Bokelskere.no

Den nyeste boka i serien Old Man's War er heldigvis bedre enn den forrige boken. Hvert kapittel er kan leses som en novelle med en slags avslutning. Bokens hovedmysterie blir ikke avsluttet, så jeg tror det må bety at det kommer en bok til etterhvert. Det ser jeg utvilsomt veldig frem til. Scalzi er noe ustabil i kvaliteten på skrivingen, men alt i alt så elsker jeg universet han har skapt. Tenk å få oppleve verdensrommet på den måten... drømme

Denne er så ufattelig kul at jeg nesten sørget da den var slutt.

David Tennant er også en av mine favoritter :)

Drømmebiblioteket mitt strekker seg over to etasjer, med høyt under taket og en liten balkong og rullende stiger. Stort skrivebord, og gode stoler. Biblioteket/kontoret til Hannibal Lecter i TV-serien Hannibal er nok ikke så langt unna det jeg drømmer om.

Jeg måtte hatt en stor seksjon til fantastisk litteratur, altså fantasy sci-fi, horror og andre nærliggende sjangre, og en romslig seksjon til tegneserier. Resten av skjønnlitteraturen ville stått alfabetisert etter forfatter. Det ville også vært hyggelig med litt stilig nips og noen trykk og/eller plakater rundt omkring - gjerne tegneserierelatert.

Bibliotekkatt måtte jeg også hatt.

[Det er sikkert første gangen en gutt med Aspergers syndrom blir helt i en krim bok.
Det kunne blitt småteit, men Patrick blir fremstilt på en utrolig bra måte. De som har personlig erfaring med syndromet vil nok bli litt skremt i begynnelsen. Det går kaldt nedover ryggen på meg ved flere anledninger, småting som blir skikkelig creepy, når Patrick svarer og tenker sånn som han gjør.

Leger og medisinstudenter vil fryde seg over første del av boken når vi er med på å dissekrere nummer 19, tenk de brukte 6 måneder på å plukke et menneske fra hverandre.

Den tredje tingen som jeg syntes var utrolig bra er beskrivelsene fra sykehuset hvor komapasientene ligger. Vi følger Sam, fra lenge før han begynner å våkne, og det er fascinerende å se hvordan underbevisstheten hans kvikner til live. Skulle nesten tro at hun hadde opplevd det selv.

Med Nysgjerrigper gir Belinda Bauer oss mye bok for pengene. Jeg begynte fredag morgen kl. 06:15 og skulle egentlig høre lydbok når alle var ute av huset, men etter 30 sider var jeg så fengslet av historien at jeg holdt meg til denne hele dagen. Marathonlesingen min ble avsluttet ved midnatt, da en meget fornøyd leser gikk og la seg.
Boken er alvorlig, melankolsk og fri for klisjèer, men helt på slutten spruter det faktisk frem et par tårer. Jeg vil ikke røpe hva som skjer, for det kan ødelegge mye. Pass altså på at du ikke leser noen omtaler før du leser boken, i tilfelle noen røper for mye.
]1

The Wheel of Time (Tidshjulet) serien av Robert Jordan. The Eye of the World (Verdens Øye) var umulig å legge fra seg for min del.

Ender's Game handler om det unge geniet Andrew "Ender" Wiggin. Han blir valgt til å lede menneskeheten i kampen mot deres største fiender, the Buggers. Boka handler om treningstiden hans på the Battle School og på the Commander School.

Før boka starter, er det en introduksjon forfatteren har skrevet. Den handler om Ender's Game, hvordan den ble mottatt, og om det å skrive historier. Han skriver at det ikke er han som bestemmer hvordan historien blir. Det er du som leser som bestemmer. Du legger til det du tenker å føler. Slik blir en bok forskjellig fra person til person som leser den. Introduksjonen er utrolig bra skrevet.

Allerede etter først kapittel, hadde jeg en følelse av at dette kom til å bli en av mine favorittbøker. Jeg visste ikke noe særlig om boka, men jeg hadde en følelse... Og slik ble det. Jeg elsket Ender's Game.

Hovedpersonen i boka er Ender. Han er seks år i starten av boka, og han er tretten på slutten. Det betyr at boka strekker seg over et langt tidsrom. Ender opplever mye fælt. Jeg synes det er helt forferdelig hvor mye han må gjennomgå, og jeg kunne tydelig se hvordan det preget ham. Stakkars Ender...

Jeg elsker ideen til Orson Scott Card. Jorda i framtiden. En framtid hvor verden er delt i to. Den ene delen styres av the Hegemon, USA med flere land, og den andre delen er under den andre Warszawa-pakten, Russland med de fleste landene i Europa og mer. Jorda er overbefolket. Derfor har de satt i gang en to-barnspolitikk. Det minner litt om ett-barnspolitikken til Kina. Forskjellen er at i Ender's Game kan man få et tredje barn hvis de som styrer bestemmer det. De kan komme å si at dere to skal få et barn til. Det tredje barnet blir kalt en Third. Ender er en Third. De blir ofte mobbet.

