«Alt stilnet. Hasjen roet meg ned. Et rolig, svart slør la seg over byen, plutselig var jeg langt borte, bak en mur mellom kroppen min og verden, jeg tenkte på bokhandleren, på parkeringsvakten, sjeik Nureddin, Bassam, som om de var fullstendig fremmede for meg, som om alt det der var uten betydning. Tanger var mørk blindvei, en korridor stengt av havet; Gibraltarstredet var en revne, en avgrunn som stengte for drømmene våre; Nord var et synsbedrag. Jeg så nok en gang at jeg var fortapt[…]» Tyvenes gate

Et beundringsverdig forsøk på å si noe viktig og vektig om fundamentalisme, revolusjoner, religion, den økonomiske krisens konsekvenser og flyktningsproblemet i Middelhavet resulterer i en bok som strekker seg for tynt og som forenkler ting.

Lakhdar, hovedpersonen i franske Mathias Enards roman, eksemplifiserer på mange måter bildet vi har av gutter i slutten av tenårene i arabisktalende land: Han bor i et enevelde, hans fremtid er like grå som den til jevnaldrende gutter (jentene er det enda verre med). Ikke overraskende er han også fostret opp med religiøst konservative verdier, og på denne siden av 11. september, sier Enard, gjør disse verdiene ham både seksuelt frustrert og mål for rekruttering fra voldelige radikale grupper, som kan love ham en sikker retning her i livet og noe enda bedre på den andre siden av graven.

Når vi først møter ham, i 2011, står likevel alt han kjenner på gyngende grunn. Den såkalte arabiske våren, flammer opp i nabolandene og får den vanligvis torturelskende kongen til å benåde et hoppetall med politiske fanger som lenge har råtnet i regimets fengsler. Hans avstandsforelskelse (eller er det bare begjær?)i kusinen Meryem har nådd et så frustrerende og uholdbar nivå at han, med hennes samtykke, gjør noe med den, noe som bare gjør ting verre. Og bestekameraten Bassam, som han pleier å røyke, drikke alkohol og glane på damer med, får nye, langskjeggete og pengesterke venner.

Det store skjelvet som gjør om alt kommer når hans konservative far en dag tar ham og Meryem på fersken. I motsetning til Sjeik Nureddin, lederen for den fundamentalistiske gruppen som han senere blir kjent med via Bassam, klandrer faren ham for den syndelige atferden, ikke Meryem for å ha forført ham, som Nureddin mener han burde gjort. Så mens Meryem blir sendt til landsbygda uten noen synlige skrammer på kroppen, banker faren ham opp før han blir kastet ut av huset.

Plutselig er han hjemløs.

Han kan ikke søke hjelp hos slektninger. Han kan heller ikke bo hos Bassam, siden (og dette er bare min antakelse) ingen familie vil huse en ungdom som er irettesatt for noe så syndig som sex utenfor ekteskapet. Dermed må han vandre gatelangs, vaske seg på moskeer og sove på tilfeldige steder i de neste ti månedene. Først da, når begeret hans er ved å renne over med hensynsløsheten og hjerteråheten han har blitt møtt med, kommer Bassam med redningen: «Muslimsk forsamling for spredning av Koranens tanker»; en islamistgruppe ledet av Sjeik Nureddin, en karismatisk mann i trettiårene som akkurat har kommet hjem fra «Arabia».

Sjeik Nureddin tar ikke bare Lakhdars side mot faren, han aksepterer også Bassams skryt om hans fromhet, skikkelighet, arbeidsomhet og kjærlighet for det skrevne ord. Før Lakhdar rekker å vise sin ydmykhet ved å si at Massam er alt for generøs, og presisere at hans kjærlighet for det skrevne ord begrenser seg til pulpromaner med rappkjeftede detektiver og barmfagre blondiner/femme fatale, tilbyr sjeiken ham et sted å bo og jobb på organisasjonens bokhandler.

