"Alle utlendinger har lukka gardiner", Maria Navarro Skaringer.
Dette med språk: godt, dårlig, bokmål, nynorsk, fin flyt, lyriske vendinger, gode miljøbeskrivelser osv, er jo ofte viktig - mer for noen enn for andre.
Denne boka fra et flerkulturelt oppvekstmiljø på Romsås, hvor vi følger ei jente med hud og hår, i korte kapitler om hverdagslige utfordringer, er skrevet på sosiolekt. Kjempetøft virkemiddel, man kommer veldig nært på miljøet og fortellerstemma med dette virkemiddelet. Og det er veldig interessant med ei sånn stemme om og fra innvandrermiljøet i Oslo.
Litt slitsomt å lese til å begynne med, for både setningsoppbygginga og enkelte ord er lizm ikke sånn jeg er vant til. Når vi leser til vanlig, leser vi jo egentlig ikke alle orda fullt ut, vi gjennkjenner de fotografisk også - og her var det mange nye bilder.

Dette er den beste boken jeg har lest på veldig, veldig lenge !
Det er vel ikke nødvendig å si så mye om innholdet, for det meste er allerede skrevet og sagt av andre bokelskere ;). Boken er lang, men aldri kjedelg - menneskene og stemningene vil jeg ta med meg lenge..... Anbefales alle som enda tviler på om dette er en bok de bør lese:-)

Enig med deg - greit nok, men ikke så storslagent som jeg hadde forventet. Jeg fikk lest Gater i mørke og Ungdomstid i romjulen - skal gjennom Søndager i august også, og da har jeg fått med meg alle de tre som foreligger på norsk. Men så er tror jeg det holder for en stund; med andre ord kommer jeg nok ikke til å jakte på flere Modiano-utgivelser på andre språk.

Takk for advarselen, da er jeg forberedt :p Kjøpte den for et par timer siden :)

Det eneste jeg angrer på etter å ha lest denne boken, er at jeg ikke har lest den tidligere. Boka var så utrolig sterk og rørende, og jeg hadde aldri forventa å lese det jeg nå nettopp har lest. Boka kan ikke beskrives, den må leses!

Dette var boka si det! Nøyaktig slik jeg liker, med godt språk, gode skildringer av mennesker og miljøer, en stillferdighet, litt vemod, men også optimisme. Historien hadde akkurat den nerven som skal til for at man får lyst å bla videre, samtidig som boka ikke er spekket med handling. En favoritt hos meg i alle fall.

"Slåttekar i himmelen", Edvard Hoem
Det er slett ikkje alle forfattarar som kjem seg unna med å bruka eit ord som "neger" i ei bok skriven i 2014. Edvard Hoem gjer det. For han er ein bauta, en ordkunstnar, ein som tek både tida han er i, den vi går inn i, og vår historie på fullt alvor. Han tek både tida og rommet med heile seg.
Dette er ei fole god bok om ein mann med ein ljå. Hans familie, hans naboar, valg, prioriteringar, draumar og arbeidsliv. Mykje arbeidsliv - for lite - på slutten av 1800-talet.
Hoem tek både tida og rommet i denne forteljinga effektivt med truverd. Han får fram det usagte, for ein treng slett ikkje bruka for mange ord, berre ein velgjer dei rette orda. Edvard har det rette laget med ord, nett slik oldefaren hans hadde med ljåen. Skarpt handtverk, godt skrive, med ei språkføring og ordvalg som passar tida foteljinga er frå svært godt. Her er både gaptratsar, treskoltar og andre mørkemenn - og kvinner med trolldom. Det var ei tøff tid, og det meste dei gjorde røynde på. Ein fekk lite gratis, sjølv kor mykje dei ba til Vårherre.
Han beskriv eit hardt liv, med mykje usikkerheit og armod, men og om draumar om honning og mjølk i et anna land - Amerika. Han fylgjer folk i Romsdal, i og ved Molde, om livet deira der. Om valg. Vanskelege valg om utvelgelse og kvalar. Han fylgjer nokon over til Minnesota. Fortel kor dei der må kjempe for å bevare seg sjølv, sine og sin kultur - og han gjer det med stil, i eit godt skildra persongalleri, med historisk truverd. Sjølv om ikkje alt er heilt sant, så kunne det ha vore det - det er i vert fall heilt sant, for Hoem er ikkje ein historeforfalskar - han er ein historieskapar.

