Bokelskere.no

Avslutning på denne magiske trilogien. Ikke min favoritt av de tre, men totalt sett er dette virkelig en trilogi som har min høyeste anbefaling!

Ellen det blir ikke jeg heller. Boken har jeg satt på min ønskeliste, fordi jeg sanser her er der mer info om hennes familie. Den gangen var det noe konfliktfullt å leve eget liv vs hva samfunnet forlangte - 2 forskjellige verdener som man ser hos Sigrid Undset.

Den siste romanen som Paul Auster (1947-2024) skrev handler om en aldrende mann i New York. Men det er ikke en bok om døden. Det er en bok om å leve. Sy Baumgartner prøver å lappe sammen en okei tilværelse i 70-årene, etter at kona døde for flere år siden i en ulykke.

Romanen ser bakover på Baumgartners historie, men jeg opplevde den mest som en feiring av livet. Hver dag er en ny sjanse til å gjøre noe meningsfullt, og verden er full av bra folk å bli kjent med. Sy Baumgartner er en ambassadør for tanken om å bruke energien på livet. Døden kan klare seg selv.

Takk for bøkene, Paul Auster.

Dette er virkelig hjerteskjærende, og det er nesten umulig å ta innover seg det som skjer. Samtidig som det nå er inngått våpenhvile på Gaza, kommer nyhetsmeldinger om at den israelske hæren og bosettere trapper opp terroren på Vestbredden mot palestinerne. Donald Trump opphever sanksjonene mot voldelige bosettere, og den israelske finansministeren ga før jul ordre om å forberede full annektering av Vestbredden. Dette blir nok et tøft år for mange.

Hjerteskjærende vitnesbyrd

«… En gang jeg hadde vakt, tilkalte noen saniteten over radio. Jeg løp ned for å se hva som hadde hendt, og jeg så en seks år gammel palestinsk jente med hodet som et åpent sår. En veldig pen gutt som pleide å besøke oss på posten, hadde funnet ut at han ikke likte palestinere som gikk nede på gaten, så han tok en murstein og kastet den ned på denne jenta. Barna i Hebron gjør som de vil, og foreldrene oppmuntrer dem. Elleve, tolv, tretten år gamle jødiske unger som banker opp palestinere, foreldre som heier på dem.» (side 28)

Dette er ett av de vitnesbyrdene israelske soldater legger frem i Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Jeg velger å referere dette, dels på grunn av dets råhet, dels fordi en i min familie har vært øyevitne til tilsvarende episoder på Vestbredden. Soldatene sto litt på avstand og så på.

Israelske soldaters brutale og systematiske trakassering av palestinere; barn, kvinner, gamle og menn, er etter hvert vel kjent og dokumentert. Disse korte tekstene gir skarpe og utvetydige bilder av ugjerningene. Mye blir sagt med få ord. Et eksempel til: Palestinerne er avhengig av en passerseddel for å kunne kjøre på veiene på Vestbredden, for å slippe gjennom de utallige kontrollpostene, for å komme på arbeid, skole, til lege, sykehus for å føde osv. Noen soldater fant noen passersedler i en bosetning der arabere (palestinere) jobbet. «Og kameratene mine tok dem. Det var første gang jeg forsto hvor lett det var for en atten år gammel gutt og føkke opp livet til en araber.» (side 72)

Dette er hjerteskjærende historier. Og det er ingen grunn til å betvile dem, fortalt av dem som selv deltok. Boken inneholder 145 dokumenterte vitnesbyrd.

Tidligere i vinter leste jeg «Alt er tapt. Israelske soldater forteller» av Hanne Eggen Røislien. Røisliens informanter er soldater hun intervjuet i forbindelse med sin doktorgradsavhandling i 2006, og gjenopptok kontakten med i 2023-2024 under Israels folkemord i Gaza.
Finn Iunkers «Stemmer fra Israel» tar utgangspunkt i vitnesbyrd som den israelske organisasjonen Breaking the Silence har samlet inn og publisert. Boken kom i 2017.

Bøkene er ulike, men begge påpeker et par interessante forhold.
1) Soldatene er rasende på og oppgitt over de ekstreme bosetterne på den israelokkuperte Vestbredden. Bosettere som spytter på, kaster stein etter og skjeller ut soldater som er utplassert for å beskytte dem. Bosetterne er de verste, verre enn «fienden», palestinerne.
2) Soldatene begynner å stille moralske spørsmål ved det de er med på. Dette er kanskje tydeligst i Røisliens bok fra 2024. I begge bøkene er soldatene reservister, det vil si at de er ferdig med den obligatoriske verneplikten, er voksne, men står til hærens disposisjon til enhver tid. I Iunkers bok reflekterer en over et overgrep han var med på. «Jeg tenkte ikke over det da (da han var ung vernepliktig), i dag ville jeg ha protestert.»

