«Hun synger med ren og vakker stemme, som om hun sang for noen, nøyaktig og tålmodig, uten å øke eller saktne tempoet. Barn synger slik, når de er triste. De synger ordentlig, som om det var en oppgave de var pålagt, et mantra som, bare du gjentar og gjentar og gjentar det, feilfritt og glassklart, jager bort alt vondt og alle vonde tanker.» Om barna vet man ingenting

Allerede mens jeg leste de siste sidene i Simona Vinvis debutroman fra 1999, visste jeg at når den tiden kom da jeg skulle skrive anmeldelsen, så ville jeg gjøre noe jeg sjeldent eller aldri gjør; jeg ville bruke de første linjene til å advare leserne mot å lese anmeldelsen og boka. De av dere som har lest mine krasse anmeldelser av bøker jeg mener ikke er verdt verken din tid eller penger, er vant med at jeg skriker og skråler om bøker som det har vært en lidelse å komme gjennom og som du bør unngå. Her er en innrømmelse; de anmeldelsene er de enkleste å skrive.

Denne anmeldelsen, var langt fra det.

Og grunnen, eller den som er verdt å fremheve tidlig, er denne: jeg har sjeldent opplevd å bli like rystet, like henført, like kvalm og forferdet, like begeistret og like trist som jeg var da jeg leste «Om barna vet man ingenting». Jeg har lest bøker som har vært like triste, tristere til og med. Jeg har lest bøker som har etterlatt dypere inntrykk av menneskets mørkeste sider. Men akkurat nå kommer jeg ikke over én bok som har gjort det med så poetisk og på så få sider.

Det forferdelige boka rommer (og da mener jeg forferdelig) tvinger meg til å komme med disse advarslene. Samtidig skriker hjertet mitt høyt om at jeg bør prakke denne boken på alle og enhver som er glad i god og viktig litteratur, og si; «Her, vær så snill og les denne!» Ja, det er virkelig en slik bok.

En delvis forklaring på hvorfor boka er så forferdelig, kommer av at den handler om barn og barndom. Men her er det ingen voksne som svinger pisken, drikker og driver psykisk terror, eller mishandler barna. Ikke egentlig. I stedet er det barna selv som bruker og misbruker hverandre som instrumenter, for å tilfredsstille en lyst og et begjær som er langt mer voksen, langt mer sofistikert og langt mer farlig enn de skjønner.

At ondskapen ikke er villet eller forstått gjør forferdelsen bare større. Man har lyst til å hoppe inn i handlingen og si til tiåringene Martina, Greta og Matteo at de bør gi en stemme til samvittigheten. Man har lyst til å riste i fjortenåringen Luca og fortelle ham at han straks bør slutte å spille annenfiolin. Men mer enn noe annet får man lyst til å glemme at femtenåringen Mirko, sjefen i gjengen, er et barn og gi ham en ørefik som setter ham på andre tanker enn den han, med hjalp fra et par reinkarnerte djevler som lurker i bakgrunnen, introduserer for de andre; sex.

Det er mer, det er mye, mye mer. Men som sagt; jo mindre du vet, jo bedre er det.

Vinci debuterte med denne boka i 1997. Å si at det her ikke finnes noen tegn til at hun var en fersking, er en underdrivelse av dimensjoner. Ikke bare klarer hun å skrive troverdig, ømt, engasjerende om en gruppe barn som søker andre spenninger og får lar sin nysgjerrighet og naivitet snudd mot seg av et annet barn, hun klarer også å frembringe et gjenkjennelig og landlig miljø der barna får lov å roame og foreldrene enten er på arbeid eller sitter foran tv.

Intetanende om hva deres små driver med på åkrene og på den forlatte hytta de har gjort til klubbhus. Ikke en gang når leken om å utforske kjønnslivet slutter å være lek og blir mer og mer hårreisende.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Om barna vet man ingenting
Utgitt: 1999
Forlag: Aschehoug
Sider: 162

Terningkast: 6