I en ordinær og lite overraskende bok, ville Lakhdar herfra sakte bli dratt inn i noe han ikke skjønner rekkevidden av. Blitt brukt til å utføre onde gjerninger. Fortalt at han gjorde det for Gud, mot imperialisme, mot den store Satan, osv., osv., osv.

Men «Tyvenes gate» er heldigvis ikke en slik bok, og Lakhdar er ikke en slik karakter. Han er ikke Bassam, som «lot seg føre som den hundevalpen eller det barnet han aldri hadde sluttet å være.» Så han hopper av dette toget tidsnok, men ikke før han har deltatt i handlinger som, enda de ikke akkurat er så fæle eller koster liv og lemmer, gjør ham skamfull.

Deler av æren for at Lakhdar aldri lar den fundamentalistiske feberen som Bassam har blitt smittet med, også gjøre ham til et offer, er Judit. Hun er fra Barcelona, studerer arabisk litteratur på et universitet der, og har, sammen med en venninne, Elena, kommet til Tanger på ferie. Lakhdar har så vidt forsont seg med at han aldri vil se Meryem når han blir kjent med henne. Et platonisk forhold blir til noe mer seriøst, særlig fordi Lakhdar er en romantiker av rang som ikke skammer seg over å bruke poesi og lange sentimentale brev mot Judits forsvarsverker.

Da skjer noe litt uunngåelig: radikale islamister (eller er det provokatører i kongens tjeneste) starter å begå voldshandlinger; på en kafé i Tanger blir kunder angrepet av en desperado med kniv, og mer alvorlig; en bombe går av i Marrakech. Like etter får Lakhdar vite at Bassam er blitt sett i den berømte feriebyen, og sjeiken og hans medarbeidere går under jorden.

Står sjeikens gruppe bak angrepene? Og hva skjer når Judit må reise hjem til et Spania for å fortsette engasjementet mot raseringen av sikkerhetsnettet som foreldrenes generasjon hadde planlagt å gi hennes generasjon i arv? Lakhdar tar den ene sjeleknusende jobben etter den andre for å komme seg til Europe, til Judit; først på en ferge som håndterer en betydelig trafikk mellom Tanger og Andalusia, og senere hos en begravelsesagent som tjener rått på å plukke opp likene til alle de som har druknet i havet mens de var på vei til Europa. Og hele tiden kan han ikke la være med å spørre seg; venter Judit, eller har hun fått seg en annen?

«Tyvenes gate» er så mange ting; den er ens slags oppvekstroman, en bok som forsøker å ta Marokkos utfordringer på kornet, et verk som forsøker å si noe om verden på denne siden av 11. september og finanskrisen og det er en bok om immigrasjon og immigranter og desperasjonen som tvinger dem til å se farene i øyet, bare for å komme seg til steder og land som har nok med sitt.

Til tross for at jeg er en person som er opptatt av alle de ovennevnte emnene, klarte likevel ikke boka å begeistre meg. Problemet er karakterene eller språket, det er at historien tar en annen retning hver gang hovedplottet eller en av bi-historiene holder på å bli interessante. Som om det ikke var nok, forenkler forfatteren ting.

Et eksempel på dette er hvordan han gjør fundamentalister til en gjeng med sauer, idioter som lar seg lede lik bikkjer og barn, noe jeg mener både infantiliserer og ufarliggjør slike grupper. Man sitter da igjen med både en følelse av ikke å ha blitt tatt på alvor som voksen og leser og et spørsmål som blir hengende i luften: Var det alt?

Det er aldri godt.

Er du interessert i Marokko, opptatt av immigrasjon, flyktningsproblemet i Middelhavet og den økonomiske krisens konsekvenser i Sør-Europa, er denne ikke så verst. Bare ikke ha for høye forventinger.

Tittel: Tyvenes gate
Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug
Sider: 300

Terningkast: 3

Når den arabiske og vestlige kulturen møtes

Mathias Énard (f. 1972) er en fransk forfatter som har studert arabisk og persisk, og som har bodd mange år i Midt-Østen. I dag bor han i Barcelona. I følge Wikipedia har han utgitt åtte bøker i årene 2003 - 2013. "Tyvenes gate" ("Rue des voleurs" - 2012) er hans syvende bok, og den første som er oversatt til norsk.