I skrivende stund, 21.1.2025, råder en skjør våpenhvile på Gaza. Samtidig går Israels makthavere til nye, militære angrep på palestinere på Vestbredden.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

Det du siterer der er no heilt utsøkt!

Noen dager etter fødselen til ett av barna mine kom ei venninne på barselbesøk med vin, sjokolade og en bok. Boken var Is-slottet av Tarjei Vesaas. Artig var det å oppdage at Vesaas hadde gitt en av hovedpersonene i boka samme navn som den nyfødte babyen vår. Jeg likte boka, men hadde neppe gitt den til noen i barselgave selv.:)
Denne helga har jeg tenkt å lese Elizabeth Strout sin bok Tell me Everything.i denne boka møtes Olive Kitteridge og Lucy Barton - og det blir det sikkert god litteratur av.

Dikt leses hver dag - og dagens dikt er:

Den neste mil
Du har gått den eine mil med meg
nå går eg den neste mil
med deg, og vi talar
om våre liv, om Virginia Woolf,
Albinoni, tidevatn, gamle
og nye dagar, vennskapskjærleik,
om sår som aldri vil gro
og vi gir kvarandre balsam, vi har
eit rikhaldig reiseapotek, både
tåredroppar og lattersalver.

Åse-Marie Nesse

Amalie Skram skuffar ikkje. Heile vegen må eg slå opp framandord i Det norske akademis ordbok. Til stor glede. Det arkaiske språket er vakkert og flyt lett, trass i at Fru Ines kom ut i 1891.
Ei av dei beste eg har lese. Iallefall den beste eg har lese ut i dag. Som berre er denne eine. Altså uttrykk for at eg likte boka veldig godt. Virkar som Amalie Skram sette Fru Ines aller høgast. Har likt alle Skram-bøkene eg har lese. Fru Ines minte meg ved eit høve om Stormfulle høgder, på grunn av det skjebnesvangre i den grenselause, men umulege kjærleiken. Språket til Skram er eineståande, og mennneskeskjebnane er uråd å ikkje bli berørt av.

Må innrømme at jeg etterpå følte at det jeg muligens skrev var noe på siden av det du undret deg over. Glad at jeg kunne tilføre noe. Jeg har lest en del av HC Andersens biografier. Han skrev ikke bare eventyr men også essays & reiseskildringer. Har fått tak i en boksamling på 6 bøker fra ca. 1957 på Norsk, men har ikke hatt sjanse til å fordype meg i disse. HC Andersen var nok et merkelig menneske som fikk hjelp til å utvikle seg av danske velgjørende mennesker. Han levde sannsynlig mer på innsiden enn andre mennesker fikk del i. Dette ser man når man leser eventyrene hans. Jeg har en bok som tar for seg tolkningene av eventyrene hans. Det var eventyrene som har ført til han er blitt verdenskjent.

Kanskje kan Literary Hub, By Olivia Rutigliano oppklare noe ?

Historienet . no
Hva gjorde H.C. Andersen på reisene sine?
I årene 1831 til 1873 reiste H.C. Andersen til utlandet hele 29 ganger og tilbrakte til sammen 9 år utenfor Danmark.

Hensikten var dels å søke inspirasjon, dels å møte utenlandske forfatterkolleger og kulturpersonligheter.

Blant de kollegene Andersen satte mest pris på, var den engelske forfatteren [Charles Dickens] (https://historienet.dk/kultur/kulturpersonligheder/charles-dickens-reddede-julen-fra-at-doe).

Da de to møttes i et selskap i London i 1847, var Andersen nærmest euforisk.

"Vi tok hverandre i hånden, så hverandre dypt i øynene, snakket og forsto hverandre. Jeg ble så rørt av å se og snakke med den av Englands nålevende diktere som jeg elsket høyest. Jeg fikk tårer i øynene", skrev Andersen senere i memoarboken "Av mitt livs eventyr".

Beundringen var gjensidig, og i årene som fulgte korresponderte de to forfatterne flittig, men da H.C. Andersen takket ja til en invitasjon om å besøke Dickens i hjemmet hans i Gad's Hill Place i Kent, fikk pipen en annen lyd. H.C. Andersen viste seg å være en særdeles irriterende gjest.

Ikke bare ble Andersen værende i fem uker. Han krevde også konstant oppmerksomhet og forlangte å være midtpunktet.

"Hans Andersen sov i dette rommet i fem uker - noe som for familien føltes som flere menneskealdre."
Charles Dickens om H.C. Andersens besøk i 1857.

Irritasjonen ble ikke mindre av at den alltid snakkende dikteren ikke behersket noen av de europeiske hovedspråkene tilfredsstillende.

