Stormen
Bind 2 : en biografi om Edvard Munch
av Ivo de Figueiredo (forfatter).
Aschehoug 2024 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
Andre bind av Stormen følger Munch etter at han bryter opp fra Norge i 1902. De neste årene lever han et omflakkende og utsvevende liv på kontinentet, samtidig som hans kunstneriske anseelse vokser, ikke minst i Tyskland. Da han vender hjem etter nervesammenbruddet i 1908, hylles han som et geni, mens tyskerne kanoniserer ham som germansk mester - en status som først blir problematisk da Hitler kommer til makten i 1933. Munch finner aldri sin plass i det nye århundret, han står midt i sin tid, men alltid for seg selv. I Norge er han kosmopolitten blant nasjonsbyggere, i Tyskland en aldrende rebell blant unge avantgardister. Når han trekker seg tilbake til villaen på Ekely, er det fordi han ikke hører hjemme andre steder enn i sin egen kunst. Der fortsetter til gjengjeld stormen å herje i kunstnerens øyne til han lukker dem for siste gang en vinterdag i 1944. Med dette bindet av Stormen fullfører Ivo de Figueiredo det storstilte portrettet av Norges største kunstner og hans tid. «Forbilledlig kunstnerbiografi. Igjen, med nådeløst avslørende blikk tar Ivo de Figueiredo leseren så tett på vår nasjonale stolthet som det vel er mulig å komme.» Fartein Horgar, Adresseavisen (Terningkast 6) «... de Figueiredo utøver språklig balansekunst mellom det konservative og moderne, og håndterer et åndelig følsomt vokabular. (...) Til sammen har det blitt et lesverdig, om ikke udiskutabelt portrett av Munch. Tross kritiske blikk, er ikke Stormen et uttrykk for radikal revisjonisme: først og fremst er det en fortelling som viser hvordan Munch ble den vi kjenner han som.» Ragnar Misje Bergem, Vårt Land «Edvard Munchs liv og virke er fremdeles dypt fascinerende for enhver med bare den aller minste interesse for billedkunst. (...) de to bindene av «Stormen» utgjør et referanseverk om kunstneren som vil bli stående. Ivo de Figueiredo fullfører sitt tobindsverk om Edvard Munch med sikker penn.» Sindre Hovdenakk, VG «Figueiredo skifter frem og tilbake mellom en skjønnlitterær og analytisk stemme. Han er både på innsiden av bokens karakterer, og fantaserer om hva disse har tenkt og følt, samtidig som han også har et tilsynelatende objektivt utenfrablikk, med henvisninger til et heftig noteapparat. Det er elegant utført, og Figueiredo skriver utvilsomt godt ...» Øystein Sjåstad, Morgenbladet «Spesielt i skildringen av dødsfallet får Ivo de Figueiredo vist sin litterære penn. I en episk finale samler han trådene og minner leseren på hvorfor han har kalt storverket for «Stormen». (...) «Stormen» fungerer godt som en grundig oversikt over hvilke omstendigheter som rådet da sentrale Munch-verk ble skapt. Spesielt lærerikt er det å lese om den årelange striden om hvorvidt Munch skulle tildeles oppdraget med å utsmykke aulaen i Universitetet i Oslo.» Ingrid Åbergsjord, Aftenposten «Ivo de Figueiredos tobindsbiografi om Edvard Munch er nyansert og underhaldande. (...) Ivo de Figueiredo lukkast svært godt med å trekkje dei lange linene, og han får meg til å skjøne årsak og verknad bak den tidvis utsvevande livsførselen til Munch. Språket flyt lett, og lesinga er både underhaldande og levande. Få biografiar om Munch er meir tilgjengelege for eit ålment publikum enn denne. (...) ein svært detaljert og like fullt fasinerande biografi, som saman med det første bindet av Stormen følgjer Munch frå krybbe til grav. Frå kunstnarfødsel i bind 1 til attføding i bind 2 - Stormen vil stå att som ein av dei fremste biografiane som er skrivne om Edvard Munch.» Henrik Martin Dalsbakken, Dag og Tid «... en medrivende og velturnert fortelling. (...) Spennende lesning om en kunstner som gjenskapte seg selv på sammenbruddets rand. (...) Ved elegant å veksle mellom å omtale verkene, deres tilblivelse og kunstnerens privatliv, forteller Figueiredo historien om hvordan Munch forvandlet seg fra en mann på sammenbruddets rand til Norges største kunstner.» Marius Wulfsberg, Dagbladet (Terningkast 5)
Bokdetaljer
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2024
Format Innbundet
ISBN13 9788203450655
EAN 9788203450655
Serie Stormen (2)
Omtalt tid 1900-1945 1850-1899
Omtalt person Edvard Munch
Språk Bokmål
Sider 444
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
0 5 4 0 0 0Bokomtaler
«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»
Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien.
Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.
Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.
«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «
På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:
«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «
På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:
«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
Bjørg L. siterer Stormen av Ivo de Figueiredo (side 259)
22:08, 20. februar 2024 Ingen har det som favoritt.
Tilbake i Åsgårdstrand kunne Munch vie seg fullt til ensomheten, arbeidet og helsen. Han var riktig så produktiv, tok kinin, arsenikk og jern, og vurderte å unne seg et gytjebad.
Bjørg L. siterer Stormen av Ivo de Figueiredo (side 282)
08:29, 20. februar 2024 Ingen har det som favoritt.
Glemskheten hans ble legendarisk; på samvirkelaget kunne han dukke opp med hyssing knyttet rundt alle fingrene på venstre hånd for å huske noe han likevel hadde glemt.
Bjørg L. siterer Stormen av Ivo de Figueiredo (side 287)
08:48, 20. februar 2024 Ingen har det som favoritt.
Da annengenerasjonens kunstnere tok fatt på byggingen av en moderne norsk kunstinstitusjon 20 år tidligere, inngikk de fra første stund i forhandlinger med staten. Resultatet var en egen norsk kulturmodell, vidt forskjellig fra den franske, med en progressiv kunstnerstand som sammen med kunsteksperter og museumsfolk langt på vei styrte kunstlivet i statens navn gjennom tildeling av kunststipender og innkjøp til statens eget museum. For en avantgardist som Munch var dette avgjørende: Selv om en mesen som Olaf Schou var viktig nok, var det staten som til syvende og sist garanterte for hans anerkjennelse og kunstneriske frihet.
Bjørg L. siterer Stormen av Ivo de Figueiredo (side 282)
08:24, 20. februar 2024 Ingen har det som favoritt.
De få gjestene han inviterte hjem, glemte det sent. Nils Kjær, for eksempel, hadde knapt kommet innenfor døren før han falt så lang han var. «Det er sant», utbrøt Munch, «jeg mistet et speilegg på gulvet, og glemte å ta det opp.»
Bjørg L. siterer Stormen av Ivo de Figueiredo (side 282)
08:27, 20. februar 2024 Ingen har det som favoritt.
Munch hadde vært en reisende i hele sitt voksne liv, og selv som huseier levde han i en tilstand av kaos og oppbrudd. Kona til Nils, Margrete Kjær, innså at hun var kommet til et ungkarshjem da verten tilberedte fiskemiddagen ved simpelthen å skjære fisken over der innvollene sluttet, før han slengte den nederste delen i kjelen,
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
