Omtale fra forlaget
«Vi vet at avstand eller strekning delt på tid er lik farten til et objekt, og etter at du dro, bruker den gamle bilen vår lengre og lengre tid på å få far hjem om ettermiddagen. Vi vet at musene i fellene ikke alltid dør med en gang, men etterlater deler av seg selv, og en gang fant vi en ørliten fot som vi kastet i søppelspannet. Vi vet at lynet slo ned for ti år siden i det gamle treet nede ved veien, og det er derfor det er blitt et sølvtre. Vi vet at Nielsen har to tenner på toppen av hverandre, og at han aldri drikker alene for da glemmer han å ordne med kveldsstellet til kuene. Vi vet at du likte å få moset banan på en liten skje, du beveget leppene til du hadde kvernet ut all mosen, øynene dine, klare og nesten gjennomsiktige, fikk oss ofte til å tenke på istapper eller regn.» Agnes bor i et sommerhus sammen med moren, faren og tvillingbroren Kasper. Huset er kaldt, særlig om vinteren, det blåser gjennom ytterveggen og lekker fra taket når det regner. Det er også huset der spedbarnet bodde, det navnløse barnet med en stemme som hørtes i alle rommene i sommerhuset, helt til den ikke hørtes mer. Og etter spedbarnets død åpner familien hjemmet sitt for enda et barn, et lite fosterbarn som får navnet Bastian. «Når vi synger» foregår på syttitallet. Det er fortellingen om en ung jente på vei mot voksenlivet, om foreldre som ikke klarer å gi den omsorgen som trengs, om krenkelser og utprøving av egen seksualitet, om lengsel etter nærhet og en slags trøst. «Når vi synger» er en dypt foruroligende roman om skjørhet og sårbarhet, men som også er fylt med varme og humor, skrevet i et vakkert, lysende og presist språk.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2024
Format Heftet
ISBN13 9788249527694
EAN 9788249527694
Omtalt tid 1970-1979
Språk Bokmål
Sider 190
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Sår og varm skildring av utenforskap og livets urettferdighet, om ensomhet og fattigdom i en drabantby i Groruddalen. Sidsel er 60 år, uføretrygdet og har vært alenemor til Em som vi leste om i Emily forever. Em er også alenemor, og verken mor eller datter har helt fått til livene sine. Ingen utdannelse, ingen ordentlig jobb, og uheldige i valg av menn. «Hvorfor faller livet ned i hodet på noen, men ikke andre?» - spør fortelleren i boka. Nominert til Lytternes romanpris 2023.
Lettlest. Blir fort en del av verdenen til hovedpersonen. Morsomt språk. Jeg likte den veldig godt!
Anbefales å lese!
«Hun har sin egen rytme, eller rutine, for det må man nesten ha hvis man går hjemme på dagtid og ikke skal forsvinne inn i seg selv. Hun våkner mellom sju og åtte, hun lager seg kaffe, hun vasker seg med en klut, henger kluten på en knagg over badekaret, hun spiser halv ni, deretter ser hun på TV, og når såpeseriene begynner, skrur hun av og sitter en stund med kryssord, ringer til Em, vasker klær hvis det trengs, men man trenger ikke vaske så mange klær når man bare er én person. Hun bruker også en god del tid på telefonen sin, sitter krumbøyd over den og trykker før hun går ut og gjør ærender, har kontakt med venninnene sine, kommer hjem og spiser kanskje en middag, hvis ikke bare noen brødskiver eller et stekt egg. Noen ganger i uka hjelper hun med å hente i barnehagen. Blir sliten av å passe på at guttungen ikke løper ut i veien, det veksler mellom at han vil bli trillet og at han vil gå selv. På kvelden hekler hun. Hun er produktiv, har en hel kiste med heklerier hun har laga. Sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun har få behov. Er derfor fornøyd med sitt stille og lille liv.»
Det er ikke akkurat noen «lystseilas» å lese historien om Sidsel i romanen til Maria Navarro Skaranger: Jeg plystrer i den mørke vinden (2023). Det var det heller ikke å lese romanen Emily forever (2021), der Sidsel var biperson og moren til Emily (Em). I hvert fall ikke dersom man måler livet deres med grunnlag i det såkalte lykkebarometeret. Samtidig, slik Sidsel har det er realiteten for mange mennesker. Dessuten; vil Sidsel mene at hennes hverdag er kjip. Kanskje hun synes det er greit å være i en passiv tilværelse sammenlignet med hvordan hun opplevde sin tidligere tilværelse i jobb og som alenemor. Alene i leiligheten er hun i hvert fall fri for andres fordømmende blikk.
Det er mange forhold som Sidsel har hatt lite styring på. Oppvekst og familie er noe hun overhodet ikke har kunnet styre selv. Det samme gjelder sykdom. At hun endte som enslig mor for Em kunne hun ha hatt styring på ved ikke å velge å innlede et forhold til Em’s far. Er de forholdene som oppleves for meg som leser som triste et resultat av uflaks. Var det overhodet mulig for Sidsel å endre kurs underveis i livet. Ville bedre økonomi bedre Sidsels tilværelse. Ville en eller flere reelt støttende personer kunne gitt Sidsel et bedre liv.
Innblikket vi får i livet til mennesker i romanene til Maria Navarro Skaranger blir værende i mine tanker lenge. Hvordan det går med Em og sønnen er en annen tanke. Kanskje får jeg aldri vite det.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket134 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketDe 6 finalistene er klare - to av de hadde jeg allerede på ønskelista - har du lest noen - hvem tror du vinner?
Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?