"Når han snakket fransk eller italiensk, var han som en villmann; på engelsk var han som et helt døvstuminstitutt. Min eldste sønn sverger på at intet menneskelig øre kan gjenkjenne tysken hans, og tolken hans erklærer at han heller ikke snakker dansk", betrodde Dickens en venn.

"Han var radmager og dødsens kjedelig og bare fortsatte å være der", oppsummerte hans kone Catherine situasjonen.

Hvordan jorden ble til

I de fjerneste tider var bare himlen. Men en dag skjedde et voldsomt steinskred. En mengde stein, grus og jord falt ut av himlen. Det ble Jorden. Av Jorden oppsto menneskene. I begynnelsen var et dypt mørke, og menneskene måtte lete etter mat på søppeldyngene utenfor husene sine. Livet var uten glede, og folk kjente ikke til døden.
En dag ropte en gammel kone: «Gi oss lyset!» og likevel visste hun ikke hva lyset var. Da kom lyset, og folk så hvor vakker Jorden var. Menneskene kunne nå dra ut på herlige reiser og finne nye boplasser. Likevel manglet noe som kunne gjøre gleden over livet på Jorden fullbrakt.
Da ropte en gammel kone: «Gi oss døden!» - og hun ropte det uten å vite hva døden var. Således fikk man døden. Og med døden kom også gleden over livet til menneskene. Diktning, sang og fest, liv og død, sorg og glede, lys og mørke har siden vekslet.

Gammelt eskimosagn

Dikt fra Grønland
Ved Harald Sverdrup

Den Norske Bokklubben - 1977

Glede

Kunne jeg bare skaffe litt glede,
Så ble også jeg glad.
Kunne jeg gi noen et smil,
Så ble der straks flere.

Gleden kommer innenfra.
Det ytre er bare et skall vi skal bo i,
Så lenge det varer.

Kjenn etter om gleden er på plass,
Om du har overskudd til å gi.
Da får du dobbelt igjen.

Av ordet kom skapelsen,
Og ordet skaper dine tanker,
Dine bilder lyser tilhørighet.
Og du er med i rommet,
I åndedrettet,
I gjenfødelse

Ukjent

Ønsker dere alle Ett Godt Nytt År. Ja, nå skriver vi inn 2025. For hundre år siden var ikke det så mange utgivelser av bøker som vi våre dager. Forfattere måtte holde seg innfor en viss grense når det gjaldt skildringene i bøker.

Norges litteraturhistorie:
Mellom 1900 og 1940 levde romantiske og realistiske impulser side om side, og et større modernistisk gjennombrudd kan man ikke snakke om før etter andre verdenskrig. Mellomkrigstidens store romanforfattere – Knut Hamsun, Sigrid Undset, Cora Sandel og Olav Duun – var primært psykologiske og sosiale realister. Poeten Olaf Bull skrev med rim og rytme, men diktene er ofte moderne i tone og tematikk. Kristofer Uppdal er den som i sin lyrikk hentet mest inspirasjon fra tysk ekspresjonisme. I 1933 debuterte Rolf Jacobsen, en av etterkrigstidens sentrale lyriske modernister.

Etter krigen var grunnen også i Norge beredt for modernismens kaotiske og angstfylte livsfølelse og formelle eksperimenter. Man visste ikke lenger hva man kunne vente av et dikt eller en roman. Romanpersoner ble mindre sammenhengende, romanintriger mindre viktige, og lyrikken var ikke lenger vakker, melodisk og inderlig. Tarjei Vesaas, Johan Borgen og Aksel Sandemose ble pionerer på prosaens område, og Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Paal Brekke og Gunvor Hofmo på poesiens. En mer lekende og upretensiøs modernisme – ofte i dialog med populærkulturens sjablonger – kom til etter 1965. Jan Erik Vold var en representativ stemme, både som lyriker og kritiker.

På 1950-tallet ble forfatter anmeldt for utuktig skildringer i en bok. Tenk det! I våre dager er der forsåvidt ingen restrasjon - men dersom folk ikke liker skildringer / beskrivelser i en bok så er det dårlig butikk for forlag & forfattere.

Litteraturåret 1925 (en oversikt over utgivelser, hendelser, prisvinnere og personer med tilknytning til litteratur i 1925.)

Nå hvilken bok har jeg tenkt å begynne på? For meg er det et luksus (fra latin luxus) problem. Bøkene som ligger tilfeldig fremme er av Margie Orford (Blodroser, Pappas-folk,Til faste tider). Så jeg lar tilfeldigheten bestemme.

