Tekst som har fått en stjerne av Marit Håverstad:

Viser 1 til 20 av 3480:

Et godt forslag som sikkert vil avstedkomme mange heftige diskusjoner :-)
God reise!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Torsdag 21. mai 2015.

Hei,
På søndag (24/5) lager jeg en ny tråd der vi kan komme med forslag til bok nr. 3 i kategorien Eldre nordisk litteratur (En3), dvs. et nordisk skjønnlitterært verk utgitt før 1976.

Jeg foreslår at vi starter felleslesing/diskusjon mandag 1. juni (én uke tidligere enn vanlig) for å bli litt tidligere ferdig. Spesielt gunstig dersom en lang(tekkelig) bok blir valgt. Snart sommer.

Håper på mange gode forslag.

(Heter det "forslag til" eller "forslag på"? Eller begge deler? Hva er i så fall forskjellen?)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg likte "De usynlige" veldig godt, men min kystfavoritt så langt er Bojers Den siste viking.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er mange som syns at kystkulturen har vært - og blir - betraktet som mindreverdig av "styresmaktene". Aftenposten hadde for flere år tilbake en god artikkelserie om saken ("Hva skjer med den forsømte kystkulturen". Dessverre ikke åpent tilgjengelig, men kan finnes i avisens online-arkiv.

(Og siden kystkultur nå er nevnt, benytter jeg som sedvanlig anledningen til å anbefale tilfeldig forbipasserende og annet godtfolk Roy Jacobsens fantastiske De usynlige :-)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg var faktisk ikke klar over at kystkulturen ble sett på som uverdig for nasjonalfølelsen. Fiske har jo betydd betydelig mer for landet enn noen innlandsgårder. Jeg har jo vært på Bygdøy flere ganger, men ikke savnet naustene. Det burde jeg ha gjort!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Kan forstå at noen ikke liker boka, og kanskje reagerer på alle "eventyrene" til Florentino Ariza, men jeg ville synes det hadde vært mer merkelig om han hadde levd alle disse årene uten noen kvinnelige bekjentskaper. Synes det er litt morsomt at han sniker seg rundt og prøver å holde disse bekjentskapene sine hemmelig, både for sitt eget ryktes skyld, og for ikke å skade sitt omdømme hos Fermina :) Nå er ikke jeg helt ferdig med boka, men etter 2/3 synes jeg dette er langt unna pornografi i alle fall. At noen kan synes boka er spesiell, og kanskje litt tung/treg, kan jeg forstå, da jeg har brukt mye lenger tid på denne enn hva jeg vanligvis bruker på en bok. Men det er kanskje fordi jeg føler den er mye mer omfattende enn de 327 sidene min utgave rommer. Jeg må ha litt ro rundt meg når jeg leser denne boka i alle fall :)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Arrangerte ekteskap i dagens Norge

Nazish Khan (f. 1975) er oppvokst og bosatt på Stovner. Hun er utdannet sosionom og har blant annet mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, kan vi lese på forlagets nettside-presentasjon av henne. For kort tid siden debuterte hun med boka "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med". Boka har vakt en del reaksjoner, særlig fra dem som er i mot at foreldre i det hele tatt skal ha noe som helst med barnas valg av ektefelle å gjøre. Oppfattelsen av frivillighet er og blir diskutabel, og akkurat dette diskuterer Nazish Khan i sin bok.

Forfatteren har selv vært gift i 19 år. Et ekteskap hun betegner som meget lykkelig, selv om dette i sin tid ble arrangert av foreldrene.

"Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham for første gang. Jeg vet at jeg er heldig." (side 10)

Alle er ikke like heldig som Nazish, og dette vet hun smertelig godt. Så pass mange kvinner har hun møtt både i privatliv og jobbsammenheng at hun vet at bildet er nyansert. Selv i de tilsynelatende mest liberale familier har elementer av tvang dukket opp når barna kommer opp i gifteklar alder. Og det handler ikke bare om jentene. Guttene er også utsatt for press og tvang.

Vi skal for øvrig ikke mer enn drøyt hundre år tilbake i tid i Norge, før det var vanlig med tvangsekteskap i de finere sirkler. Amalie Skram skriver om dette i romanen "Forrådt" (linken fører til min omtale av boka), og forfatterens første ekteskap var dessuten arrangert. Nazish Khan nevner denne boka på side 15 i "Da himmelen falt".

