Bokelskere.no

Må leses mange ganger før man dør! Er så enig, en av mine absolutte favorittbøker noensinne. Hvis du bruker Storytel (eller annen lydbok) vil jeg virkelig anbefale Kafka on The Shore lest av Sean Barrett. Magisk lytteropplevelse

Karin Fosser skriver utrolig godt, som alltid. Men denne boken var en skuffelse, den var faktisk riktig så kjedelig. Godt språk, gode beskrivelser og en nysgjerrighet for å finne ut hvordsan alt gikk til slutt var de eneste grunnene til at jeg leste ferdig.

Hei Cecilie,
Jeg har tenkt en god del på innlegget ditt etter at jeg leste det på bloggen din (leser vanligvis ikke henvisninger til blogger her på bokelskere, men gjorde et unntak).

Det du skriver, bekrefter mine antakelser om hvor vanskelig det er for nye og ukjente forfattere å slippe til. Og du har enda utgitt ut to bøker før denne tredje. Siden du valgte Kolofon, går jeg ut fra at du ikke har fått manuset antatt av de ordinære forlagene. Forlagsverdenen er en brutal jungel. Det handler dessverre langt mer om fortjeneste enn litterær kvalitet (jeg har ikke lest boken din, så jeg uttaler meg på generelt grunnlag).

Jeg er i en situasjon ikke ulik din, på jakt etter stipender og sponsorer som kan bidra til å realisere mitt bokprosjekt, smalt, men etter min mening vel verdt en utgivelse. Jeg bruker så utrolig mye tid på dette – tid jeg skulle ha brukt på å skrive og lese. Spesielt synes jeg det er betenkelig at stiftelsen Fritt Ord ikke gir støtte til bokprosjekter som ikke har et forlag i ryggen. Det er jo nettopp de stemmene som ellers ikke komme til uttrykk, de burde støtte.

Du valgte å betale utgivelsen av egen lomme. Det står det respekt av. Du vet med deg selv at du har gjort det du kunne, for boken din. Ha tro på at en god bok kan leve lenge, og selge over lang tid.

Jeg ønsker deg all lykke til med salget!
:

Ei venninne ba meg ein gong om å gange antalet bøker eg realistisk bør klare å lese i løpet av eit år med antal år eg har att før eg statistisk sett skal under torva. Resultatet fekk meg til å innsjå at livet er alt for kort til å bruke tid på bøker som ikkje treff meg. Det kan naturligvis godt vere at det ikkje er rett tid til å lese boka, og at den treffer deg slik den bør seinare :)

Fra meg er svaret til ditt dilemma som følger: Har du kommet halvveis og de fleste sidene er et strev, bruk tiden på noe annet. Det er så mange flotte bøker der ute som da fortjener oppmerksomheten din bedre. Men jeg skjønner deg også, det føles som et svik å gi opp en bok, nesten som å såre noen man er glad i. Noen ganger er det dessverre nødvendig. Lykke til med annen lesning :-)

Jeg er så enig.
Jeg læste den i aug/sept '14. Og har læst flere siden da. Men denne sidder stadig dybt i mig. Trods min modstand om det hinsides, okkulte, fiktive osv. Denne her ramte mig ret i det inderste mig.

Takk! ... for enda en grunn til ikke engang å begynne på disse bøkene ;-)

Dette er nesten ubegripelig. Jeg har bare lest god omtale av Seierherrene, den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris og har fått et snitt på 4,93 på 378 terningkast her på Bokelskere. Så det var med store forventninger jeg startet å lese boken. Jeg reagerte straks på en merkelig fortellerteknikk som jeg først trodde var en slags kunstnerisk vri som skulle lede til den egentlige fortellingen. Etter noen kapitler skjønte jeg at det er slik boken er skrevet. Usammenhengende setninger med komma etter komma i det uendelige. Eksempelet her er illustrerende: «De kryper oppover en serpentin av en vei som han og brødrene har satt sammen som et puslespill av mange små timer, en nå, en da, under opphold i onnene, fisket eller anlegget, en halv time bare kanskje, som adderer seg og blir et spor av tålmodighet, litt bredere for hvert år, litt fastere, en ny skjæring, en klopp og en fylling i et for bratt lende, ikke noe hurrarop av et grunnarbeid akkurat av den typen han kjente fra anlegget i Namdalen, men så er det da heller ikke Nordlandsbanen som skal gå her, men hest og vogn, tom oppover, med lass nedover, torv fra myrene på den andre siden av åsen, ris, rå bjerk, høy fra myrslottene, kanskje også med et lite menneske på toppen, uten at det skulle stå om livet.» Etter litt over 20 sider ga jeg opp. Jeg vet ikke hvordan reglene for terningkast er her, men tillot meg som førstemann å kaste 1 på terningen etter å ha gitt opp på side 31.

