I en viss forstand bevarer mennesket som dreper seg i ensomhet, fremdeles en verdi, ettersom det tilsynelatende ikke tilkjenner seg rettigheter over andres liv. Beviset er at det aldri bruker den fryktelige makt og frihet som dets beslutning om å dø gir det, til å beherske andre; ethvert ensomt selvmord er, når det ikke skyldes bitterhet, i en eller annen henseende edelmodig eller fullt av forakt. Men man forakter på vegne av noe. Hvis verden er likegyldig til selvmorderen, er det fordi han har en idé om noe som ikke er eller ikke kunne være likegyldig for ham. Man tror at man ødelegger alt og tar alt med seg, men av selve denne død gjenoppstår en verdi som kanskje hadde fortjent at man levde.

For at opprøret skal forbli autentisk, må det ikke oppgi noen av leddene i den motsigelse som opprettholder det. Det må være trofast mot det ja som det inneholder, samtidig som det er trofast mot det nei som de nihilistiske fortolkninger gjør til det eneste innhold i opprøret. Opprørerens logikk er å ville tjene rettferdigheten for ikke å føye noe til skjebnens urettferdighet, å anstrenge seg for å bruke et klart språk for ikke å øke den universelle løgn, og, stilt overfor menneskets smerte, å satse på lykken. Den nihilistiske lidenskap øker urettferdigheten og løgnen, den ødelegger i sitt raseri sitt tidligere krav og fratar seg på den måten de mest åpenbare grunner til sitt opprør. Den dreper, gal av å føle at denne verden er i dødens vold. Konsekvensen av opprøret er derimot å avvise å rettferdiggjøre mordet, ettersom opprøret i prinsippet er protest mot døden.

Men hvis mennesket alene var i stand til å innføre enhet i verden, hvis det bare ved hjelp av et dekret kunne få oppriktighet, uskyld og rettferdighet til å herske, ville det være Gud selv. Dermed ville det ikke være noen grunn til opprør. Når det skjer opprør, er det fordi løgn, urettferdighet og vold er en del av opprørerens skjebne. Han kan altså ikke hevde at han aldri vil drepe eller lyve, ettersom den omvendte impuls, som ville legitimere mord og vold, også ville ødelegge grunnene til hans opprør. Opprøreren kan altså ikke finne hvile. Han kjenner det gode og gjør det onde mot sin vilje. Den verdi som holder ham oppe, er ikke gitt ham én gang for alle, han må uten stans opprettholde den. Den væren han oppnår, smuldrer bort hvis ikke opprøret stadig støtter den. I alle tilfelle: hvis han ikke alltid kan unngå å drepe, direkte eller indirekte, kan han sette sin glød og lidenskap inn på å minske sjansen for mord omkring seg. Neddukket som han er i mørket, vil hans eneste dyd være aldri å gi etter for mørkets dunkle svimmelhet; og lenket som han er til det onde, hårdnakket å streve mot det gode. Hvis han til slutt selv dreper, vil han godta å dø. Trofast mot sin opprinnelse viser opprøreren gjennom offeret at hans virkelige frihet ikke er en frihet til mord, men til å dø. Han oppdager samtidig den metafysiske ære. Kaliajev stiller seg da under galgen og viser tydelig, for alle sine brødre, den nøyaktige grense hvor menneskenes ære begynner og slutter.

Den irrasjonelle terror gjør menneskene om til ting, "planetariske basiller", med Hitlers ord. Den tar sikte på ødeleggelse, ikke bare av mennesket, men av menneskets universelle muligheter, refleksjonen, solidariteten, appellen om absolutt kjærlighet. Propagandaen og torturen er direkte midler til oppløsning; i enda høyere grad den systematiske fornedrelse, sammenblandingen med det kynisk kriminelle, den påtvungne medskyldighet. Den som dreper eller torturerer, kjenner bare en skygge ved sin seier: han kan ikke føle seg uskyldig. Han må derfor skape skyld hos offeret selv, for at den alminnelige skyld, i en verden uten styring, ikke skal legitimere noe annet enn utøvelse av makt og ikke sanksjonere noe annet enn suksess. Når ideen om uskyld forsvinner hos den uskyldige selv, hersker endelig maktens verdi over en fortvilet verden. Det er derfor en motbydelig og grusom straff hersker over denne verden, hvor bare stenene er uskyldige. De fordømte er tvunget til å henge hverandre. Selv moderskapets rene skrik blir drept, som hos den greske mor som en offiser tvang til å velge hvilken av hennes tre sønner som skulle bli drept. Slik blir man endelig fri. Makten til å drepe og fornedre redder den underdanige sjel fra tomheten. Den tyske frihet synges da i dødsleirene, til musikken fra straffangenes orkester.