Forfatteren har mottatt en rekke litterære priser, og ved siden av forfatterskapet har han vært redaktør for flere kulturell tidsskrifter og medvirket til åpningen av to gallerier for samtidskunst i Paris, fremgår det av bokas smussomslag.

Lakhdar har vokst opp i Tanger, Marokkos havneby med forbindelse til Spania og Gibraltar. Han har aldri vært noen andre steder i hele sitt liv da han i en alder av sytten år blir sparket ut hjemmefra. Han og kusinen er nemlig tatt på fersken i en svært intim situasjon, og dette oppfattes som helt uhørt. Han er etter dette uønsket i familien.

Plutselig står Lakhdar helt på bar bakke og må klare seg selv. De første månedene bor han på gata og lever fra hånd til munn.

"Jeg har sultet, jeg har spist råtten frukt som torghandlerne lar ligge igjen til tiggerne, jeg har vært nødt til å sloss om epleskrotter og mugne appelsiner, klappe til alle slags krøplinger, énbeinte, mongoer, horder av stakkarer som virret rundt omkring på markedet akkurat som meg; det har vært kaldt, jeg har ligget gjennomvåt i høstnettene når uværet har høljet over byen og jaget fattigfolket inn under arkadene og inn i krokene på Medinaen, inn i nybygg der du må bestikke vaktmannen for å få overnatte i ly; på vinteren trakk jeg sørover, uten å finne noe bedre enn purken som banket meg opp på et skabbete politikammer i Casablaca for å oppmuntre meg til å dra hjem til mor og far; jeg kom meg på en trailer til Tanger, en grei kar som ga meg halve nistematen sin med én på trynet da jeg nektet å være jente for ham, og da jeg stakk innom for å hilse på Bassam, da jeg tok sjansen på å dukke opp i nabolaget, var jeg blitt gud veit hvor mange kilo lettere, klærne mine var i filler, jeg hadde ikke lest en bok på mange måneder og hadde nettopp fylt atten. Ingen fare for å bli gjenkjent. Jeg var utkjørt." (side 18)

Møtet med Bassam blir skjebnesvangert for Lakhdar. Med løfte om en jobb i bokhandelen Forsamlingen for spredning av Koranens tanker og et sted å bo, havner han inn under sjeik Nureddins "beskyttende" vinger. Vi forstår ganske snart at bokhandelen kun er et skalkeskjul for en fundamentalistisk bevegelse som utfører terrorhandlinger mot sivilbefolkning og turister. Handlingen foregår midt i "den arabiske våren", dvs. rundt 2011.

Lakhdar er en følsom ung mann som lengter etter kjærligheten. Ja, og få utløp for noe av sitt begjær ... Han og Bassam oppsøker Tangers tvilsomme steder i håp om å treffe utenlandske damer. Her treffer de Elena og Judith, to spanske jenter på ferie i Marokko. De studerer at på til arabisk.

"Jeg hadde vondt for å tro at de virkelig studerte arabisk, det vil si var interessert i hjemlandet mitt, språket mitt, kulturen min; dette var mirakel nummer to, et merkelig mirakel, man kunne lure på om det ikke var diabolsk - hvordan kunne to jenter fra Barcelona ha så lyst til å interessere seg for dette språket at de satte i gang med å lære seg det? Hva skulle de med det?" (side 51 - 52)

Kontakten med Judith skal etter hvert komme til å bety mye for Lakhdar, særlig når han etter hvert ser seg nødt til å flykte fra Marokkos havneby Tanger og starte et nytt liv i Spania som illegal innvandrer. På dette tidspunktet står den arabiske verden i brann, mens Europa preges av finanskrise. Hva er egentlig verst?