Jeg er fornøyd med bøkene jeg leste i fjor. Mye av det jeg leste var bøker jeg uansett ville lese. Lite nytt og mye gammelt. Noen gode, andre sånn passe som det ofte blir. I år blir det forhåpentligvis mere krim. Savner det å lese en god krim, og vinteren passer godt til det. Fra 2024 var det noen høydepunkter som jeg hadde tenkt å lese i lang tid som Landstrykere av Hamsun, Ditte menneskebarn av Martin Andersen Nexø, Plattform av Michel Houellebecq og ikke minst Vita brevis av Jostein Gaarder. Sistnevnte er nok den som var den beste, og som jeg bare har gitt karakter 5, den skal være 6! De fire var nok høydepunktene for min del. Men jeg oppdaget også en forfatter som jeg ikke hadde lest tidligere, og det er Maren Uthaug som skriver utrolig godt. Håper på flere bøker fra henne med sin særegne skrivestil med mørk humor, dypt menneskelige temaer og skarpe observasjoner av mellommenneskelige relasjoner. Akkurat nå leser jeg Mayday av Grethe Bøe, og nesten halvveis ut i boka kan jeg allerede nå si at karakteren blir bedre enn 3 :)
Godt nyttår!

Godt nytt år!
Jeg leste/hørte færre bøker enn året før pga av øyetrøbbel, men har sett desto fler (til dels) kjedelige serier.

For tiden fordyper jeg meg i Bente Imerslunds bok om finske folkegrupper. Jeg tror interessen startet med Britt Karin Larsens serie om folk på Finnskogen, deretter har bøkene til Mikael Niemi og andre gjort meg mer nysgjerrig. Nå venter jeg på del 2 av Ingeborg Arvolas Sanger fra Ishavet, Vestersand som forteller om kvener (og samer og nordmenn) i Finnmark.

Lydboken er Skygger av Sara Strömberg. Hun legger handlingen lenger sør (i Åre-traktene), men det er kaldt, snø og øde skogsveier og det trives jeg med nå. Godt skrevet krim! Jeg er glad for at jeg har del 2 i serien klar.

Godt nytt år!
Jeg er fornøyd med valg av bøker i leseåret 2024, de fleste med stor grad av verdi.
Jeg startet året med Song til mor - en pangstart! Jeg åpnet boken, leste inn i de små nattetimer, og la den ikke fra meg før jeg var ferdig. Ikke ofte det skjer. Takk til Margreth Olin for en nydelig leseopplevelse.
Kjekt å høre om dere andres gjøremål og valg av bøker, noen allerede satt på ønskeliste.
God helg alle!

Godt nytt år!
Jeg har lest færre bøker i år enn i fjor, 84 bøker mot 93…men er godt fornøyd.
Den jeg holder på med nå er på 646 sider, så det tar jo litt tid og til tider et snirklete og omstendig språk kan jeg ikke lese fort, men hva gjør vel det! Jeg leser en særs god bok som er skrevet i 1860. Det er så levende skildringer… Boka er «Møllen ved Floss» av George Eliot. (Mary Ann Evans). Dette blir en favoritt!

Ha en fin helg med kulde og snø, god gammeldags januar! Bare å slå «en god gammeldags floke» :D

Godt nytt år til alle bokelskere!

Ja, da er vi i gang med et nytt leseår, 2025. Jeg har startet opp med en bok som muligens blir "langlesing". Det er Erika Fatland sin bok, Sjøfareren. Hun har hatt en fenomenal salgssuksess med denne boka, og vant Bokhandlerprisen 2024. Jeg har lest to av hennes bøker tidligere; Sovjetistan og Grensen - begge veldig gode bøker (jeg ga terningkast 6). Så - jeg gleder meg til å lese om Portugals tapte imperium, og reisen hennes gjennom disse landene og stedene utover i januar måned.

2024 ble et veldig bra leseår for meg, og jeg håper jeg får lest mange gode bøker også i 2025. Jeg kommer til å følge The 52 Book Club’s 2025 Reading Challenge, en leseutfordring jeg har fulgt i noen år nå. Den gir innspill til å velge litt andre bøker innimellom, for på den måten å utvide horisonten. Dessuten er det gøy å prøve å matche alle punktene :)

Snøsong

det å sitja og sjå på eit fjell
gjer meg godt
hjartet blir roleg
og snøen på eit fjell
lyfter andletet mitt mot ein stad
inne i den skimrande snøen
og snøen
i lyset
seier meg
det er deg det gjeld
og då trur eg
at det finst ein stad
som også eg skal finna
der vinden snakkar lågt
og der kjærleik andar
i si lyse stille
av himmel og av jord
og er ein stad for kvile
i ei sky som driv forbi

Jon Fosse, «Snøsong» - diktsamlingen Stein til stein / 2013 & Dikt i samling / 2021

Jeg sjekket boken og intet bilde/image av boken viste, men så at du hadde lagt til bilde. Bare to eier boken & ingen bilde vises for andre som ikke eier boken. Slikt har jeg ikke vært borti før.

Nok om det. Boken er dansk og jeg lurer på om det er kommet opp mer informasjon som ikke står i de norske biografiene? Har flere biografier selv. Sigrid Undset er en interessant person.