Kan jeg også få svare - selv om du spør Jostein? Jeg ble fantastisk begeistret over Gösta Berlings saga. Og synes ikke den er i samme gate som Far Goriot. (Middlemarch kom jeg aldri i gang med, selv om jeg kjøpte den da den skulle fellesleses i fjor...) Forskjellen - for meg - er at Gösta... var et oppkomme av livsbejaelse og overskudd, og hos Selma Lagerlöf ligger det liksom et lag av humor rett under overflaten som jeg synes Balzac mangler - eller kanskje det er riktigere å si at Balzacs humor er bitrere, om du skjønner. Hos Lagerlöf får du en livsglede som Balzac mangler. Og Lagerlöf er glad i menneskene, selv om hun ikke legger skjul på deres mangler og svakheter - Balzac ser svart på menneskeheten, selv om han innrømmer at det finnes godhet, så er han nærmest misantropisk. Hjalp det? Jeg synes definitivt du skal forsøke deg på Gösta Berlings saga - selv om det kan være at jeg skaper forventninger hos deg nå som gjør romanen en bjørnetjeneste.

Veldig vanskelig å skulle velge en bok. Leste flere bøker som gjorde inntrykk i 2014. Hvis jeg må velge en så er Krystallslottet av Jeannette Walls en av bøkene som huskes godt.

Jeg trodde i utgangspunktet det skulle være vanskelig å velge ut kun en bok, men etter å ha sett gjennom listen over bøker jeg leste i fjor er det ganske åpenbart hvilken bok som ble min største favoritt: The People in the Trees av Hanya Yanagihara. En særdeles imponerende debutroman som tar for seg en rekke etiske problemstillinger knyttet til vitenskap og kulturkollisjon. Den gir ingen tydelige svar, men tvinger leseren til å tenke.

Når jeg leste boka var det som om hovedpersonen fortalte direkte til meg, til bare meg en sen kveld på kafe med et glass vin og pledd. Det er noe intimt og noe insisterende i hvordan hun beretter historien. Fortelleren fordrer at jeg lytter, hun kokketerer med sin uvitenhet, sin uskyld og sin unge alder.
Hun sier aldri hva hun heter og hun snakker til meg som om jeg er han, til et du

Det startet som en forelskelse, det ble etterhvert en besettelse å verne om tosomheten og om de ville planene de la for framtida. Alt var tilsynelatende perfekt; sene kvelder med gode samtaler om alt, altoppslukende sex og sjelevennfølelsen. Så begynte det å rakne

Han lyver for henne. Hun lyver for seg selv

Allerede når historien starter vet vi at det vil ende trist. Det sier mye om Hegazi Høyers dyktighet som forfatter at vi fortsetter å lese/ lytte, at vi følger etter ordene, må vite mer. Spenningen holdt hele veien. Det er så mye mer interessant å lese om kjærlighet som er destruktiv, som skurrer, som setter spor; fingeravtrykk på hjertet

Boka vekker så mye i meg og jeg har så mange spørsmål. Hvorfor var hun villig til å ofre seg selv for troen på kjærligheten, på tosomheten? Hvor mye kan en overse, dytte under teppet? Hvorfor tillot hun at de isolerte seg, trakk seg unna resten av livet?
Hvor godt kjenner vi oss selv, sånn egentlig? Og den vi er kjæreste med? Hvor mye fornekter vi? Har vi alle blindflekker for å kunne bevare kjærligheten? Hvor mye av barndommens opplevelser bærer vi med oss som voksne? Hvor mye livsløgn kan en leve med?
Jeg foretrekker romaner som gir meg spørsmål, ikke de bøkene som serverer svar.

