Omtale fra forlaget
I 1925 utkom Olav Audunssøn i Hestviken, en historisk roman fra slutten av 1200- og begynnelsen av 1300-tallet. Romanen fører på mange måter videre tematikken fra Kristin Lavransdatter - det handler om skyld og anger, om konflikten mellom egenviljen og gudsviljen. Den trenger også inn i puberteten og seksualitetens mysterium, og viser det følelseskaos den seksuelle oppvåkning kan føre med seg.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1996
Format Innbundet
ISBN13 9788203176487
EAN 9788203176487
Serie Undset, S. Samlede romaner og fortell. 1-20 (10)
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid Middelalderen
Språk Bokmål
Sider 513
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Som regel bruker jeg ganske lang tid på bøkene jeg leser, men denne gikk fort. Det ble umulig å legge den fra seg. Sigrid Undset skaper et Norge på 1200- og 1300-tallet som føles så ekte .
Boka starter med Olav som ung mann, arving til gården Hestviken, som ligger vakkert, men værhardt til ved Oslofjorden. Allerede tidlig får vi vite at Olav bærer på en tung byrde: en handling fra ungdomstiden som setter dype spor i livet hans. Vi ser ham slite med sin tro, sin stolthet og en gnagende skyldfølelse som aldri helt slipper taket.
Uten å røpe for mye blir Olav tidlig blir bundet til Ingunn Steinfinnsdatter, hans barndomsvenn og kjærlighet. Forholdet deres er hjertet i fortellingen, men det er langt fra noen romantisk idyll. Det er preget av lidenskap, men også av plikt, svik og en nesten uutholdelig vekt av moralske dilemmaer. Det som virkelig rørte meg, var hvordan Undset får frem hvor vondt og vakkert livet kan være. Olavs kamp med skyld, tro og kjærlighet føltes så nær, spesielt rørt av hvordan Undset viser sårbarheten i relasjonene mellom Olav og hans nærmeste, det er vondt og vakkert.
Gleder meg til fortsettelsen.
Ei vakker bok om den vanskelige kjærleiken mellom Olav og Ingunn,,,
Gud give, sa han, at mannen må lære å skjønne i tide, den mann som er ment på å gjøre som han selv vil, lever snart nok den dag da han står og ser han har gjort det som han aldri hadde villet.
Nu da denne selsomme forbannelse var blitt hevet, at de kunne ikke få levedyktige barn der ute i Hestviken, hadde hans jevninger gledet seg med ham, og de hadde ment kanskje ble mannen nu mer omgjengelig, ikke en slik gledesøder som han hadde vært - han slukket ut liv og gammen om seg bare ved den måten han satt og taug og glante useende i et godt lag. - Men Olav hadde liksom så lite evnet å møte dem på halvveien - han var og han ble den argeste tverrblei som ingen og intet kunne trives med.