Hvis hele universet ikke har noen mening, ville vi aldri ha funnet ut at det ikke har noen mening: akkurat som vi aldri ville vite at det var mørkt dersom det ikke fantes noe lys i universet og derfor ikke noen skapninger med øyne. Mørk ville være et ord uten mening.

Ville du tro at jeg spøkte hvis jeg sa at du kan stille en klokke tilbake, og at det til og med er meget fornuftig hvis klokken går galt? Men jeg vil heller bort fra denne tanken om klokker. Vi vil alle sammen ha fremskritt. Fremskritt betyr tilnærming til det sted man ønsker å være. Og har man tatt feil vei, ligger fremskrittet i å snu og gå tilbake til den riktige veien. I et slikt tilfelle er den som går raskest tilbake, den mest fremskrittpregede. Vi har alle sett dette når det gjelder regning. Når jeg regner galt, kommer jeg fortere videre jo fortere jeg oppdager at jeg har regnet feil og følgelig begynner på nytt. Det er ikke fremskrittsvennlig å være så tykkhodet at man ikke vil innrømme at man har tatt feil. Ser du på tilstandene i verden i dag, tror jeg det vil være tydelig at menneskeheten har gjort en eller annen stor feil. Vi er på gal vei. Er det slik, må vi gå tilbake. Det er den raskeste vei videre.

Gud blir ikke drevet fram av tidsstrømmen i dette universet, like lite som en forfatter blir drevet fram av den oppdiktede tid i sin egen roman. (…) Du er like mye alene med ham som om du skulle ha vært den eneste vesen han noen gang hadde skapt. Da Kristus døde, gjorde han det nettopp for deg, som om du hadde væt det eneste menneske i hele verden.

Enheten mellom Faderen og Sønnen er noe så levende og håndgripelig at denne enheten i seg selv også er en person. Jeg vet at det er nesten ufattelig, men se det på følgende måte: Du vet at når mennesker kommer sammen i en familie eller en klubb eller en fagforening, snakker de om ”ånden” i denne familien eller klubben eller fagforeningen. De snakker om ”ånden” i den fordi de enkelte medlemmer når de er sammen, virkelig utvikler egne måter å snakke og oppføre seg på som de ikke hadde hatt hvis de var hver for seg. Det er som om det har oppstått en felles personlighet. Naturligvis er ikke noen virkelig person, det ligner bare nokså meget på en person. Men det er nettopp en av forskjellene på Gud og oss. Det som vokser fram av Faderens og Sønnens felles liv er en virkelig person, det er faktisk den tredje av de tre personer som er Gud.

Denne tredje personen kalles i fagspråket Den Hellige Ånd eller Guds Ånd.
Du behøver ikke bli bekymret eller forbauset om du oppdager at den (eller
han) står for deg som meget mer uklar og skyggeaktig enn de to andre. Jeg
tror det er en grunn til at det må være slik. (…) Hvis du tenker deg Faderen
som noe ”der ute”, foran deg, og Sønnen som noe som står ved siden av deg
og hjelper deg til å be og prøver å gjøre også deg til Guds barn, da må du
tenke deg den tredje person som noe inne i deg eller bakom deg.

Altså ateismen er for enkel. Og jeg vil nevne et annet syn som også er for enkelt. Det er det syn jeg kaller kristendom-og-vann, det syn som sier at det er en god Gud i himmelen, og alt er all right, mens alle de harde og vanskelige doktrinene om synd og helvete og djevelen og om gjenløsningen blir utelatt. Dette er alt sammen guttefilosofering.

Det er ikke noen vits i å be om en enkel religion. Virkeligheten er når alt kommer til alt, ikke så enkel, selv om det kan se slik ut. Det bordet jeg sitter ved, ser enkelt ut; men be en vitenskapsmann fortelle hva det virkelig er satt sammen av – alt om atomene og hvordan lysbølgene reflekteres fra dem og treffer mitt øye, og hvordan det så virker på den optiske nerve og hva den utløser i hjernen – ja, så vil vi selvsagt finne ut at når vi ”ser på et bord”, kan vi havne i mysterier og komplikasjoner som vi nesten ikke kan finne ut av.

Det ser svært enkelt ut når et barn ber sin bønn; og hvis du er fornøyd med å stoppe der, vel og bra. Men hvis du ikke er det – og den moderne verden er det vanligvis ikke – hvis du vil gå videre og spørre hva som virkelig hender – da må du være forberedt på noe vanskelig. Hvis du spør etter noe mer enn enkelthet, er det dumt p klage over at dette ”mer” ikke er enkelt.