"Jeg må ha vært omtrent seksten år, denne dagen som jeg husker så godt. Kanskje var det første gang jeg bevisst tenkte på pappa som litt annerledes? Tryggheten hans, som lå til grunn for at jeg alltid hadde klart å diskutere og spøke med ham. De aller fleste av venninnene mine hadde fedre som formelig oste av en autoritær personlighet og et opphøyd selvbilde. Jeg så at flere hadde et svært anspent forhold til sin far, preget av lite kommunikasjon. Jeg gav ofte pappa en god klem, jeg kunne finne på å tullebokse ham på armen. Om han ble sint, kunne jeg smile, legge armen rundt ham og be ham roe seg ned. Ofte begynte han da å le, uansett hvor irritert han var på meg." (side 17)

Nazish beskriver et oppvekstmiljø preget av krysspress mellom to kulturer - den pakistanske og den norske. Det er vanskelig å balansere verdiene fra disse samfunnene, særlig fordi dette er et ukjent territorium for foreldrene. Hennes inntrykk er at mange som har innvandret til Norge lever i en kulturell dvale, og at holdningen er at "Det bare er sånn, slik er vår religion, slik er vår kultur." Skillet mellom religiøse og kulturelle sekulære normer og regler er med tiden blitt visket bort, og denne sammensmeltningen av det religiøse og kulturelle er dypt forankret i foreldregenerasjonens mentalitet.

"For barn av innvandrere som definerer seg som troende muslimer, er det ofte den misforståtte oppfatningen av hva som egentlig er den religiøse dimensjonen i foreldrenes væremåte som gjør det ekstra vanskelig å utfordre foreldrenes verdier. I mine øyne er det viktig å prøve å forstå hvordan tradisjon og religion er blandet sammen, for å forstå hva som ligger til grunn for foreldrenes kontroll av sine barn og storfamiliers sosiale kontroll av sine medlemmer." (side 21)

De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine - selv om de utøver press og tvang. Press og tvang er like fullt uakseptabelt, og dette er hovedessensen i Nazish Khans bok. Til og med Koranen forbyr dette, men akkurat dette er det mange som ikke har skjønt. Derfor må folk opplyses om dette. Jenter - gutter også for den saks skyld - kan si nei til en ekteskapskandidat uten å være dårlige muslimer av den grunn!

Noen foreldre tror at de opererer med frivillighet når de gir sine barn valget mellom et knippe av ekteskapskandidater. Atter andre blir sjokkerte når de skjønner at det de selv oppfatter som et mildt press, er så ødeleggende for deres barn. Nazish trekker frem en rekke eksempler fra virkeligheten på hvor galt det kan gå når kommunikasjonen mellom foreldre og barn i en slik prosess ikke er ivaretakende i forhold til det aktuelle "barnet".

En del unge opplever at de blir tvangsgiftet mens de er på ferie i Pakistan (og for den saks skyld i andre muslimske land). Noen av eksemplene Nazish nevner i sin bok er hjerteskjærende. Det handler om voldtekter på bryllupsnatten, om norske familier som er under sterkt press fra sine familier i hjemlandet. Det handler om storebrødre som har makt til å bestemme hvem som skal gifte seg med hvem på tvers av landegrenser, og det handler om økonomi og penger og om å sikre sine egne interesser. Eksemplene viser hvor lite det handler om religion, men hvor religionen likevel brukes som brekkstang for å tvinge gjennom sin vilje. Det handler om norske familier som risikerer å bli utstøtt fra storfamilien i Pakistan dersom de ikke følger patriarkens ordre ... Et trist eksempel om en mann som både mister storfamilien i Pakistan og sin egen familie i Norge - der pakker kona og døtrene sakene sine og forsvinner ut av hans liv, fordi de ikke ønsker giftemål med mannens dominerende familie i Pakistan - gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Er det da ikke noen lyspunkter i historiene som Nazish forteller? Jo - massevis! Når hun forteller om at hennes egne foreldre har vært i utvikling i løpet av hennes oppvekst, at de har endret mange av sine opprinnelige holdninger og at dette også har skjedd med flere hun kjenner - det var til å bli glad av! Måten hun oppdrar sine egne barn på viser også at det er en rivende utvikling i innvandrermiljøene i Norge. Selv definerer hun seg som norskpakistansk muslim, mens hun mener at denne betegnelsen ikke passer for datteren hennes. Datteren er nemlig norsk muslim! Foreldrene hennes reagerte sterkt da de oppfattet dette, og mente at hun måtte lære datteren at hun er pakistaner.

"Som mor har jeg lagt vekt på å ha et felles fundament i oppdragelsen av mine fire døtre. Deres identitet defineres ikke ut fra hvilket land deres besteforeldre er fra og hvilken kultur de tilhører, men ut fra deres religiøse tilhørighet og hvilket land de faktisk er født i, vokser opp i og mest sannsynlig skal fortsette å bo i.