"Byer kan temmes, eller rettere sagt, de temmer oss; de lærer oss å te oss pent, de rensker av oss utlending-slagget, skreller av oss den bondske barken, smelter oss inn i seg, former oss i sitt bilde - ganske snart gir vi slipp på vårt eget ganglag, vi glor ikke tomt ut i lufta, vi nøler ikke på vei inn på metrostasjonen, vi har den riktige rytmen, vi beveger oss i riktig takt, enten vi er marokkanere, pakistanere, engelskmenn, tyskere, franskmenn, andalusiere, katalanere eller filippinere, så klarer Barcelona, London eller Paris til slutt å dressere oss som hunder. En dag griper vi oss i å stå og vente på grønt lys i fotgjengerovergangen; vi lærer oss språket, byens ord, dens lukter og lyder ..." (side 214)

Noe av det som fascinerte meg mest med denne boka, er hvordan forfatteren bruker språket til å utvikle bokas jeg-person - i begynnelsen en nokså enkel gutt med et begrenset begrepsapparat, til han utvikler seg til en verdensborger som forstår de fleste kodene i samfunnet, som på mange punkter er mye mer komplisert enn gata han vokste opp i. Barcelona er en flerkulturell by og det å passe inn er ikke gjort i en håndvending. Samtidig er det enklere å leve der nettopp fordi byen ikke på noen måte er preget av konformisme. Her er det tillatt å være den man er, bare man følger spillereglene. Samtidig beskrives et samfunn som har sin "hakkeorden" eller sosiale hierarki - der som alle andre steder.

Selv bor Lakhtar i tyvenes gate - Carrer Robadors; derav bokas tittel. Dette er strøkets verste gate, der horene, junkiene og drankerne bor. Det som på mange måter holder ham oppe er kjærligheten til litteraturen og særlig poesien, og dessuten kjærligheten han føler for Judith ... Samtidig er han en smule desillusjonert, der han til stadighet sammenligner mennesker med hunder. Så spørs det om det er mulig for ham å flykte fra fortiden når det kommer til stykket ...

I "Tyvenes gate" ser vi alt fra Lakhtars perspektiv. I og med at forfatteren har valgt jeg-person-formen, møter vi ikke en allvitende hovedperson som analyserer det store bildet. I stedet møter vi et menneske som er godt over middels reflektert, og som etter mange år uten familiens beskyttelse har blitt street smart så det holder.

Hvordan er det egentlig å komme til et fremmed land som illegal innvandrer? Hvorfor er det slik at det i de fleste storbyer ikke er landets egne innbyggere, men "de andre" - utlendingene - som rundstjeler turistene? Har vi ikke hørt det mange ganger tidligere? Hvorfor blir det slik? Jo, fordi nøden tvinger de illegale innvandrerne til å stjele for i det hele tatt å overleve. Nøden skaper tyver, og sånn må det nødvendigvis bli når ingen vil gi dem oppholdstillatelse og langt mindre en anstendig jobb. Overlevelsesdriften får mennesker til å gjøre det som skal til for å overleve! Akkurat på dette punktet mener jeg at boka er glitrende. Den får oss til å forstå mer enn vi gjorde fra før av. Så får det heller være at jeg ikke oppfattet boka som høy-litterær. Jeg forventet for øvrig ikke å bli presentert for alle nyansene ved den arabiske våren eller å få det store overblikket. Dette er først og fremst en roman om den lille mann og hans overlevelse i en komplisert verden.

Jeg opplevde for øvrig at forfatteren har evnet å skape et troverdig persongalleri, og at miljøskildringene også fremstår som autentiske. Forfatteren har åpenbart stor innsikt i det han skriver om.

Jeg anbefaler boka varmt!

Den snart 20 år gamle Lakhdar bor i Tanger, og har blitt kastet ut av familien etter å ha blitt oppdaget naken med sin kusine.
I 10 måneder lever han på gaten, inntil vennen Bassam tipser ham om en religiøs gruppe som kan gi Lakhdar jobb og bolig.
"Den arabiske våren" er i gang og Lakhdar blir vitne til grusomme hendelser samtidig som han møter kjærligheten, og fantaserer om å forlate Marokko.