Ungdommen er den alder da øynene stråler uten å se, sier et fransk ord, og hva kan vel gi demagogen større fryd enn å stirre inn i et stjernevrimmel av unge øyne, som stråler ham i møte uten selv å se?

Ikke før er russerne dratt bort fra et hus, før tyskerne er på pletten for å rane alt det de kan få tak i, fra innholdet i ens egne små kofferter til kunstskattene i Rikskanselliet. Fru Müller i Lentzeallé vet nøyaktig hvem som har tatt det blå teppet og de grønne lenestolene fra fru von Ribbentrops hus, og hvor mange ganger kvinnene i nabolaget er blitt voldtatt, fru Schulze tre ganger og, ja hvem skulle trodd det?, gamle frøken Schmidt fem ganger! På ny kan man konstatere småborgerskapets udødelige evne til å avkle alle ting tragisk storhet og gjøre det om til komikk og karikatur. I stedet for å gråte over kvinnenes bitre ulykke blir man fristet til å le, tilfellet frøken Schmidt er virkelig for latterlig.

...at de strengt nordiske trekk i SS-ansiktet bare er en maske. Tankeinnholdet bak denne maske er, så paradoksalt det enn lyder, mer mosaisk-jødisk enn nordisk. Blodets og rasens renhet og hellighet, det eksklusive utvalgte folk som skal herske over jorden, tilbedelsen av stammens gud, øye for øye, tann for tann, ingen sentimental medlidenhet, ingen syndsforlatelse - alt dette klinger mer som toner fra Det gamle testamente enn fra Edda.(...)Det gamle Jerusalems tanker i nordisk forkledning - det er SS-filosofien, som blir omsatt i gjerning med den moderne maskintids ytterste råskap og barbari, og har vendt seg aller mest brutalt mot det gamle Jerusalems fjerne ætlinger, mot Israels egne barn.

"Vi biter i granitt," sa tyskerne om Norge og ønske seg bort til land med et medgjørligere og omgjengeligere folkeslag. På sin fanatiske måte svermet Himmler for alt gammelnordisk, for Edda og ættesaga, og ønsket seg en livgarde av blonde, blåøyde væringer, og just det steile og umedgjørlige ved norsk lynne må ha vakt denne mannens hemmelige beundring og bifall.

Selv om byen ikke er vakker å se til, (...) har Berlin en gang vært sprudlende av liv som få av verdens storbyer. "Den mest forrykende by i Europa!" utbrøt Johannes V.Jensen i sin tid i beundring, og syntes at Paris bare var "en gammel kulisse" og London "et depot" i sammenligning. Som et mellomeuropeisk Chicago var Stor-Berlin sprunget i været i siste halvpart av det 19. århundre, hurtigere i vekst enn noen annen hovedstad i Europa.