Realiteten er jo at dette er en prosess jeg ikke kan styre. Generasjon for generasjon vil det foregå en stadig tettere sammenfletting av den norske kulturen med kulturen til våre foreldre. I fremtiden vil det skje en sammensmeltning som vil skape en ny kultur, som ikke er identisk med det vi i dag kaller norsk, pakistansk, marokkansk, tyrkisk, somalisk etc." (side 65)

Under kapitteloverskriften "Å arrangere for kjærlighet" (side 98 flg.) tar Nazish Khan opp hvordan arrangerte ekteskap blir møtt med fordomsfull arroganse. Selv kjenner hun "uendelig mange" som lever i arrangerte ekteskap, og hun viser til at en av fem innvandrerungdommer er positive til arrangerte ekteskap. Selv føler hun at mange som jobber i hjelpeapparatet ikke skiller mellom tvangsekteskap og et legitimt arrangert ekteskap.

Nazish mener at arrangerte ekteskap kan sammenlignes med nettdating og profesjonelle ekteskapsarrangører. Forskjellen er at mens en datamaskin eller ekteskapsarrangør leter opp en passende kandidat i det ene tilfellet, er det foreldrene som gjør det når det gjelder arrangerte ekteskap. Den som blir tilbudt en kandidat kan med Koranen i hånden nekte å gifte seg. Noe som har endret det tradisjonelle bildet av et typisk arrangert ekteskap sammenlignet med tidligere, er at flere og flere familier i dag ønsker å finne en kandidat i Norge og ikke fra sitt hjemland. Dette har gjort prosessen enklere og problemene færre. Khan nevner dessuten at enkelte familier har vært utsatt for svindel, ved at kandidaten fra Pakistan har utnyttet sin norske svigerfamilie og brukt ektefellen til å oppnå norsk statsborgerskap. Deretter har vedkommende ønsket skilsmisse. For øvrig har variasjonen og valget mellom kandidater i Norge økt i årenes løp. Dette gjør det også enklere å finne noen i Norge. Hun understreker igjen og igjen at det må være opp til hver enkelt hvilken metode man ønsker å bruke når man leter etter en passende kandidat. Arrangert ekteskap er bare en av flere metoder, og hun forutsetter hele tiden frivillighet fra de impliserte parter.

Avslutningsvis i boka skriver Nazish Khan følgende:

"Jeg mener at det burde være rom for arrangerte ekteskap i Norge. Men det må ikke være noen tvil om at det er fundert i ungdommens eget ønske. Om noen opplever at man blir utsatt for press, er det press. Da må man akseptere at vedkommende føler det slik. Og tvang forekommer idet en person presses til å utføre en handling vedkommende ikke ønsker. Når en eller begge presses inn i et ekteskap de ikke ønsker, da er det tvangsekteskap. Og tvangsekteskap er overgep! Men alle ekteskap som inngås på en annen måte enn den de fleste nordmenn velger, er ikke nødvendigvis tvangsekteskap." (side 116)

Dette er essensen i Khans bok - med den presisering at mange foreldre tror at de åpner for frivillighet, mens barna opplever tvang - og så kommuniserer de ikke godt nok med hverandre til virkelig å forstå hverandres ståsted ... Og det er nettopp dette som gjør denne debatten så vanskelig. At noen faktisk blir lykkelig selv etter å ha opplevd en mild form for press i forbindelse med arrangerte ekteskap, legitimerer ikke at dette er ok for alle andre.

Det mest interessante med boka er Khans intervjuer med unge muslimer i Norge, hvor vi får innblikk i mange ulike skjebner og historier. Boka er svært lettlest, godt skrevet og opplysende, samtidig som jeg ikke helt klarer å komme forbi at bildet som presenteres er for enkelt. Så lenge det ikke utøves tvang, må det selvsagt være fritt opp til den enkelte å gifte seg på akkurat den måten man ønsker - helt uavhengig av hvilken religiøs eller kulturell tilhørighet man har. Men så sniker det seg inn et spørsmål om det er så enkelt når det kommer til stykket ... ?

