En merkelig, poetisk og svevende bok. Marguerite Duras er en av mine yndlingsforfattere, og denne boken har hennes poetiske språk, med glipper og taushet som en del av historien. Åpningen er kjempevakker, med lesningens kraft og den fattige innvandrerfamilien som kjenner igjen livene sine i biografien til Pompidou. Historien er svevende, lagt til en mistrøstig Paris-forsted og en skakkkjørt innvandrerfamilie. Det handler om kunnskap, det handler om (incestiøs) kjærlighet mellom søsken og om det fysiske landskapet i forfall med en nedlagt motorvei som et sentralt merke. Og Israels konge og det gamle testamenter gir bunnklang til historien.

Lekende lett å lese gjennom, men vanskelig å trenge inn i. Boken trenger langsom, oppmerksom lesning.

Langt fra Duras' beste, men den vekker likevel noe.

Fra filmanus til intens familieroman
Den poetiske formen dekker ikke over at boka handler om en dysfunksjonell innvandrerfamilie som neglisjeres av velferdsstaten. At grunnlaget er et filmmanus med sceneinstruksjoner bidrar til den knappe, men intense stilen. Historien kan virke spesiell, men kanskje alminneligere enn de fleste av oss liker å tenke på. Duras er en glimrende forteller.

Vel. Siden første bok jeg leste av Duras har hun vært en favoritt. Denne boken visste jeg ikke om da jeg kom over den på biblioteket. Vakker og poetisk! Nydelig oversatt! Et merkelig innhold som jeg grubler en del over. Tror kanskje at den har en en eksplisitt kritikk av skolevesenet. Egentlig handler om læring? Alt på et bakteppe av oppvekst i fattigdom i en forstad med foreldrenes kjærlighetshistorie. Noen partier leste jeg om og om igjen. Andre virket gjentakende og uvesentlige. Spennede dialoger. Helt klart opplever jeg romanen som ujevn, men kommer til å kjøpe den til datteren min og meg selv

Sommerregn; en nydelig tittel på en roman og en forfatter som jeg har lest så mye bra om: Marguerite Duras. Men så feil kunne jeg ta. Jeg er tydeligvis ikke i målgruppen for denne romanen.Eneste årsak til at jeg leste romanen ferdig var at den kun var på 150 sider og mange dialoger.

For meg var romanen kun bånntrist å lese – skivebom. Forlaget har sitert en anmeldelse i Aftenposten, men kun den delen der anmelder er positiv til romanen. Han skriver også:

«Sommerregn er likevel ikke blant hennes beste. Den er for iscenesatt og teatralsk til at jeg helt lar meg forføre. Det er flere bøker jeg ville lest først (se sidesak), men alt Duras skriver er enormt leseverdig, også denne.»

For meg var ikke dette lesverdig i det hele tatt. Verken form eller innhold.

Målet er 65 bøker.