La meg si det med en gang, denne boka likte jeg ikke i det hele tatt.
En kvinne er funnet død og frilansjournalisten Vera skal "grave" litt rundt i bygda og, intervjue pårørende for å beskrive "stemningen", og for å belyse, hvem var Isabella?.
Vera er for øvrig tidligere lærer, men "lærerbransjen var den slappeste og tristeste bransjen hun hadde prøvd.."
Det blir ikke så mye bedre på hennes intervju runde egentlig. For alle hun snakker med eller treffer er usympatiske duster. Vera smiler når hun må, men misliker i bunn og grunn alt og alle. Også seg selv.

Dette blir nokså trist lesing i lengden.

Som når hun, på vei til åstedet, ser en gruppe terrengsyklister "rase" nedover en skråning, så ser hun i vemmelse bort og beskriver syklingen slik:
"De gyngende rumpene deres som gnagde dype furer i fjellet om dagen og lagde egne gangsystemer mellom de finere utestedene om kvelden."
- Er ikke så glad i terrengsyklister selv, men synes dette blir vel enkelt og ensidig.
Men men. Detter er jo en krim.
Er det spennende nok, glemmer jeg fort denne type mishag.
Og da er vi nok ved kjernen av min mening av boka:
Den er jo ikke spennende i det hele tatt!
De første 360 sidene er stort sett bare reiser, forskjellige intervjuer, teorier og observasjoner.
Det skjer svært lite som er særlig spennende.
Først på slutten, 40 sider igjen, nærmer vi oss noe som kan by på spenning:
Vera + en mannlig venn sitter i bilen utenfor den mulige gjerningspersonen. Alle fornuft tilsier at politiet skal tilkalles, eller at de "går inn" begge to.
Men neida.
Patetisk!

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

Fine landskapsskildringer og mye relasjonsbygging, men tempo økte etter hvert.

Jeg slet virkelig med å komme igang med denne boken, men med så gode omtaler hadde jeg en forventning av at det skulle bli en god historie. Men dette var kjedelig, skjønner ikke "hypen".

Alt jeg leser disse måndenen