Jeg er en fan av ham, men jeg etter at jeg leste Jodi Picault på hans anbefaling, lærte jeg å ta hans anbefalinger med en klype salt.

14 år gamle Ben Rifken blir funnet brutalt myrdet i en park i Newton, Massaschusetts. Visestatsadvokat Andy Barber er overbevist om at en lokal barnemishandler er den skyldige – men etterhvert kommer det frem urovekkende opplysninger og avsløringer som gjør at Andys egen sønn, Jacob blir den hovedmistenkte.
Vi følger familien Barber gjennom deres største drama, deres livs mareritt, hvor deres 14 år gamle sønn står tiltalt for drap. Jacob sier han er uskyldig – og Andy tror ham – han må jo stole på sin egen sønn? Men hvor godt kjenner man egentlig sitt eget barn, og hvor langt er man villig til å gå for å redde det?

For en bok! Vi har ikke kommet lenger enn til mars, og jeg er ganske sikker på at jeg har lest årets beste bok! Jeg var rett og slett ikke i stand til å legge den fra meg!

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive for å få fram hvordan jeg hadde det mens jeg leste boken. Den spilte på hele mitt følelsesregister og fikk virkelig i gang tankevirksomheten. Jeg endret stadig mening om alle personene som var involvert – hadde sympati for dem, for så å bli irritert, sint, lei meg osv. Den var så intensiv hele veien, og den peker på noe veldig sårt hos oss foreldre – hvor godt kjenner vi egentlig våre barn? Den gjorde vondt, og den viste ekte familiekjærlighet. Jeg håpet at det var slik, og så håpet jeg at det var på en annen måte. Og slutten slo ned som en fullstendig overraskelse, og etterlot meg i tårer.

En bok som river så i sjela, som vekker så mange forskjellige føleleser og som er så intensiv gjør noe med meg som leser. Det er langt mellom denne typen bøker, og desto mer herlig når de dukker opp.

Jeg var rett og slett lei meg da den var slutt, fordi den hadde blitt en del av meg og jeg ville ikke forlate denne boblen som jeg hadde vært i mens jeg leste.
Rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest noensinne!

Det kunne ikke gå fort nok før jeg fikk tak i denne tredje og siste boka i serien etter at jeg hadde lest "Eremittkrepsene"! "Ligge i grønne enger" innfridde så absolutt og heldigvis den store forventningen jeg hadde. Denne trilogien anbefales.

Alle de sentrale personene i boka lever vidt forskjellige liv fra meg, som veterinær, bønder, gravferdskonsulent og homofile millionærer. Men Anne B. Ragde får meg til å føle med dem alle. Forstå dem alle. Hun skriver så levende og fengslende at det er vanskelig å legge fra seg denne boka - akkurat som den forrige. Den er trist og den er varm. Det hele er fjernt og likevel så nært. Den overrasker. Den lærer meg om dagligdagse ting som jeg visste lite om.

Det hele handler om Torunn og hennes intrikate familienettverk, og hvordan hver av familiemedlemmenes individualistiske levesett og personlige bobler blir rykket ved etter et uforutsett og brutalt dødsfall i familien. Det hviler store forventninger om at single, syvogtredve-år gamle Torunn skal ta over gården og grisene i Trondheim, og dermed forlate veterinærpraksisen og livet som hun kjenner det i Oslo. For godt. Mens hun midlertidig vandrer rundt blant grisene i en stadig tettere og mer trykkende tåke av skyld og grubling, legger både avløseren og alle onklene større og mindre planer for både henne, gården og hverandre. Og både større og mindre planer begynner å se dagens lys, side om side med hennes stadig mer vikende psykiske nærvær.

Anne B. Ragde klarer å skildre reaksjonene på situasjonen, både de triste og de sprudlende, de beherskede og de ubeherskede, på en fenomenal måte for hele persongalleriet. Liksom den forrige boka overrasker også denne meg flere ganger, jeg går aldri lei, og jeg skulle så inderlig ønske at det fantes en fjerde bok i serien..