La oss i alle fall håpe på at innvandrermiljøet har endret seg dramatisk bare i løpet av en generasjon, og at foreldregenerasjonen er mye mer opplyst enn hva deres foreldre igjen var. Vi leser dessuten i avisene om at tendensen til å gifte bort sine døtre og sønner til slektninger fra hjemlandet, er sterkt avtagende, og bare dette i seg selv er lovende mtp. integreringen i Norge. Ikke minst ser vi i dag at svært mange innvandrerkvinner er utrolig flinke og tar seg høyere utdannelse med glitrende karakterer - og fortsetter å jobbe også etter at de har fått barn. Det er ingen tvil om at utviklingen går i riktig retning, og at krysspresset som flerkulturelle unge har opplevd og sikkert fremdeles opplever, tross alt er avtakende. Med dette følger muligheten for å ta frie og selvstendige valg i sine egne liv - også når det gjelder valg av ektefelle, uansett hvilken metode man måtte velge for å finne en passende livsledsager.

"Da himmelen falt" er et interessant innlegg i debatten om arrangerte ekteskap. Her er det mye å lære!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Noen som har tanker rundt disse utdragene av leseranmeldelser jeg fant på amazon.co.uk?

1)
"It is understandable for someone to be completely besotted by another person, despite rejections and what not, but to shed many tears and constantly lament about someone he fell in love with as long as 50 years ago AND go round having sex with anything that looks female is just disgusting. This also includes a 14 years old girl, a relative for whom he is a guardian of."

2)
"A prose poem set within a historical context of an anonymous post colonial Caribbean island, centering around a triad of elderly lovers, the pasts, their affairs, and their disappointments, set in the evocative and lush fragrances of a tropical,decaying climate. A poignant satire on post-colonial society. Or you could see it as the decadent wish fulfillment fantasies of a self-obsessed aging author whose prose degenerates into crass pornography when describing the ugly and unprepossessing central character's adventures."

Hmmm.... meningene er ulike om denne romanen.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Eg vart også merksam på namna medan eg las.
Fermina - som betyr sterk, eller eg oppfatta henne som uthaldande, nesten litt sta
og
Florentino - (Flores = blomar)- han kom jo stadig med ein blome til Fermina....
Det kunne ikkje vere tilfeldig.
Og Juvenal, han heldt seg jo godt trass i høg alder......heilt til papegøya slo han ut...

PS (lagt til) Var det ikkje kvit kamelia Florentino brukte? Det er i så fall også eit symbol...

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Selv om jeg for tiden har det temmelig travelt med diverse andre gjøremål enn romanlesing, vil jeg nok lese ut Kjærlighet i koleraens tid i løpet av uka. Har etthundreognoen sider igjen. Dessverre blir det ikke tid til så mye nærlesing og kommentarer, men heldigvis er det andre her inne som stadig poster innlegg, som både er interessante og lærerike. Takk til dere.

Denne romanen er stor. En handling med mye driv og en skrivestil som nesten tar pusten fra en.
Magisk realisme, ja. Det er det nok. Overdrivelsene ligner litt på nordnorsk humor. Det blir litt søkt å sammenligne med Vett og uvett, men jeg kom til å tenke på den av og til under lesingen.

Er det mulig å elske noen så høyt at man kjøper et speil der man engang har sett speilbildet av den man elsker?

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Eg har også tenkt ein del på namnevala undervegs, og kva forfattaren kan ha hatt i tankane medan han "døypte" dei.

Juvenal - eg fekk assosiasjonar til adjektivet "juvenil" som tyder ungdom, og skal ein tru denne sida så er eg inne på noko. Men kvifor?

Florentino - frå Firenze. Er det den kunstnareske åren til mannen som gav opphav til namnet?

Mora til Florentino heiter Tránsito, som tyder trafikk eller gjennomreise. Kva i all verda ....?

Det var fleire av bipersonane eg også undra meg over namnevalet til, men no kjem eg ikkje på i farta kven det var.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

En spatel stikkes inn i munnen på pasientene.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Har de lagt merke til koreis Márquez legg inn små tidssløyfer i forteljinga? Ein har sjølvsagt den store sløyfa, der vi startar med tida rett før Dr. Urbino døyr for så å vende attende vel 50 år i tid og så blir med på reisa framover i tid igjen. Men heile tida er der mindre tidssløyfer som er putta inn, dei fleste litt tilbake i tid, men også enkelte snarvisittar framover.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Kan jeg vær så snill få være fru Blom og ikke fru Vom, Marit? Men for øvrig har du helt rett: det var den filmen jeg tenkte på, og det er definitivt ingen klassiker. Men aluminiumstemaet var der! :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Njo, nja – men de eksemplene Jostein gir fra boken utelukker jo ikke bruk av usterilisert aluminium?.

