Bokelskere.no

Jeg registrerer at det er forslag om å lese Giovanni Boccaccio’s «Decameronen» som felleslesning frem til sommeren. Som du sikkert vet så består Decameronen av fire bind - på nærmere 1000 sider med illustrasjoner. Jeg tror den utgaven du sikter ble utgitt mellom 1970 og 2000. Uansett, boken har mange sider og inneholder fortellingene som ble fortalt av ti unge mennesker i løpet av ti dager, da de i 1348 hadde flyktet fra Firenze som var hjemsøkt av pest. Det blir 10 fortellinger hver dag - 100 fortellinger på 10 dager, 100 fortellinger som skal konsumeres over en lesetid på noen få uker. Nå er jeg ikke medlem i boksirkelen, men jeg har lest Decameronen, og lesetiden virker i knappeste laget. Fortellingene er lettleste, men jeg ble fort «mett» av dem.

For min del gjaldt Malvis Gallant’s kloke ord: «Stories are not chapters of novels. They should not be read one after another, as if they were meant to follow along. Shut the book. Read something else. Stories can wait.» - denne gangen også.

Den gode jord av Pearl S. Buck

(+1 stemme)

Tre kamerater av Erich Maria Remarque

(+1 stemme)

Verden av i går av Stefan Zweig

Sara Lidman var sikkert ikke redd for rabalder og var muligens påståelig. Men i følge Haagen Ringnes sitt etterord i mi Bokklubbenutgave har hun også skrevet:

"Dikterens oppgave er å vise oss Mennesket, denne engel innestengt i et fe. Vi trenger den diktningen som hedrer mennesket ved å ta dets skjebne alvorlig, som hjelper oss til å kjenne oss selv igjen, å se sammenheng i vår splittede tilværelse. Ikke de endelige svarene, men undringen, hjertets uro...."

Så multelanddiplomatiet var nok mangfoldig.

Mitt forslag:
Tre kamerater av Erich Maria Remarque.

For noen dager siden hørte jeg et radioprogram der lytterne skulle ringe inn og fortelle om sin yndlingsroman. En mann ringte og fortalte om Tre kamerater som han hadde lest 3-4 ganger opp gjennom årene. Svært positiv omtale, og jeg måtte se om jeg hadde den i bokhylla.

Og det har jeg (Bokklubb-utgave), så nå skal jeg lese den med det første.
Kanskje vi skal lese den sammen. Håper det.

Mitt forslag er Verden av i går av Stefan Zweig.

Boken har fått svært gode omtaler. Jeg har så smått begynt (i anledning en planlagt reise til Wien) og kan skrive under på at dette er en interessant og velskrevet bok. Den er såpass «mettet» (men ikke tung) at det vil være fint å lese den i fellesskap – å kunne utveksle tanker, spørsmål og kunnskap.

Mitt forslag er:

Den gamle mannen og havet / The old man and the sea
av Ernest Hemingway

Jeg kommer nok til å lese den på engelsk:

Boka er kort og lettlest. Dette er en roman av den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway, utgitt i 1952. Romanen ble skrevet på Cuba året før og ble en stor suksess med en gang den kom ut. Romanen var det litterære verket som avgjorde at Hemingway fikk Nobelprisen i litteratur i 1954, og boka er oppført i "Verdensbiblioteket". Romanen var det siste store verket han ga ut i sin levetid.

Et tøvete innlegg som ikke gir mening.

Mandag 6. mai 2019

Nå har jeg lest hele Multelandet.

Lidman skriver godt, men stilen hennes er ganske spesiell og uvant for meg. Jeg la merke til at det brukes en god del ellipser (ukvedede viser), bl.a. i replikker. Finnes nok i mange andre (alle?) romaner, uten at jeg kan nevne noen her og nå.

Mange fine og originale person- og miljøskildringer. Årstider med vær og vind kommer og går, mennesker fødes, tenker, strir, elsker, krangler, slåss og dør, og naturen er både venn og fiende. Sånn er det bare.