Jeg elsker denne boka! Det var rett og slett umulig å legge den fra seg - jeg ble fullstendig oppslukt. Den sarkastiske humoren mellom de to hovedpersonene var kostelig. Jeg lo høyt flere ganger. Samtidig som den er sår og berører alvorlige temaer, er den skrevet i et lett og ledig språk. Anbefales!

Fin skildring av en ganska trasig men ändå säkert ganska vanlig familj i Kongsvingerstrakten. Intressant att läsa eftersom jag känner till stan ganska väl. Tyvärr är inte författarinläsningen av samma kvalitet som boken själv, så nästa gång vill jag helst få en skådespelare som läser ex Haakon Ström eller Duc Mai The (ursäkta stavningen). Ja jag vill läsa mer av denna författaren!!

ET HELT HALVT ÅR av Jojo Moyes: Jeg fikk muligheten til å lese denne boken uten å betale for den, med den vri at jeg ikke får eie den, men må levere den tilbake. Etter å ha lest den vil jeg betale for den, slik at jeg kan eie den for på den måten å ha de beste muligheter for å kunne lese den igjen. Halvveis vurderte jeg å klappe boken igjen og ta det fra begynnelsen av - så god syntes jeg at den var. Og det bare halvveis! Jojo Moyes har skrevet en kjærlighetsroman som er for innsiktsfull til at jeg i det hele tatt har lyst til å henge meg opp i detaljene typiske kjærlighetsbøker inneholder. Det gjør med andre ord ikke denne. Dette er den første kjærlighetsromanen jeg har lest helt ut. Som jeg har likt. Et særdeles kraftfullt språk veier dessuten oppunder den påstanden.

En herlig slukebok. Det eneste som var trist var at den sluttet..... Skulle gjerne gitt en syver ;)

Oisann. Dette var forrykende saker.

Jeg ble nysgjerrig på boken etter å ha lest Asbjørn Slettemarks begeistrede omtale på krimbloggen op-5.no. Han beskrev leseopplevelsen som "skummelt, vakkert, ettertenksomt og spennende til siste setning", og etter å ha vært fanget av historiene om den merkelige familen Barber i et par døgn kan jeg skrive under på at Slettemark hadde rett.

Det var bortimot umulig å legge den fra seg. Kindlen har aldri vært langt unna, og det er en stund siden jeg har blitt like dratt inn i en kriminalroman.

For oss som har barn i tenårene er det nok også ekstra ubehagelig å lese om hvordan familien og omverdenen takler at den 14 år gamle Jacob blir arrestert mistenkt for drapet på en medelev. Landay beskriver dynamikken mellom foreldrene og sønnen på glimrende (dog til tider ubehagelig) vis og dialogen fra rettsalen er gnistrende saker.

Leste denne for et par-tre år siden, og husker at jeg ble skuffet. Men jeg husket ikke noe mer, og siden dette er den eneste Nesbø-boka jeg har lest, måtte jeg nesten gi han en sjanse til. Starter derfor fra begynnelsen en gang til, og tar alle Harry Hole-bøkene i kronologisk rekkefølge.

Ble dessverre skuffet også andre gang jeg leste boka. Nesbø skriver bra, og har av og til en tørrvittig humor som er min stil, men her bommer han både på tempoet og troverdigheten. Jeg liker generelt ikke krimbøker som ikke virker troverdige, og dette er en av dem. Harry Hole føles ikke virkelig i denne boka, og måten Nesbø beskriver - eller ikke beskriver - følelsene hans på, gjør at Hole virker endimensjonal.

Jeg finner det lite troverdig at en australsk avis lager lett underholdning ut av et mord, slik Nesbø beskriver (at mediene generelt lager krimunderholdning ut av mord er nok et faktum, men det får da være grenser). Det virker også pussig at alt er i gjenge igjen umiddelbart etter at noen dør. Ingen får lov til å sørge i Flaggermusmannen, i stedet skal vi tusle videre i fortellingen. Spenningskurven er ustabil - starter i rolig tempo, tusler, rask gange, 50 meter av en 100 meter, og så er det tilbake til tusling. Rammehistorien og inndelingen i tre deler er også overtydelig.

Stadig overrasket over hvor lett det er å vinne Rivertonprisen. Håper Nesbø har mer å by på videre i forfatterskapet.

Jeg har bare én ting å si om denne boka etter alle de positive omtalene av Lars Kepler her inne, skuffende.

Fem sider inn i boka måtte jeg finne klenex'en og legge boka fra meg. Tårer! Fantastisk bra bok!