, det hjalp ikke på progresjonen, det er lett å slå fast.

Hvorvidt det hjalp for forståelsen, har jeg ikke helt klart for meg. Jeg likte ideen om å trekke inn en klassiker inn i en helt annen verden. Det bidrar til motsetningene mellom den skrevne og den muntlige fortellertradisjonen, mellom den nye og den gamle verden, mellom svart og hvit, mellom kvinne og mann. Samtidig bygger den en bro, ved at barna selv gjenskaper boka med muntlige fortellersteiner. Senere gjenskaper Matilda boken igjen i en enda mer skriftlig form gjennom avhandlingen. Boken handler jo på mange måter om gjenskaping, der både Mister Watts, Pip og Matilda gjenskaper seg selv.

Egentlig er det jo en grusom fortelling - hvis man bare ser på handlingen. Men den har så mange andre nyanser at den ikke står frem i sin grusomhet. Kanskje nettopp fordi gjenskapelsen står så sterkt.

En lettlest bok som samtidig har dybde, og mange sukkertøy av noen visdomsord.

Jeg synes "Mister Pip" er en strålende fortelling. Den gir meg opplevelsen av å være et barn tilbake, et barn som finner ikke trøst, men mestring, gjennom fortellingen om håndtering av en krise. Vi kan sikkert analysere den i fillebiter, pga kjønn og kulturspørsmål, men etter det vil den fortsatt stå seg fordi den handler om de store tingene i livet. Mr Pip viser oss at det er større og viktigere spørsmål som definerer oss som mennesker, det er ikke bare hva du har lest, det er hva du vet. "Stol først og fremst på krabbene." Mister Pip er en av de bøkene som har ryggrad fordi den handler om noe som er større enn seg selv, og vet det. Er litteratur viktig, spør LLoyd Jones oss, og gir oss svaret gjennom Mister Watts. Er ikke Gud viktigere, spør Matildas mamma; Dolores Mary Laimo. Begge kommer ut av det med æren i behold. Ja, de blir også krenket og de blir stående alene. Da jeg leste om Carl Fredriksens transport for noen uker siden, og nå igjen, kom tvilen til meg om jeg faktisk har det moralske motet som noen har, når de vet at det vil koste dyrt. For her har du ikke muligheten til å slippe billig unna.

Fredag 25. mai 2018.

Har lest ut Mister Pip.

Interessant og lærerik opplevelse.
Spennende handling.
Fin miljø- og personskildring.
Mr. Watts skulle jeg gjerne truffet. Én av flere spesielle karakterer i romanen.

Ser at enkelte lesere synes at fortellerstemmen tilhører en gutt.
Det gjorde muligens jeg også til å begynne med, men det endret seg i så fall under lesingen.
Matilda er ei sterk (er det lov å si 'gutteaktig'?) jente.

Og så fikk jeg lyst til å lese mer av Charles Dickens.

Takk for givende felleslesing med mange gode og spennende innlegg og synspunkter.

God helg!

Finland har for meg vært en taus mystisk slektning som jeg hadde en anelse om hadde opplevd mye som vedkommende ikke ønsket å fortelle noe om. Nabolandet som har et språk jeg ikke forstår et ord av i motsetning til svensk og dansk. Jeg kan godt huske at jeg lærte om faraoene i Egypt i historietimene på barne- og ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om den finske borgerkrigen i 1918.

Det var først da jeg så filmatiseringen av Kjell Westös roman Der vi en gang gikk (2006) og jeg leste hans roman Svik 1938 at jeg forstod det var noe ved Finlands historie som jeg burde lære noe om. Derfor har jeg lest faktaboken til Morten Jentoft Finland 1918 Den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den.

Å lese boken til Jentoft er som endelig å ha fått slektningen til å fortelle det vedkommende har opplevd. Jeg har interessert meg for og har lest om og kan mye om engelsk historie. Men historien til nabolandet Finland kunne jeg lite om før jeg har lest boken til Jenstoft. Det er ikke så lite flaut.

Jeg er sjokkert over det jeg har lest om brutale krigen og det som skjedde i Finland etter krigen i 1918. Over bildene som ble tatt av Harald Natvig. En krig der de røde, sosialistene, var i geriljakrig med de hvite, de konservative. Opp mot 37 000 mennesker ble drept under konflikten! Trettisyvtusen! I forordet skriver Morten Jentoft blant annet dette:

