Bokelskere.no

Når du sitter på et legekontor og venter, men du er så opptatt av boken du leser at du ikke hører at navnet ditt blir ropt opp!

Du kan lese bøkene hver for seg, men du får mer helhet om du leser bøkene kronologisk. Det er samme hovedperson i bøkene. Men skal du bare lese én, så er absolutt Dødsskipet å anbefale. Likeledes "Jeg vet hvem du" er av samme forfatter.

Kanskje ikke riktig så enkelt, men denne artikkelen påstår i alle fall at stillesittende aktiviteter kan virke positivt både på helsa og vekta. Så les med god samvittighet!

Nei, jeg synes ikke det. Litt "annerledes", men du kommer fort inn i det :-) Ikke er det vanskelig å forstå heller. Jeg liker den kjempegodt, og opplever den som "lettlest" - har lest over halve boka på kort tid. Kommer helt sikkert til å lese den på nytt om noen år....
Lykke til med Victoria :-)

Har begynt på "Victoria" av K.Hamsun nå i ettermiddag, og lurer på hvorfor jeg ikke har lest den før ?! Nesten så jeg er "med" i boka; luktene,lydene, naturen,årstidene... - alt blir så virkelig....
Passet så godt å lese den nå i ettermiddag - hadde et nydelig vær med sol fra skyfri himmel, fuglekvitter, selja har pyntet seg med gåsunger, og de første hestehovene er plukket av små barnehender på jobben :)

God helg!

NRK-kjendisen Allis Hagtorn flykter fra en skandale, og trekker seg fullstendig vekk fra offentligheten. Hun søker ly i en eldre trevilla, som hushjelp og gartner for Sigurd Bagge.
Han befinner seg på arbeidsrommet sitt hele dagen, mens de venter på kona hans. Men hvorfor kommer hun aldri tilbake? Hvorfor er han så hemmelighetsfull.

Denne boken hadde jeg neppe kommet til å lest hvis det ikke hadde vært for at den kom på kortlista over nominerte bøker til Bokbloggerprisen. Dette er ikke den type bok som fenger meg noe særlig, og ved å lese den ble ingen av mine fordommer utfordret. Jeg likte den ikke!

Historien har vi lest før. Kvinne flykter fra fortiden sin, kommer til mann som også har sine hemmeligheter, begge skjønner at den andre har hemmeligheter, men de snakker ikke om det. Kvinnen blir (selvfølgelig) betatt og forelsket i denne mannen, han er litt skummel og viser sider ved seg selv som burde fått varselklokkene til å kime uavbrutt – men hun reiser ikke derifra… i hvert fall ikke for godt. Og så ender det som det alltid gjør!

Jeg blir irritert over denne måten å portrettere kvinner på – en kvinne som definerer hele sin identitet i hvordan hun er i forhold til menn – som higer etter oppmerksomhet, komplimenter og anerkjennelse. Hvor alt hun gjør er for å tilfredsstille det mannlige kjønn.

Slutten minner meg om Fuglane av Tarjei Vesaas, og når også denne boken heter Fugletribunalet og er skrevet på nynorsk blir sammenligningen total. Her er to mennesker på rotur i båt, men fokus flere ganger på årene… lyder kjent?

Så nei, ikke en bok som falt veldig smak hos meg – selv om det nynorske språket gjør leseopplevelsen nydelig og poetisk!

Dette er noe så paradoksalt som en morsom bok om sorg og savn og kjærlighet.. Den viser en slags godhet for alle rare og sære personer, hvorav Ove er blant de som kommer høyt opp på lista. Førsteinntrykket er at Ove er en sur kæll som tar alt i verste mening og er rigid og firkantet når det gjelder regler. Etterhvert forstår leseren at det er en grunn. Ove sørger over tapet av sin kone og barnet som aldri ble født, Han blir veldig opptatt av at alt skal være på stell, både i huset og på uteområdene og ellers i samfunnet. Han oppfører seg helt ufordragelig mot de fleste som kommer i hans vei, og dette er veldig morsomt beskrevet. Vi forstår ham bedre etterhvert. Alle de rare typene han kommer i kontakt med bidrar hver på sin måte til at Ove oppfører seg, om ikke akkurat hjertelig, så hvertfall hjelpsomt og medmennesklig. Mannen har et stort hjerte - innerst i sjelen og i kroppen. Til og med katten aksepterer han - og det ser ut som det er gjensidig. Boken er en kjærlighetserklæring fra Ove til kona. Meget spesiell og fornøyelig roman!

