Det finnes to grunntyper av den historiske tragedie. Den første bygger på den overbevisning at historien har en mening, at den oppfyller sin objektive hensikt og fører i en bestemt retning; den er rasjonal, eller kan i hvert fall gjøres begripelig. Her består det tragiske i den pris historien krever, fremskrittets pris som mennesket må betale. En forløper, en som trekker historiens valse uopphørlig framover men selv blir knust under den, av den bestemte grunn at han er forut for sin tid, er også tragisk. Det er dette syn på den historiske tragedie Hegel ga uttrykk for. Det ligger nær opp til oppfatningen hos den unge Marx, selv om han byttet ut den objektive utvikling av “ideen” hos Hegel med “produksjonskreftene”. Han sammenligner historien med en muldvarp som uopphørlig graver i jorden. Muldvarpen er ikke selv klar over hva den gjør, men den graver allikevel i en bestemt retning. Den har bare vage og tåkete anelser om solen og himmelen, og det er ikke disse anelsene som bestemmer hvilken retning den skal grave i, det gjør derimot klørnes og snutens bevegelser der den hele tiden graver opp jorden. En muldvarp ville være tragisk dersom jorden skulle begrave den før den nådde opp til overflaten igjen.

Det finnes en annen utgave av den historiske tragedie, som springer frem av den overbevisning at historien ikke har noen mening i det hele tatt, den står stille, eller den gjentar ustanselig sitt grusomme kretsløp; at den er en elementær kraft, som haglstorm og orkan, fødsel og død. Muldvarpen graver i jorden, men vil aldri komme opp til overflaten. Nye slektledd av muldvarper blir stadig født, de kaster jorden til side uten stans, men de blir selv begravd under den. En muldvarp kan ha sine drømmer. Lenge innbilte den seg at den var skapningenes herre, den trodde at jord og himmel og stjernene var blitt skapt for muldvarpene og lovet dem en muldvarpsk udødelighet. Men etter hvert er det gått opp for muldvarpen at den rett og slett er muldvarp, at himmelen og jorden og stjernene ikke er blitt skapt for den. En muldvarp lider, den føler og tenker, men dens lidelser og følelser og tanker kan ikke forandre dens muldvarp-skjebne. Den kommer til å fortsette å grave i jorden, og jorden kommer til å fortsette å begrave den. Det er på dette punkt det har gått opp for muldvarpen at den er en tragisk muldvarp.

Det står for meg slik, at denne siste oppfatning av den historiske tragedie er den som ligger Shakespeare nærmest.

Shakespeare er som verden, eller livet selv: hver epoke finner i ham det den speider etter og det den vil se.

Den virkelige Stormen er alvorlig og streng, lyrisk og grotesk. Som alle de andre store Shakespeare-skuespill er også dette et lidenskapelig oppgjør med virkelighetens verden.

I de historiske skuespillene har jeg alltid beundret Shakespeares evne til å fange inn det øyeblikk da historien skyver den hittil allmektige fyrsten inn i en blindgate; det øyeblikk da han som har skapt historie, eller tror han har gjort det, ikke blir annet enn dens gjenstand. Øyeblikket da den store Mekanismen viser seg å være sterkere enn den som har satt den i gang.

Stormen er kronen på Shakespeares verk. Intet under at mange generasjoner av granskere og kritikere har oppfattet det som et poetisk testamente, et farvel til teatret, en filosofisk og kunstnerisk selvbiografi. Det hevdes at det er seg selv Shakespeare presenterer, forkledd som Prospero.