«I 1987 skulle jeg lage et program om Finland, som feiret 70 år
som selvstendig nasjon. Jeg dro til Vasa, snakket med forfatteren
Antti Tuuri, og ved en tilfeldighet fikk jeg også høre at det satt en
mann på et gamlehjem som kunne fortelle om 1918, på svensk.
Hvis det ikke hadde vært for Lars Roine, så hadde denne boken
neppe sett dagens lys. Han fortalte meg en historie som jeg aldri
har kunnet slippe. Om hvordan et tilsynelatende velfungerende
land i løpet av måneder gled ut i kaos, krig og til slutt massemord.
Året etter var jeg i Tammerfors på sommerkurs i finsk språk.
Da startet jeg jakten på mer kunnskap, og jeg besøkte det store
minnesmerket på Kalevalakirkegården, ikke langt fra studenthjemmet
jeg bodde på. Jeg fant også bøker med bilder fra en
bykrig vi aldri har sett maken til i Norden, hverken før eller
seinere.
Det tok litt tid før jeg oppdaget at mange av bildene i bøkene
var tatt av en nordmann. Hva gjorde egentlig legen Harald Natvig
i Finland i 1918? På universitetsbiblioteket i Helsingfors kom
jeg for første gang over det store billedverket Fra den finske frihedskrig
1918, som Harald Natvig utga etter at han kom tilbake
fra sitt oppdrag i Finland. Der hadde han vært leder for en av to
norske ambulanser som ble sendt til det borgerkrigsherjede landet.
Hvordan opplevde legene og sykepleierne det som skjedde,
da finnene drepte hverandre for fote denne våren? Jeg visste at
jeg ikke kunne slippe dette temaet. I 2012 ble dette til et TV-program
der jeg fulgte noen av sporene fra det Lars Roine fortalte
meg, og som Harald Natvig hadde dokumentert.»

Etter å ha lest boken har jeg lånt boken til Kjell Westö Der vi en gang gikk, og jeg har kjøpt TV-serien der boken hans er filmatisert for å se den om igjen.

Jeg har vært i Finland noen ganger – sist gang i Åbo. Etter å ha lest boken har jeg fått lyst til å besøke de stedene der det pågikk store kamphandlinger som byen Tammerfors (Tampere) som nesten ble utslettet under krigen i 1918. Uansett; jeg tror ikke boken til Morten Jentoft blir den siste boken jeg leser om finsk historie. Boken jeg har lest er lånt av biblioteket.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Jeg hørte fortellingen på lydbok. Nydelig lest på engelsk av en kvinnelig skuespiller. Jeg tenkte aldri at det var en gutt det handlet om, men det kan jo være på grunn av oppleseren.

Da har jeg vært på teater og avgir en liten rapport slik jeg lovet. Det Norske Teatrets oppsetning har fått ganske dårlige kritikker. Jeg mener en del av anmeldelsene jeg har lest gir kritikk på feil grunnlag. Isteden for å kritisere at teateret ikke iscenesetter teksten godt nok, slik det gjøres i flere anmeldelser jeg har lest, mener jeg tekstmaterialet rett og slett er for tynt. Som vanlig var det bunnsolide skuespillere: Morten Svartveit, Audun Sandem, Lasse Kolsrud, Joachim Rafaelsen, Ane Dahl Torp, Gard Skagestad, Agnes Kittelsen, Marianne Krogh, Øyvin Berven, Ola E.Bø. Alle spilte godt. Oppsetningen var slik jeg har opplevd mange ganger på Det Norske Teatret nedstrippet og uten mye staffasje. Stykket blir etter min mening ikke godt nok fordi Murakamis tekst ikke står seg alene. Den bærer ikke et teaterstykke og framført på en scene framstår den som banal, usammenhengende og med sterke virkemiddel (incest og drap) uten at det har mening eller tilfører historien noe. «Japansk gjesp» var det noen som skrev, det kunne stått «avkledd Murakami». Til sammenligning så jeg «Valdens historie» på samme teater. Stykket er basert på Édouard Louis sin roman. Det var to skuespillere, ca to timer, helt nedstrippet, kun dialog. Det var en stor opplevelse, fordi ÉLs tekst bærer og historien vil noe, og dette fikk glitrende skuespillere frem.

Jeg må også takke for disse innleggene som gjorde meg oppmerksom på Peter May og hans krimbøker fra Ytre Hebridene! Nå har jeg akkurat fullført Svarthuset og skal løpe og kjøpe Lewismannen! Flott skildring av et miljø og landskap som tydeligvis har en egen dragning på flere enn meg, fikst bygget opp og med fine personskildringer.

Eg tenkte ikkje over dette før du skreiv det, men eg er samd i at stilen og forteljarstemma kan likne. Forteljarstemma er litt naiv, men samstundes reflekterande, eg meiner forfattaren har skapt ein forteljar som er ei truverdig framstilling av ei oppvakt ungjente.

Vidare tykte eg at grepet med å la Mr Watts kalle inn dei vaksne til klasseromet for å dele lokalsamfunnet sin felles kunnskap var veldig bra. Her får ein god innsikt i kva slags kunnskap som betyr noko for desse øybuarane.

Det er ikkje så lenge sidan eg las Great Expectations. Derfor vekkjer sekvensane med gjenfortellinga av denne Dickens-historia til live kjenslene eg hadde då eg las boka. Dette gjer at eg liker Mister Pip ekstra godt.

Er det nokon av felleslesarane som ikkje har lest Dickens-boka, eller ikkje kjenner til handlinga i den? Er dette i såfall hemmande for lesinga?

Denne historien har den virkningen at du plutselig er der. Nå har jeg sett at den planten kan vokse i Norge, bare den får overvintre innendørs. Litt magi, bare. Som historien vi leser.

Jeg klarer ikke å fri meg fra bildet av Bougainville lodge utenfor Ngorongoro i Tanzania... Riktignok er det et stykke fra høylandet i Tanzania til en øy i Osceania, men flotte blomster må det da være.