Jeg fant en kilde til om aluminiumets historie, og sakser:

At the World Exhibition in 1855 in Paris, the ‘silver made of clay’ created a furor. Emperor Napoleon III, at whose table the most honorary guests were served food on aluminium tableware, dreamed of supplying his army with cuirasses made of this light metal. He greatly supported Deville and later constructed several aluminium smelters. However, Deville’s metal was still too expensive. Only jewellery and luxury articles were made from aluminium at that time.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

;) ! Er det ikke godt å få ryddet slike spørsmål av veien? Jeg har imidlertid fått meg noe nytt å gruble på: jeg har begynt å fundere på om min oldefar distriktslegen, født på midten av 1800-tallet og virksom frem til første verdenskrig, hadde aluminiumsinstrumenter i sin legeveske... Og i tillegg: hva var det nå for et amerikansk teaterstykke som dreier seg om selgere av aluminum coating, og deres innbyrdes konkurranse? Tar jeg ikke feil er det en amerikansk filmklassiker også – spilte Frank Sinatra en av karene, tro? Eller nei – Jack Lemmon? Ehm... noen som kan hjelpe? (Oj, sorry – nå avsporer jeg en tråd igjen, nå.)

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Da er jeg ferdig med andre gangs lesning av denne boka. Må innrømme at jeg huska nesten ingen ting fra første gang, det er nesten 30 år sia. Det jeg huska var båtturen på Magdalena, men det var ikke mange sidene!

Ei sprudlende bok med mange sidespor i tillegg til hovedhandlinga. Tydelig at forfatteren har hatt det artig mens han har skrevet, og det smitter over på leseren. Ei god bok!!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg er klar over at det er VELDIG sært av meg å engasjere meg i et så sært spørsmål som bruken av aluminium på 1880-tallet, særlig når jeg ikke en gang er med på denne felleslesningen. Men jeg gjør det likevel! For sånne spørsmål gjør meg så nysgjerrig... Jeg gjorde et søk, og fant blant annet dette:

MHM03510 Syringe set: metal case with syringe, 2 needles and 6 tubes of tablets
Inside lid, "PAT'D SEP. 26 1883". On barrel of syringe, "PARKE DAVIS & CO." Labels on tube indicate contents and manufacturer (Parke Davis & Co.). On end of case, "PARKE DAVIS & CO./CASE NO. 1".
Brief description:
Aluminum case containing steel syringe with two needles and six tubes of small pills.

Dette kom opp på nettsiden en nettside fra et medisinsk museum – iPaden min vil ikke lime inn URLen i kveld, men cluet var å søke på aluminum + instrument + medical + history. For jeg tenkte at dyre materialer? Ikke sikkert at det var til hinder for bruk i medisinske instrumenter.... Og som du ser, ble dette sprøytesettet patentert tre år FØR de fant opp elektrolysemetoden du nevner. Så kanskje Marquez har sine ord i behold, likevel?

Og på nettstedet out-on-a-limb.org står det at legen August Gustav Hermann fra Praha allerede i 1868 gikk inn for å lage ben-proteser av aluminium i stedet for av stål. Så – Marquez KAN ha hatt litt peiling på medisinsk historie, som sagt.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Eg vil gjerne få presisere to ting;
1 - eg er ikkje bastant avvisande til at det fantest aluminiumsgjenstandar, men eg stiller meg tvilande til det, og argumenterer kvifor eg tviler.
2 - det er ein filledetalj, som på ingen måte øydelegg for boka, og det låg ingen kritikk av forfattaren i denne observasjonen min.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Ha, ha, det er vel litt ironisk at jeg, som er et sånt petimeter, skal forsvare forfatteren her.
Latskap kan man i hvert fall ikke beskylde en Marquez for, en forfatter med en sånn produksjon!
Når fantasien bobler over, kan det vel gå litt fort i svingene. Kanskje noen i forlaget burde ha vært våkne... Jeg synes strengt tatt dette med aluminium ikke er all verdens å henge seg opp i (men så har da Marquez en egen plass i mitt bokhjerte).

Ja, han skulle bare visst hvor mange skarpe bokelskere som går han etter i sømmene!
(Skal ikke se bort fra at jeg hadde sett annerledes på det om det hadde vært på mitt fagfelt, Jostein :-)

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

CamillaIngvillkKristine LouiseSigrid NygaardNina C. G.Ingunn SKristinAnhlilHeidi Holtanmrk52RufsetufsaPinusChrissieGrethet87NorahAnjaBertyMarteHilde SEli HagelundRacoBoCatrine Olsen ArnesenLibrosaurus vulgarisKirsten LundkntschjrldKjellGRolf IngemundsenAntheiaAnnette_Kkjell kCindyGerd-Elin LundMerethe SolstadJostein RøysetBerit RTrygve JakobsenMohammed YusufmoiraNina J.B.gretemor