Omtale fra forlaget
Femten helt nye historier fra en av verdens største forfattere. I «Ryper i solnedgang» gir Atwood oss en gruppe gamle akademikervenninner som drikker drinker på formiddagen og krangler om hvem som faktisk lå med hvem for seksti år siden, en historie om seksualitet og forplantning i forlengelsen av Gilead-universet, og en datter som lurer på om moren er en heks. Her er også elskede katter, en forvirret snegle, Martha Gellhorn, George Orwell, filosof-matematiker-astronom Hypatia av Alexandria og et romvesen som har fått jobben med å gjenfortelle menneskenes eventyr. I hjertet av samlingen, fortellingen om et ektepar som reiser langt og bredt sammen, om øyeblikkene, de små og store, som til sammen utgjør et langt liv i kjærlighet - og om det som kommer etterpå. «For nokre ryper! Tilbakeblikk og dystopiar i vilter leik: Margaret Atwood turnerer nostalgi og science fiction med herleg snert.» Marta Norheim, NRK «I disse fortellingene er det mange solen er i ferd med å gå ned for. Likevel er det først og fremst livets fylde Atwood - på dempet, men krystallklart vis - skriver frem (...) Inger Gjelsvik har gjort en strålende jobb med oversettelsen, og hun grublet sikkert litt på hva den norske tittelen skulle bli. «Ryper i solnedgang». Det dreier seg ikke om fugler, nei, i tilfelle noen skulle lure - men om «old babes», som det heter i originalen. Kaja Schjerven Mollerin, Klassekampen «Ryper i solnedgang er en forholdsvis forsonende samling historier. (...) på sitt beste kjennes Ryper i solnedgang som å komme hjem til en klok, eldre dame som kan fortelle at verden er ille, ja, men den er da også virkelig vakker.» Ida Vågsether, Morgenbladet
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2024
Format Heftet
ISBN13 9788203452512
EAN 9788203452512
Språk Bokmål
Sider 278
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketNår jeg minnes denne konen som forlengst må være død, blir jeg nesten på gråten. Men hvorfor? Den gangen hadde jeg knapt lagt merke til henne, men nå kan jeg fremkalle minnet om henne helt nøyaktig, som om hun var en del av landskapet. Hun tilhører alt det som er borte, alt som er forsvunnet. Jeg er kan hende den eneste igjen til å huske henne. Jeg pleide å tenke at det var en velsignelse å ha god hukommelse, men nå er jeg ikke lenger så sikker. Kanskje det er en velsignelse å glemme.
Men hjernen dikter opp ting uansett. Hvilken farge var det på skautet hennes? Hadde hun skaut?
11 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket