...en liten overkant ja ;))
Jeg kan ikke helt se hvilke interesse jeg f. eks skulle ha av å markere at andres favorittbøker ikke holder mål!!!!
Men hvorfor skal du ha en slik knapp da? For å vise resten av verden at det er bøker du ikke ønsker å lese? Og igjen; hvorfor? Du kan jo ikke diskutere bøker du ikke har lest...
Har jeg forstått deg og de som ønsker en slik knapp rett så er det en form for "svartelisting", kanskje ut i fra politiske grunner eller at dette er bøker som er "in" og som en ikke ønsker å identifisere seg med osv. Da holder det vel lenge med å la være å lese bøkene og "slippe" å ha dem i sin egen bokoversikt.
Nei, beklager, dette forstår jeg ikke helt poenget med.
[Jeg aner] en avventende holdning mot mennesker som påstår seg å ha funnet svaret på sine spørsmål, kommet hjem, fått et sentrum, kaller seg kristne, har konvertert etc. De som tilhører en ironisk generasjon som har lært seg å tvile på alt, blir storøyd forundret når de møter mennesker som sier seg å ha funnet en mening eller en tilhørighet, og ikke lenger bare forsøker å konstruere en sådan. Det er som om det skulle være mer intellektuelt renhårig å kalle seg søkende, enn å si at man har nådd fram. Men hvorfor anses det som mer redelig å lete enn å finne?
Den stadige søkingen kan sikkert være et uttrykk for genuin tvilrådighet, og en følge av strenge krav til intellektuell klarhet som ikke blir tilfredsstilt. Men kan ikke den eksisterende flaneringen også betraktes som et uttrykk for en manglende evne til å stoppe opp, et ønske om å slippe å ta stilling? Og jeg tenker: Kan de ironiske vitsene skjule en redsel for hengivenhet og være en måte å unngå å slipe sine argumenter på, eller erkjenne følelsen av at hjertet noen ganger har grunner som hjernen ikke forstår?
Men handlingsreferat sier jo uansett ikke så mye om din opplevelse av boka, eller? Jeg kan skjønne at det er vanskelig å styre unna hendelser i boka i tilfeller der disse er av avgjørende betydning for de inntrykk boka etterlater deg med, og man må gjerne gjøre det og det kan også gjøres med spennende innfallsvinkler, men ofte mener jeg man kan si masse om ei bok uten å nevne handlingsforløpet. Hvilket menneskesyn er det som ligger til grunn, bruker forfatteren et språk som skildrer karakteren(e)s tanker og "sjelsliv" eller et kjølig, distansert språk, og hvor godt lykkes han eller hun med det? Maner boka frem et tidsbilde, preges den av resignasjon eller håp på menneskets vegne, berører den i eller mellom linjene noen store spørsmål? Det er masse å ta tak i, mye mer enn disse nær sagt banale eksempler.
Dette blir mer som en kommentar til alle som har svart, og det er godt å se at jeg ikke er alene om å oppfatte dette som et "problem". Ikke at jeg irriterer meg grenseløst over det, men jeg forventer noe mer av et diskusjonsforum enn av kommentarfeltet på youtube. Som annelingua er inne på er det særlig skuffende å klikke seg inn på en helt ny tråd og ikke finne mer enn et superlativ eller to. Et annet problem ved dette er den uoversiktligheten som oppstår, og som har vært diskutert tidligere, disse ørtenhundre trådene for hver bok. En løsning som ble nevnt av sjefen selv for et par dager siden, nemlig å separere omtaler og diskusjoner, ville nok hjulpet, men fortsatt bør diskusjoner som startes bidra med noe eller vekke litt liv. Og som Nagel sier, hva er galt med å tro at alle kan gjøre det litt bedre? Er ikke det å måtte sette de små grå i gang for å skrible ned noen tanker om boka man har viet noen timer til, bare en spennende utfordring? Hvis man ikke klarer dette kan man ikke ha vært særlig bevisst under lesingen, mener nå jeg da. "Knakende bra" og "kjedelig" sier absolutt ingenting, og jeg er nysgjerrig på hva folk mener om ei bok, ikke verre enn det, og overhodet ikke elitistisk.
Det vi vet, er at våre reaksjoner i møte med nye tap og kriser er nøye forbundet med hvordan vi har bearbeidet og gjennomlevd tidligere tap i livet. Allerede tidlig danner vi mønstre for hvordan vi opptrer i ulike situasjoner. Det gjelder også i møte med sorg og kriser.
Jeg tror noen ikke helt forstår at de starter en ny tråd når de skriver i "Si hva du mener om boka", kanskje de tror det er der kommentaren skal skrives. Den setningen er kanskje litt forvirrende for nye her inne.
Inntil noe annet kommer på plass hadde det kanskje hjulpet og byttet om på linjene, og la "Dette starter en ny diskusjon" stå øverst. Kan hende blir det lettere for noen å kommentere i en tråd som er allerede er der.
En "oppskrift" der tror jeg kanskje hadde hjulpet og be folk se etter om der allerede er en "tråd".
Jeg tror mange er enig med deg, Sisyfos. Men jeg har også erfart at det er endel her som blir provosert over å bli satt krav til. "Dette skal være et nettsted for alle" og "folk må få skrive hva de vil", o.s.v.
Det som forundrer meg er at troen på at hver enkelt har mulighet til å strekke seg etter noe bedre, stadig blir forvekslet med arroganse og "elitisme". Det vil nok innlegget ditt også bli.
Jeg er i alle fall enig med deg, Sisyfos, dersom du er enig med følgende: åpningsinnlegget i en tråd om en bestemt bok bør inneholde nok til å gi andre bokelskere et inntrykk av hva boken handler om, og trådstarterens begrunnede mening om boken.
Sagt med andre ord: jeg forventer en aldri så liten bokomtale når jeg ser at noen har startet en ny tråd om en bok! Jeg vil minimum bli fortalt hva slags bok det er - det er en GEDIGEN skuffelse å klikke inn på en interessant tittel og ikke få vite noesomhelst annet enn "Denne var topp!" (Eventuelt: "Denne var bånn i bøtta!")
Tar på meg den sorte kappen og spiller den infame djevelens advokat igjen. Altfor mange ganger klikker jeg meg inn på en bokdiskusjon, og den har kanskje 23 innlegg, men brorparten er av typen: "enig, fantastisk bok", eller "nei, denne var bare tåpelig". ALLE kan skrive mer enn dette, alle kan bruke ett minutt på å formulere noen tanker, det trenger ikke nødvendigvis være et argument som fyller alle krav til logisk gyldighet og den slags, det er neppe ønskelig heller, men noen enkle personlige tanker kan alle by på. Alle. Det kan være det latterligste sentiment, det kan være marxistisk analyse av et 1800-tallsdikt, men vær så snill, la det være mer enn "denne var bra".
Eller er jeg på jordet? Jeg tenker at jovial småprat av den typen som oppstår mellom to naboer som egentlig ikke har interesse av å finne ut noe mer om hverandre og i grunn bare er opptatt av å beholde den gode tonen, og dermed aldri er uenige eller i det hele tatt vil ta sjansen på å bli det og følgelig holder seg til samtaleemner som været, er noe som hører hjemme nettopp på den arenaen, og at man kan kreve noe mer på et diskusjonsforum. Det skal så lite til, bare et sekunds overveielse, ett enkelt spørsmål: "bidrar jeg med noe eller er dette intetsigende?", før man trykker enter. Hvis diskusjonstrådene ender opp som bokføringer for den enkelte om hvorvidt man satte pris på boka eller ei, så synes jeg man kan gjøre dette i et privat dokument. Urimelig høyt krav, eller er det flere som tenker at dette kan gjøre bokelskere til et enda bedre sted for meningsutveksling om litteratur?
Tenk det, hvis du slutter å røyke får du ikke lenger lest noe samtidslyrikk... ;)
Nei, man må selvsagt få skrive slik man føler for når man skriver privat og i et uformelt selskap. :-)
Men det er jo greit at man skriver slik at man blir forstått, og slik at folk slipper å spørre om hva som egentlig er meninga med det du skriver.
En annen ting er at hvis du har mange skrivefeil, så blir du nok ikke alltid tatt så seriøst som hvis du skriver korrekt.
Så lenge man er et tenkende menneske, som samtidig er åpen for at man selv ikke sitter med det eneste og rette svaret, så tror ikke jeg man verken blir ødelagt eller mistilpasset i sitt indre av å lese bøker. Og derav mener jeg det er viktig å lese forskjellig litteratur, - og som jeg skriver ovenfor; ikke bare litteratur som støtter sitt eget syn.
Samtidig så tror jeg det er viktig å ikke bare bruken tiden sin på å lese, - et sosialt liv er like viktig for å forstå verdenen rundt seg. Man kan ikke lese seg til å leve, man må prøve det ut i praksis også:-)
Selvfølgelig er det farlig å lese for mye, - man kan bli opplyst, man kan finne ut mer om verden rundt seg, om menneskenes tanker og følelser, - og ikke minst; man kan finne ut mye om seg selv; "d er farli' d"..