Lykke uten grunn

Man kan
ofte ha
en festlig
stund
i muntert
selskap med
venner -
men også
en lykke
helt uten grunn
til tross
for at
ingen ting
hender...

Nolo

etter å ha lest om alle disse fantastiske drømmebibliotekene så kjennetegner noen ønsker mitt bibliotek,så slik er mitt her hjemme: en liten krok bak peisen(så får ihvertfall varmen),mange bokhyller,men ikke noen førsteutgaver dessverre,gode stoler,store vinduer,utsikt mot havet,en klokke uten batteri,og til slutt en fin bibliotekkatt:-) Det eneste jeg savner er ro og fred til å lese !!

Det har i flere diskusjoner her inne blitt nevnt at ikke alle har like god plass som de kunne ønske til bøkene sine hjemme hos seg selv. Det har også vært diskutert hvilke biblioteker rundt om i Norge og verden som er folks favoritter. Og hvis man skulle åpnet sitt eget bibliotek, hva skulle det hete/sett ut osv.
Men det jeg har lyst til å vite noe om, siden jeg fantaserer så mye om det selv, er hvordan ville DITT "bibliotek" hjemme sett ut? Hjemmebiblioteket? Bokhylla hjemme? Hvis du hadde all plass du ville til å bygge på, og alle penger/midler du måtte trenge, og du virkelig hadde satt fantasien ut til livet.

Her er min drøm(en liten smakebit), slik "kjapt og enkelt" forklart - for de som ikke lever inne i mitt merkelige hode og kan se det fantastiske jeg drømmer om:

Stort, så klart. Høyt under taket, 8-10 meter minst!, slik at jeg må bruke en rullende stige festet til bokhylla for å nå bøkene på de øverste hyllene. Veggene skal være dekket av store bokreoler, delt inn i hyller og rom for god organisering. Hyllene skal være mahognyfarget. Skal også ha en stor, fin, "gammel" og solid skrivepult i matchende stil og farge. Med en god kontorstol hvor jeg kan sitte å jobbe og skrive. Som pynt på pulten skal det stå en sort fjærpenn i en holder og et blekkhus med svart blekk. I et hjørne skal det stå en deilig ørelappstol med tilhørende krakk og godt leselys for en god leseopplevelse.
Har alltid drømt om å ha et bibliotek som minner om et lite museum for gamle ting og artefakter. Med duppeditter, kunst og samleobjekter. En god blanding mellom lagerrommet fra serien Warehouse 13 og kontoret til Indiana Jones. Gamle kart. Masse gamle småfly hengende i snorer fra taket. Amelia Earhart. En replika av Titanic. Kunst og malerier, tegninger og gjenstander fra Leonardo DaVinci. En sarkofag i et hjørne. Små egyptiske gjenstander strategisk plasert "rotete" omkring. Og for litteraturen - bøker i alle sjangre og språk, flere prakteksemplarer av bøker, oppslått og utstilt i hvert sitt bokpodie dekket med glasslokk. Og den ene veggen vil ha en spesialbokhylle fylt opp av "gamle" skrift ruller.

Det er noen som tror de beste forfatterne er de som pynter seg med ord, som skriver poesi i stedet for litteratur. Men de virkelig gode forfatterne er de som kan ta en dyp, mørk og ærlig historie om det å være menneske, og pakke den inn i en så enkel språkdrakt som mulig. Måten Jojo Moyes åpner boka på, får deg kanskje til å tenke på chic-lit og strandlitteratur, men dama kan skrive. Ikke skrive som i episke verker som løfter språket til et annet nivå, men skrive på en slik måte at du blir revet med fra første side, på en sånn måte at selv de tyngste temaer beskrives med humor og varme. Hun har skrevet en bok jeg bokstavelig talt ikke klarte å legge fra meg - og jeg hater det uttrykket, pleier sjelden å ha problemer med å legge fra meg bøker om jeg ønsker det, kan være en strukturert leser. Men denne boka gjør deg asosial, den får deg til å glemme tid og sted, den får deg til å lese så intenst at teen er blitt kald innen du kommer på at du må drikke den, den får deg til å måtte tvinge deg selv til å holde avtaler eller spise. Til en viss grad får den deg også til å se livet på en annen måte, og den har fått meg til å ta noen runder med min egen etikk og moral - spesielt med tanke på temaet aktiv dødshjelp.