Jeg liker veldig godt ideen med the Battle School og the Commander School. Det er en type Boarding School, bare at de ikke har vanlige fag, men lærer å sloss og styre en flåte med romskip. Guttene og jentene som kommer dit skal bli soldater.

Det er mange gode bikarakterer i Ender's Game. Jeg kan ramse opp en masse navn. Alai; han er sterk, har guts og er snill mot Ender, Shen; en av Enders første venner, og han er veldig skjønn, Bean; jeg likte ham veldig godt, han har også sin egen serie som heter Shadow Saga, Dink, Valentine og Peter. Jeg tror ikke jeg skal gå noe grundigere inn på dette temaet. Det er et stort persongalleri i boka.

Boka er veldig spennende og har en vakker slutt.

Jeg anbefaler virkelig!!!

Innlegget ble oppprinnelig publisert på bloggen min.

Åh.......Denne boka er bare helt enorm! Jeg hadde forventet en klassisk fantasybok, men den overgår de meste jeg har lest i den sjangeren. For meg er Neil Gaiman den store innen fantasy, men hans bøker kan ikke sammenlignes med Patrick Rothfuss`fantasy univers. De skriver to vidt forskjellige fantasy sjangre. Uansett, over til Vindens navn. Jeg elsker den! Den inneholder alt det denne sjangeren skal inneholde; demoner, magi, en helt, ondskap, kjærlighet, en vakker kvinne, samtidig som man overhodet ikke får den typiske "fantasyfølelsen". Historien er så storslått, tragisk, vakker. Og dette er bare den første boka i en serie på tre! Den største årsaken til at skillet mellom virkelighet og fiksjon er så tynt kommer av at forfatteren har den mest unike evnen jeg har sett til å beskrive omgivelsene og personene på en jordnær og ekte måte, midt oppi blå ild, sympati og chandriere.

Dette var en kjempe fin bok! Jeg hadde fra før hørt at dette var den mest dramatiske og spenningsfylte boken i serien, men dette merket jeg ikke helt. Klart, til tider var den dramatisk og etterlot oss med cliffhangers på slutten av kapitlene, men som oftest gikk boken i et fint og sakte tempo. Og det trengte serien. Serien trengte en roligere bok uten for mye ødeleggelse og mørke. Overgangene fra 4. bok i serien til denne, og så fra denne til 6. bok i serien ble glattet fint over. I neste bok kommer nok all spenningen og dramatikken. Det vil passe perfekt med denne boken, hvor vi har fått nye personer, nye intriger og vendepunkter, presentert i slow motion. Jeg fikk heller ikke så mye spesielt av min yndlings karakter Tyrion, og i begynnelsen av boka trodde jeg at han ikke var den samme siden (............... litt spoiler ...............) siden slaget mot Stannis, hvor han nesten ble drept. Jeg forventet at han skulle gjøre noe mer drastisk i forhold til Tywin og dronning Cercei, men akk... Jeg hadde ihvertfall ikke mistet yndlingskarakteren min, og Tyrion fikk lengre inn i boken flettet inn sine gamle, komiske kommentarer og bemerkninger. Jeg gleder meg til neste bok!

Høres ut som du driver med en skoleoppgave? Synes vel ikke du skal avfeie at den kan lære bort noe fordi den "ytre" settingen er overnaturlig. :) Jeg synes du skal se litt på karakterene og forholdene dem i mellom for å finne frem til tema og budskap. Boka handler om en småby som av en eller annen mystisk grunn blir avskåret fra resten av verden samtidig som at alle over 15 år forsvinner. Det er den ytre settingen. Da kan du for eksempel tenke litt på hva dette gjør med ungdommene. Hva skjer rent praktisk når de voksne forsvinner? Matproduksjon, administrasjon, barnepass, skole osv... Og hva skjer med psyken til ungdommene? Hva er det som gjør at de sliter med å tilpasse seg den nye situasjonen og det tunge ansvaret?

Jeg har lest hele serien, med unntak av den siste boka (som ikke er ute enda), og synes en av seriens styrker er de mange og allsidige karakterene, samt forholdene dem i mellom. Jeg vil si at noe av temaet er hva som skjer når helt forskjellige unge mennesker tvinges til å samarbeide i en krisesituasjon. Grant skriver jo fra ståstedet til mange av karakterene, og man får innsikt i hva de tenker og føler. Jeg ville lett etter tema og budskap i hvordan de håndterer krisen, jeg, og problemene som oppstår der.

Dermed ser du kanskje hvorfor jeg mener at man kan lære noe av bøkene, selv om budskapet kanskje ikke virker helt klart når det er overnaturlig? Krisesituasjonen kunne vært hva som helst - like gjerne realistisk som urealistisk - men samarbeidet og dynamikken mellom karakterene, samt hvordan de reagerer i pressede situasjoner vil være mye av det samme. Det overnaturlige setter problemstillingen på spissen - gjør det mer tydelig.