Jo, noen kan sikkert lese for mye, - noen kan nok bruke bøkenes verden "feil", dvs finne argumenter for et "farlig" syn osv. Men disse menneskene ville vel funnet støtte i sitt syn andre steder om bøkene ikke hadde vært der? Terrorister finnes blant analfabeter også.
Om vi skal oppmuntre våre barn til å lese "slike" bøker? Barn bør få lese det de er modne for å lese tenker jeg, ellers kan man "forkvakle" deres sinn, gjøre dem redde eller forvirret, - men dette er som oftest ikke boka si skyld, men at barnet ikke er i rett alder. Det er vel det samme som når man lar en 10-åring se en 18-års film. Og det er ikke uten grunn at man lager barnebibler; en sart sjel kan bli ødelagt hvis h*n skulle lest Bibelen fra A - Å!
Men for å få mest mulig ut av det skrevne ord så mener jeg at det er viktig å være åpen. Åpen for at du faktisk kan lære noe når du leser, - ikke kun lese for å få støtte for dine allerede fastsatte meninger. DET tror jeg er farlig!
Jeg prøvde også å søke Bibelen.no, men var ikke så tålmodig som deg. Det var ingen treff annet enn på ett ord, og da blir det litt vanskelig å finne. Men, ser ut som du fant noe som kunne ligne, men slik jeg tolker det er "advarselen" i ordlyden helt borte, kun en stadfestelse om at en kroppen blir trett av å studere mye, og det kan vel hende, men litt søvn og hvile bøter på det. Det står forøvrig ikke noe om hodet/ hjernen.
Tolker det dit hen, ut fra min ringe kunnskap om religion, at det ikke er de gamle skriftene som er skumle, men hvordan og hvem som tolker dem.
Leser for tiden "Skipper Worse" av Kielland og den omhandler, som sikert kjent for mange, blant annet Haugianerne (Hans Nielsen Hauges disipler) De blir ikke akkurat fremstilt som omgjengelige og åpne for menneskelige trekk. Det leses hyppig i skriftene og alle naturlige drifter og verdslige følelser undertrykkes og fordømmes (skummelt). Men det sies ingenting om lesing av annen litteratur så jeg er vel litt på villspor;) Dog, tror nok for mye lesing av ensidig propaganda kan være skadelig.
Vel, med det samfunnet vi lever i, i dag, så finnes det nok ganske mange andre ting som er farligere for sjela en tankevekkende litteratur. Nei, det eneste usunne med å lese bøker er at det lett kan bli litt for mange timer på rompa i soffakroken, slik at litt ekstra fett får lagt seg rundt midjen.
Husk at religion er mest brukt til å undertrykke massene. Alle religioner er redde for et opplyst publikum som kan komme til å ransake det uransakelige. En kan aldri lese for mange bøker. Men ikke alle klarer å skille klinten fra hveten. Derfor kan man ikke pårope seg å være allvitende selv om man eier et ganske stort bibliotek....!
Ja.
Det er for vanskelig å finne gode poster om bøkene.
Andre nettsteder skiller mellom kommentérbare bokomtaler og rene diskusjoner. Det burde sannsynligvis vi også gjøre.
For å gjennomføre dette bedre enn vi gjør nå bør imidlertid grensesnittet for å lage bokomtaler/starte en diskusjon endres.
De eneste mennesker vi anser for fornuftige, er de som deler våre egne meninger.
Jeg er ikke bare en bokelsker, men også en boksamler. Det å ha bokhyller med bøker ser jeg på som møbler. Jeg ville følt et stort tap om jeg ikke kunne ha bøker rundt meg.
Når det gjelder e-bøker så har det kommet for å bli. Sist jeg besøkte bokhandelen så fortalte de at salget av e-bøker bare er stigende. Dette syntes jeg er positivt for jeg tror e-bøker gjør at flere leser og at man leser mer.
Personlig ville jeg aldri byttet ut boken med en e-bok, for det å lese for meg er å kunne sitte med boken i fanget, bla i den, kjenne tyngden av den, lage eseløre på en side hvor jeg finner et godt sitat.
Den trykte boken vil nok ikke bli borte, så for oss som foretrekker den vil den alltid være der, men e-boken har kommet for å bli og det bør vi være glade for. Tror både den trykte boken og e-boken kan leve godt side om side.