Et omfattende persongalleri (gikk litt i surr for meg av og til) gjør at boken kan karakteriseres som en polyfon roman. Mange spennende og originale karakterer, skildret av en allvitende forteller

Når jeg leser oversetterens (Peter Magnus) etterord i min bokklubb-utgave, ser jeg at det kanskje vil være en fordel å lese Multelandet på originalspråket for å få med seg hvordan personene snakker:
"Västerbotten-personene i hennes bøker taler et ganske spesielt sprog med en rikdom av ord som ikke forekommer i rikssvensk (og som man heller ikke finner i vanlige ordbøker)."

Noen som har lest en svensk utgave?

Absolutt. Og for å underbygge din tilføyelse siterer jeg fra hennes bok Gruve:

«Høsten -67 arrangerte FNL-gruppene møter over hele landet, og jeg hadde fått meg tildelt noen steder i øvre Norrland. Svappavaara! Det lød nesten som Vladivostok.
(…)
Det var i slutten av oktober og masser av mørk, tung snø, og Folkets Hus i Svappavaara var som når man hadde sprengfyrt i ovnen i Missenträsks bedehus. Opprinnelig hadde jeg villet unngå manuskript og tale fritt ut av hjertet med disse gruvearbeiderfamiliene om deres kamerater i Vietnam. Men jeg bøyde meg for alle fordømmelsene av «følelses-tenkingen i Vietnam-spørsmålet» og holdt meg beinhardt til historikken». (s. 7-8)

Gruve ble utgitt i 1968, like før de store streikene brøt ut i Kiruna, Svappavaara og Malmberget (1969-70). Omkring 4800 arbeidere deltok i det som ble ansett som en ulovlig streik mot selskapet LKAB. Lidmans bok vakte et voldsomt rabalder siden hun talte gruvearbeiderenes sak.

Jeg ser du har mange av hennes bøker. «Vredens barn» er en tittel som umiddelbart appellerer til meg. Har du, eller andre, noen spesielle anbefalinger?

Siste side er lest, og det er ei bok eg har likt godt - ei bok som meisterleg skildrar gleder, sorger og medmenneskelege tilhøve i eit samfunn som strevar med kvardagen.
Eg er så enig med Lillevi som seier i si gode bokomtale at Lidman skildrar godt og presist, humoristisk og respektfullt.

Er glad for å ha delteke i ei felleslesing av ei god bok, og med mange refleksjonar som har krydra innhaldet. Hjarteleg takk!

Et kjærlighetsbrev til Västerbottens fattige

«Under hele oppveksten tenkte jeg ikke på annet enn hvordan jeg skulle beskrive min hjembygds storhet. Jeg ville beskrive min barndoms syner med så presise ord at alle som leste skulle bli grepet av kjærlighet til menneskene og av vrede over deres harde betingelser. Jeg føler meg som en som har skrevet et kjærlighetsbrev.»

Dette utsagnet av Sara Lidman (gjengitt av Marit Håverstad) beskriver presist mitt møte med hennes roman «Multelandet».

Med få, skarpe karaktertrekk tegner Lidman opp menneskene i Västerbotten i Nord-Sverige for oss. Gir oss de lutfattige statsforpakterne, de som får disponere et stykke statlig jord mot å oppfylle visse, nærmest uoverkommelige krav, som å oppfostre en ku. Levende beskrevet i all deres smålighet og raushet, sinne og godhet, dugelighet og udugelighet. Vi ler av deres stivsinn og snarrådighet, og lider med dem i deres bunnløse slit og ensomhet.

Jeg stusset litt over tittelen Multelandet, et multeland – en betegnelse på dette karrige livsgrunnlaget. Svaret kommer på side 141 (av totalt 189): «Men så en sommer, hvert syvende eller tiende år, holdt uværet seg borte den farlige uken. Luften var mild og stille og lot blomstene setter frukt og modnes. Et slikt år var ikke myren til å kjenne igjen. Da så en ikke bakken for gulrøde bær. Da gråt ikke engang de krokete trærne. Sol eller ikke sol – det strålte slik fra myren at alt ble fortryllet.»
I all elendigheten finnes det alltid et håp.