Michael Grant er forøvrig heller ikke den første til å skrive om dette: Fluenes herre av William Golding ser også på hva som skjer når de voksne forsvinner. Om du har tid til å lese den, kan det hende du synes det er litt lettere å se det jeg snakker om i Gone også.

Uff nei. Et godt plot som blir fullstendig ødelagt av at forfatteren undervurderer leseren. Språket er barnslig og alt overforklares. Hovedpersonen skal være en smart, ung mann, men har usedvanlig tungt for det. Jeg mener, når du finner to triangelsmykker og i ett sett hører om en sekskantet stjerne, så tar det da ikke 200 sider å skjønne at det er den du får ved å sette sammen trianglene?? Og det er bare ett eksempel. Ikke synes jeg det fungerer med hovedpersonens faktabokser i teksten, heller. De skal liksom være til en skoleoppgave han må skrive for å få være med moren til Italia, men siden han reiser hjem igjen nesten med det samme, er det kanskje litt spesielt at han fortsetter med oppgaven? Jaja. Veldig glad i Egelands bøker for voksne i denne genren, men dette ble bare dumt. Dessverre.

Perfekt misantropi - desverre..... Det var over min fatteevne hvordan slutten ville bli, den siste vendingen historien tar binder det hele sammen på genialt vis. Anbefales alle med robust sinn.

Kjempebra bok! Jeg gleder meg til å begynne på bok nr. 2. Den har innimellom likhetstrekk med Ringenes Herre, men jeg må innrømme at jeg synes denne er bedre. Mye pga at farten i denne boken er mye større enn i RH (i bokform, altså. Elsker filmene!) Det er lite dødtid og man blir fort glad i alle karakterene. En must-read hvis man liker Fantasy!!

Peter F. Hamilton er min store sci-fi-favoritt for tida. Han skriv episke romanar, samstundes som dei har element av både krim og sosialt engasjement. Denne boka skil seg litt frå det han har gjort dei siste åra ved at det er ei enkelt bok og ikkje ein trilogi. Samstundes gjenbrukar han somme av grepa frå tidlegare bøker - meir kan eg ikkje seie utan å røpe for mykje av løysinga...

Dette kan vera ei fin bok å starte med om du vil bli kjent med ein god sci-fi-forfattar, eventuelt kan du starte med Greg Mandel-serien.

Diverre er ingen av bøkene komne ut på norsk enno. Sc-fi som litteratur har ikkje same status som fantasy, sjølv om sci-fi som film er populært. Det er veldig synd, sci-fi som sjanger gjer det mogleg med samfunnskritikk på eit nivå som samtidsskildringar manglar. Hamilton er god til å trekkje trådar framover og lage realistiske framtidssamfunn gjennom å draga tendensar frå i dag ut i ytste konsekvens.

The Strain har jeg så vidt hørt om, men jeg har egentlig ikke vurdert å lese den før nå. Den virker rimelig spennende, så jeg tenker jeg får skaffe meg den.

The Dark Tower liker jeg svært godt, men jeg har ikke lest særlig mye annet av King. Salem's Lot virker som et bra sted å begynne. Flott tips!

E. E. Knight er helt ukjent for meg, men vampyrlignende romvesener høres i det minste svært originalt ut. Tror jeg må undersøke denne serien litt nærmere, hehe.

Eg er nesten redd for å sei det, men med berre fem minuttar lyttetid att av The Name of the Wind (og NO fann øyretelefonane mine det for godt å forsvinna!) er Rothfuss på veg til å passera Martin for min del. Eg er ikkje særleg god på fantasy, eg les helst det "alle" les i so måte, men Rothfuss altså... (*sett inn eit hjarte og eit lite sukk her).
Tolkien, derimot, tronar nok øverst enno, og kjem til å gjera det so lenge ikkje noko svært dramatisk skjer i enten min boksmak eller i fantasy-verda.

Det går mye diskusjoner på den beste Romanen, eller krim'en. Så, fantasyfolk, Hva er deres beste Fantasybøker, og hvem mener dere er et mesterverk i denne fantasiens verden?

For min del, er det Tolkiens bøker, A song of Ice and fire og Patrick Rothfuss (the name of the wind)

Ligget i nesten en uke for billetter til filmen på Colloseum.. Gleder meg sykt til å komme tilbake til den verden, på lerrettet, igjen :D

For en fest av en bok! Ja, den blomstrer godt med litt gaming i bagasjen, om enn bare sidemannens koffert. (Kan min kjære registrere to kvelder med e-læring, tro?) 80-tallsreferansene setter to feite streker under denne leseropplevelsen og gjør Ready Player One til en virtuell virtuos!

Har akkurat fått begynt på House Of Silk, av Anthony Horowitz. Han tar opp arven etter Arthur Conan Doyle og har skrevet et nytt Sherlock Holmes mysterium. Foreløpig er jeg i svært godt selskap med en troverdig Holmes og makker Dr Watson. :)