Zoo Europa. Gert Nygårdshaug.
Etter å ha lest noen svært realistiske bøker på rappen, var det litt deilig å bli med inn i dette eventyret.
Dette er en fremtidsdystopi, og man må først ha lest de fire første i, vil ikke kalle det serie, men de henger i hop.
Mengele Zoo. (1989)
Himmelblomsttreet. (1995)
Afroditets basseng. (2003).
Chimera. (2011)
I denne boka møter vi igjen mange av vennene våre fra de foregående bøkene. Året er ca 2050, det har vært borgerkrig i Europa, og en katastrofe for menneskeheten herjer, men våre venner lever og må ut på en vandring.
I boka er det mange konflikter, drøfting og drøsing om fremtid og fortid fra forfatteren. Hvis man klarer å legge fra seg virkeligheten litt, er det ei spennende bok.

En fantastisk spennende og verdig avslutning på Mino-bøkene! Jeg skrev en anmeldelse her:
skriv lenkebeskrivelse her

En stor takk til Gert Nygårdshaugs fortsettelse av Mino-serien og en ikke usannsynlig virkelighet om noen tiår. Forfatterens fantasi gjør at også denne boken blir lettlest.

Denne boka var jeg spent på å lese, både fordi anmelderne har gitt den fra fullstendig slakt (i Dagens næringsliv) og til terningkast fem (i Dagbladet og VG), men også fordi jeg likte både språk og historien i tre av de fire andre bøkene i denne «serien». Likte godt nok til å ha disse som favorittbøker.

Gert Nygårdshaug er jo også i sine andre bøker en forfatter som kan være litt belærende i formen, men i Zoo Europa tok dette helt av. Midt i katastrofen, med død, vold og økologisk katastrofe på alle kanter, sitter de ulike hovedpersonene og har lange filosofiske utredninger om vitenskaplige temaer. Her forteller de hverandre om nazismen og den brune høyresidens grusomheter og undergang, om kristendommen og andre religioners elendighet og om deres undergang. De forteller om muslimske horder som oversvømte Europa, og om grusomheter på alle sider. Merkelig nok står det lite om grusomheter begått i perioden før den endelige katastrofen av økoterrorister. Heller ikke ekstreme venstrekrefter har noen rolle i undergangen. Slik jeg leser boka er det de brune og de muslimske horder, sammen med øvrige religioner som står bak all elendigheten. En elendighet det altså ikke er mulig å stoppe, uten at mennesket utryddes.

Så dukker redningen opp ved at Mino og Jenso står for det største terrorangrepet i historien og redder kloden og noen få skravlende, kunnskapsrike, pompøse mennesker. Disse kommer gående fra nord, vest, øst og sør og imponerende nok møtes nesten alle til slutt, ved hjelp av trærnes magi. Her dukker det nemlig opp noe pussig i en roman der all religion er av det onde, nemlig en magiker som kan reise over havene, en som jeg ikke kan forstå som noe annet enn en ny religiøs person, og det dukker opp trær som leder folk på rett vei som gjør dem vennlige og snille. De overlevende kan se sine kjære i drømme, så lenge de lever, og er langt nok fra hverandre. Her er alt duket for en ny og vakker naturreligion, og så er vi på’an igjen.

Avslutningsvis, selve historien var bra, men den kunne vært skrevet mye, mye kortere. Det var også imponerende hvordan nesten alle trådene fra de fire foregående bøkene ble samlet inn. Dette kunne jeg gitt en femmer for. Dessverre trakk de lange belærende samtalene og den pompøse stilen hele boka ned til en toer fra meg.
Jeg er veldig spent på hva andre bokelskere mener om denne boka.

For et makkverk av en bok. Styr unna så hardt du kan.

Oppdateres løpende

Bøker lest i 2019

H