Bokelskere.no

En tigger hadde sittet i veikanten i over tredve år. En dag kom en fremmed gående forbi. "Har du noen småpenger?" mumlet tiggeren og rakte frem luen med en mekanisk bevegelse. "Jeg har ingenting å gi deg," sa den fremmede. Så spurte han: "Hva er det du sitter på?" "Ingenting," svarte tiggeren. "Det er bare en gammel kasse. Den har jeg sittet på så lenge jeg kan huske." "Har du noen gang sett inni den?" spurte den fremmede. "Nei," sa tiggeren. "Hva skulle det være godt for? Det er ikke noe der." "Ta en kikk," insisterte den fremmede. Tiggeren fikk møysommelig lirket opp lokket. Med en blanding av overraskelse, mistro og glede oppdaget han at kassen var fylt med gull.

Jeg er den fremmede, som ikke har noe å gi deg, men som ber deg ta en kikk inni. Ikke inni kassen, slik som i lignelsen, men i noe enda nærmere: inn i deg selv.

"Men jeg er ingen tigger," svarer du kanskje.

De som ikke har funnet sin virkelige rikdom, den sterke gleden ved å være til, og den dype, urokkelige freden det bringer med seg, er tiggere, selv om de lever i materiell velstand. De søker i det utvendige etter nytelse og tilfredsstillelse, etter selvbekreftelse, trygghet eller kjærlighet, samtidig som de bærer på en skatt innvendig som ikke bare omfatter alt dette, men som er uendelig mye større enn noe av det verden kan by på.

HVER DAG GÅR jeg bortover de samme gatene
det finnes et skille her
et søkk i landskapet
det gjør noe med meg
en følelse av å være fastlåst
til det avgrensede området
jeg fortsetter rett fram til jeg ikke orker mer
siden snur jeg og går den samme veien
tilbake til huset

Alle netter ligner hverandre. Alle svartfarger er de samme. Lyden av regnet mot ruten. Det finnes et annet mørke enn det vi ikke kan se, det finnes et mørke rett foran oss hele tiden.

Om å være til nytte

Å holde en knokkel i hånda
banke den mot bordet
slik kan de døde være mer til nytte som døde
enn da de var levende
slik alt burde være til nytte

Åtte år
og full av sorg
over at de hun er glad i
en dag skal dø.
Jeg har ingen trøst
kan bare sitte ved siden av
klappe et kinn
være her akkurat nå.

Jeg kan ikke utstå mennesker som viser til sin egen barndom for å underbygge hvem de er. "Jeg har alltid vært sånn", sier de, og glemmer dermed at det eneste konstante er tilpasningsevnen. Det er noe bakstreversk i å dyrke uforanderligheter; menneskedyret har gjennom tusenvis av år med seleksjon blitt ekspert i å speile andre. Roller overtas av andre roller. Det finnes ingenting falskt ved det. Evnen til å endre seg er helt grunnleggende for å kunne eksistere sammen med andre. Likevel virker det som om en krystallisert personlighet er det mest høyverdige et moderne individ kan være i besittelse av. Alt handler om å "tørre å vise sitt sanne jeg", "våge å være den man er", og så videre. Det er ingenting moderne ved mennesker uten tilpasningsevne.

Vi har en hang til å lete etter en viss dramaturgi i livene våre, og siden vi ikke kan spole fremover, ser vi bakover i livet for å lage en fortelling om oss selv. Og når vi ser bakover, ressigerer, klipper vi og photoshopper. Vi kan endre manuset underveis, finne grunner til at ting er som de er.

Selv om vi ikke skriver et seksbindsverk om oss selv, slik som Karl Ove Knausgård, går vi alle rundt med en selvbiografi lagret i hukommelsen. Og den er ikke bare en tilfeldig strøm av hendelser vi har vært gjennom. Den er strukturert og ordnet, etter vårt eget livsmanus. Vi er alle forfattere.

Før laget hun scener, det var som om hun hadde bomber i kroppen, har hun sagt, men hun har gått i psykoanalyse og kartlagt minelandskapet sitt.

Hvorfor lærer du deg togtabeller og kalendere utenat?

Fordi det er gøy! Vi med autisme får et kick av tall. Tall er bestemte, uforanderlige ting. Tallet 1, for eksempel, er aldri noe annet enn tallet 1. Den enkelheten, den klarheten, virker så beroligende på oss.

Kroppen er et autopoetisk system, full av passasjer og
myke rør. Blod og væske.

En stor fugl trakk toget.
Det skjøt damp ut fra det rødsvarte
nebbet. Vognene var fylt med haner.
De dro i krigen med sine høye
hanekam-hjelmer.

Jeg var en gutt, og bestefars kinn lå inntil
togruten, pusten festet seg
til landskapet.

Smerter noen påfører seg selv, kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.

Vi blir født med ulikt utgangspunkt, og veien videre handler om å utnytte vårt eget potensial best mulig.

[Jeg håper] du vil la fantasien få fritt spillerom neste gang du er ute i naturen. For ofte er ikke avstanden så stor mellom fantasien og det som faktisk skjer i virkeligheten!

Tirsdag 08. januar 2008

Spiseforstyrrelsen er en brennmanet. Vakker, glidende, lokkende. Den ligner ufarlige glassmaneter, bare penere. Du hopper i sjøen, vel vitende om at de finnes, likevel i tro om at du, akkurat du, kan klare å unngå dem. Når de lange, ekle tentaklene klistrer seg til deg, brenner de så alt annet forsvinner. Hvordan kan noe så pent og uskyldig brenne så kraftig, så dødelig? Nesletrådene surrer seg rundt tankene. Sitter fast. Det gjør vondt å dra dem av. Panikk. For å få hjelp til å bli kvitt trådene må man kle seg naken, forsvarsløs. Skamfull over å ha hoppet i vannet. Du så jo manetene! Andre har brent seg før deg! Måtte du? Må du? Man blir nødt til å plukke av nesletrådene én og én. Det svir lenge etterpå. Og har de brent lenge nok, gir det arr for livet.

Selv opplever jeg for tiden, og det er ikke noe moro, det kan jeg godt fortelle, en svimmel avgrunn mellom det som foregår oppi hodet på meg og det som kommer ut noen centimeter lenger ned. Sagt på en annen måte: mellom det jeg har å si og det jeg klarer å få sagt. Eller: mellom den jeg er og den jeg er.

HAN BEGYNNER Å kjøre tilbake til sommerhuset og innbiller seg at veiene utover har snakket med hverandre mens han var i byen. Snakket om ham. Stukket de asfalterte hodene sine sammen og hvisket og sladret og fnist. Og nå later de som ingenting. Setter opp blanke ansikt og sier: Å, er det deg? Trodde ikke vi skulle se deg igjen på en stund.

Lærdom

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.

Alf A. Sæter

Matilda hadde aldri gitt seg til å tenke på hvor lærer Honey bodde. Hun hadde bare sett på henne som læreren, et menneske som kom ut av ingenting og underviste dem på skolen og forsvant igjen. Er det i det hele tatt noen av oss barn som spør oss selv hvor lærerne går når de er ferdige på skolen? tenkte hun. Lurer vi på om de bor alene, eller om de har en mor hjemme, eller en søster eller en ektemann?