Ida Hegazi Høyer er et unikt fortellertalent. Fortellingen er uten overflødige scener eller ord. Uten sentimentalitet, uten klamme klissete hjertesmerte klisjeer. Hun skildrer det fine og det fæle i et destruktivt forhold. Hun viser oss den underliggende uroen, det gjemte med en vibrerende rytme. Noen av symbolene er grove mot det skjøre, som barnekorssting på silkebunn, og det kunne ikke vært formidlet på en bedre måte. At noen av hovedpersonens setninger er litt skakke og skjeve understreker det umodne og muntlige i fortellingen

Omslaget er enkelt og vakkert. Jeg kan ta på boka og kjenne rissene av bygningskonturene. De fremhever historiens tema om alt som ligger under, som ulmer; er gjemt

Utdrag:"Du la deg ut, jeg så det på deg, at noe rant igjennom, at noe forsvant, du la deg ut i motsatt kjøreretning, selv om sikten der fremme ikke var særlig god. Jeg husker jeg lot som om hendene hvilte, jeg husker jeg hadde et rom nedi magen, og da vi var oppe på siden av en lastebil og traileren kom imot, så jeg på deg, hvordan pust ble til puls, hvordan puls ble til tone- og du var en krampe og du var en kamp, og jo nærmere vi kom, desto fjernere ble ropet mitt".

Ida Hegazi Høyer har tidligere utgitt 2 romaner; Under verden (2012) og Ut (2013). At alle tre boktitlene begynner på U er en fiffig detalj jeg lar meg fascinere av.

Unnskyld er sammen med Vinternoveller og Om igjen for meg tre av årets beste norske bøker. Det er ikke lenge til jeg kommer til å lese Unnskyld igjen.

En solid, god og såå lærerik slektsroman! Lærerik med tanke på tidsperioden og omgivelsene handlingen foregår i og ikke minst når det kommer til skildringer av virkelig interessante mellommenneskelige relasjoner.

Vekslingen mellom tidsepokene og de ulike generasjonene kan til tider være litt utfordrende å holde styr på, så jeg tegnet tidlig et slektstre for hver generasjon og brukte dette som bokmerke - anbefales :)

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie").

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker!

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv.

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder.

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene.

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården.

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja.

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

Når er barnet ventande, Serianna?
Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til.

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre.

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie.

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker.

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme!), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover.

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker.

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ...

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye.

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene.

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere.

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!

Bokhandlerprisen 2014
Blir dette boka som vil ligge under flest juletre i år?
Eg er iallfall ansvarleg for minst eit par av pakkane, og er glad for at det er ei bok som mest sannsynleg vil falle i smak!
Gratulerer, Lars Mytting!

Kjærleik og venskap
Eg likte å lese om dei fire kompisane i Little Wing, eg likte etterkvart skrivemåten med dei fem ulike forteljarstemmene som fortalde historia om vennskap, om kjærleik - og om kjærleik som ikkje var sterk nok.
Eg likte å lese om miljøet, nærleiken og samhaldet i den vesle, støvete byen, der alle visste alt om alle...dvs det var ikkje alt dei visste om kvarandre Hank, Lee, Ronny og Kip - og det var med på å skape spenning i historia.
Sjølv synest eg at eg vart mest kjend med Hank/ Henry og Lee...
Ser fram til livleg diskusjon i lesesirkelen min komande veke.

Enig i alt du skriver her. Lenge siden jeg har lest en bok med et så vakkert språk.

Bestemor Gudny bisettes fra Paulus kirke på Grünerløkka. Barnebarnet Carla sitter på andre rad og tenker gjennom både sitt eget og bestemorens liv. Gudny fikk Carla til å love at hun ikke måtte få barn. "Vi må få stoppa arva etter dissa gærne ittaljenera", sa bestemoren til Carla.

En herlig slektssaga fra et miljø som jeg visste lite om fra før. Full av fargerike skikkelser man ikke kan unngå å bli fascinert av!

Fantastisk leseopplevelse. Gjør meg varm om hjertet!

Boka er ok,den, og som du seier: Klart kvinnelig målgruppe.
Eg likte historia, eller historiene om Devi og Devianna og Machu. Nokre deler vart leste i ei forrykande fart og med engasjement (kanskje spesielt om Devianna sitt opphald på internatskulen), medan andre deler skumlas eg, det gav meg lite.
Så eg trur eg konkluderer med at historia er god, men kunne kanskje blitt endå betre med litt strammare redigering. Likevel - godt frå ein debutant! Her vart det terningkast 4

Romanen starter med en begravelse, og fortsetter med at Carla tenker tilbake på familiens historie, fra gründeren Foro kom til Norge fra Italia for å lage søyler i marmoretterligning.

En fantastisk godt skrevet roman som følger mange av familiemedlemmene og skildrer barn som ikke blir sett eller forstått, og forteller hvordan de prøver å klare seg på ulikt vis.

Ei av høstens beste bøker.