Åpningssetningen fanger med få ord bokens essens: ØEN – en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Sara Lidman har en mesterlig formuleringsevne. Hun skriver godt og presist, humoristisk og respektfullt. Hun har en dyp innsikt i det hun skriver om - det være seg menneskesinnet, naturen, arbeidet. Og hun har en utpreget evne til å se at ingenting er «rett frem», alt har flere sider.

Som Lidman selv ønsket; det er ikke til å unngå å bli grepet av kjærlighet til disse menneskene og vrede over deres livsbetingelser. Hun ser storheten, som hun sier, i bygden og i mennesker som mange vil kalle samfunnets «små». En bok som har gjort dypt inntrykk på meg.

Eg er no eit godt stykke inn det trivelege, men også fattegslege Multelandet. Eg har stifta bekjentskap med "den blide Hilda og fem sønner.- Fem gutter kan bli fem sprengladninger under Myren, selv om faren er en tufs."s 37
Eg har treft Nordmark som skjønte at "den som ikke eter, heller ikke kan arbeide" s 42 - og eg har mora meg kostelig over Hadar som strevde med hår i nasen. Lo høgt, då ja!
Det er ikkje få situasjonar Lidman skildrar, og eg fekk no litt medkjensle både med lærar og elevar på kalde vinterdagar.
Har heldigvis nesten halve boka igjen!

Ja, så sannelig har jeg ikke en Lidman til, jeg også. «Gruve» fra 1968, en reportasjebok med fotografier, i forbindelse med streiken i Kirunagruvene i Nord-Sverige. Og disse har stått i hyllene siden to boksamlinger ble én for fem og førti år siden ...

I tillegg avstedkom denne runden at jeg endelig fikk lest «Allis sønn» av Magnhild Haalke (nådde ikke opp i avstemningen). To 6-ere hvorav en kom inn på min eksklusive favorittliste.

Hurra for lesesirkelen og tusen takk til Marit og Hilda som kom med forslagene.

Jeg har lest ferdig og kunne ønske boken var lenger. Dette var virkelig en roman etter min smak når det gjelder selve fortellingen, språket, humoren og alvoret. Det står enda en ulest Lidman roman i bokhyllen min og den skal forflyttes til nattbordet.

ØEN -
en strimmel fast land i en myrlendt ødemark, et skjær av fellesskap i et hav av ensomhet.

Multelandet av Sara Lidman

Til side 140.
For en formuleringsevne! Og for en innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Dette er mesterlig.

Og mindre imponerende blir det ikke med tanke på at boken er skrevet av en kvinne som vokste opp uten bøker. «Hun kom fra det fattigste Sverige, bygda Missenträsk helt nord i Västerbotten, som datter av bonden Andreas og meiersken Jenny. Det fantes ingen bøker i hennes hjem, ingen bibliotek innen rekkevidde.»
Sitat fra VG i forbindelse med Sara Lidmans død i 2004.

Så sant så sant. Jeg er veldig fornøyd med at det ble denne boka. Nærmer meg slutten nå, leser hvert øyeblikk jeg kan. Mange følelser blir aktivert under lesningen, småhumring, irritasjon over hvordan barn og kvinner blir behandlet osv. En stor leseropplevelse.

Jeg leser en Lanterne-bok fra 1962, oversatt av Peter Magnus. Omslaget er delikat og mildt i grønn- og blåtoner med få enkle og stiliserte figurer. På en måte står det i kontrast til den brutale virkeligheten boken beskriver, på en annen måte fanger det opp den forståelsen og kjærligheten Lidman skildrer menneskene med. Et meget talende og godt omslag.
(Dette er før strekkodenes tid, og prisen kr. 7,50 er trykket på.)

Jeg har kommet til side 63. Visst høres det flott med en illustrert utgave, men jeg vet ikke jeg … Lidman tegner opp sine skikkelser med noen få, skarpe karaktertrekk, og vipps trer de levende frem for meg. I all sin grumhet, smålighet, stillferdige omsorgsfullhet, godhet, dugelighet og udugelighet. Det er en kunst å fremstille mennesker slik at vi både kan le av deres krumspring og føle med dem i deres bunnløse slit.