Louisa Clark er lett å kjenne seg igjen i, og en karakter du ser kan gli rett inn i en romantisk film (som dette da også sannsynligvis blir, film er planlagt i løpet av året). I dette tilfellet er ikke det ment negativt, hun er absolutt en tredimensjonal karakter.

De eneste svakhetene slik jeg ser det er skiftet mellom karakterene - noe som først plutselig begynner å skje sånn midt i boka, og deretter kommer sporadisk. Det er ikke noen vits i disse perspektivskiftene, i mine øyne. I tillegg er det et par små detaljer som er "feil", som du merker når du leser hele boka i ett strekk, for eksempel en scene der Moyes først beskriver at Lou sparker av seg skoene og aldri henter dem igjen, og senere i boka kommer tilbake til et senere punkt i samme scene, der Lou plutselig sjangler rundt på de høye hælene.

Denne boka er lettlest, men samtidig litt tung å lese. Fordi det ligger et alvor bak alt, det ligger en visshet bak håpefullheten som nesten utvikler seg til å bli desperat. Det preger boka veldig. Det går ikke an å beskrive dette på noen annen måte. Les den!

Tenk om jeg kunne være et speil. At noen smiler til deg hver eneste
morgen, viser sin fineste side til deg, og sminker seg for deg. At
noen spør deg om de er pen, uten ord, men med blikk. Du har gleden av
å fortelle noen at de er vakker, hver eneste dag og gi dem
komplimenter. Du har sjansen til å kunne glede en annen person så mye,
at denne personen kanskje kan forandre seg selv. Du slipper grådighet,
bekymringer og smerter i dagliglivet. Bekymringer for
penger, hus, barn, et forhold, jobb eller lekser. Det eneste du
trenger å gjøre er å glede andre, og respektere deg selv. Tenk om jeg
kunne være et speil.

Rebecca Hua (meg)

Your beliefs don't make you a better person, your behavior does.
ukjent

Du er ikke alene og du er ikke sær. Jeg kunne heller ikke deltatt på felleslensing,da ville jeg bare blitt stresset. Jeg må ta ting som det kommer,tilfeldighetene bestemmer stort sett hvilke bøker jeg leser og når. Kan ikke ha et skjema å gå etter der,nei. Så alt passer ikke for alle,hurra for forskjellene.

Det skjønner jeg, de kan begge oppleves som provoserende. Jeg kommer ikke til å prøve å overtale deg om du er redd for å reagere på noe, for det tror jeg du vet best selv. Det er nok heller ikke alle som klarer å "koble ut" sånn som jeg følte var nødvendig for å se de gode kvalitetene i boka. Du får ta de fram når og om du noengang føler deg klar for det.

Vil absolutt anbefale både Conviction og Temple Gardin, det er to sterke historier med to veldig bra skuespillere. Om du liker sterke historier fra virkeligheten så mener jeg "Boys don't Cry", også med Hillary Swank, er verdt å få med seg.

Dette var en mektig avslutning på Andvake-trilogien. Det blir nok stående som et storverk i litteraturen (tror jeg) - det er vel det beste jeg har lest av Jon Fosse - det inneholder så mye symbolikk og livsvisdom at man føler behov for å lese det flere ganger. Tror det er litt viktig at man leser disse i rekkefølge: Andvake, Olavs draumar og til slutt Kveldsvævd.Litt dystert, ja - men livets realisme. En grundigere omtale i Reading Randi

De tårene man svelger er meget bitrere enn dem man feller.

Victor Hugo

Appelsinpiken er en nydelig bok. Og filmen er faktisk minst like bra :)