Første gang folk flest i Vesten ble klar over hvor viktig Muhammed-skikkelsen og den gjenfortalte beretningen om ham var for muslimer flest, var under Rushdie-saken i 1989, da mange tusen ennå forholdsvis nyinnvandrede muslimer marsjerte blant annet i Oslos gater for å støtte ayatollah Khomeinis såkalte dødsdom over den britiske forfatteren Salman Rushdie. Grunnen var at Rushdie angivelig hadde fornærmet profeten Muhammed. Dette var paradoksalt nok året da det kommunistiske system var i ferd med å utkjempe sin dødskamp, og Vesten var langt mer opptatt av kommunismens undergang enn av hva en den gang forholdsvis marginal gruppe i de vestlige samfunn måtte mene om en profet som hadde levd i et land langt borte for veldig mange århundrer siden.
Men så, med framveksten av politisk islam, islamismen, og endelig med den danske karikaturstriden omkring 2005/2006, ble det definitivt klart også for den brede offentlighet i Vesten hvor viktig Muhammed-bildet er for svært mange av dagens muslimer - og dermed også for de vestlige samfunn.

Mest frastøtende viser Muhammed seg for oss når hans åpenbaringer tjente hans egen sanselighet. Å forsøke å vaske ham ren på dette punkt er et håpløst foretak.

Mange kjennere av den islamske verden har understreket hvor sentralt Muhammed-bildet er spesielt for tilhengerne av den totalitære utgaven av islam, det vi kan kalle den ytterliggående islamismen. Under et seminar på Litteraturhuset i Oslo i april 2009 slo dansk-iranske Mehdi Mozaffari, professor ved Universitetet i Århus, fast følgende:

Islamismens framvekst må søkes i den sammenhengende lange rekken av nederlag som den islamske verden har lidd siden det islamske imperiet sto på høyden av sin makt tidlig i middelalderen. Da ekspansjonen stanset, begynte man å drømme om islams glansdager, om religionsstifteren Muhammed og om den staten han stiftet i Medina på 620-tallet.

Muslimene begynte å se bakover, i stedet for å se framover som man har gjort i de fleste andre deler av verden de siste hundreår, slo professor Mozaffari fast.
Sagt med andre ord: Muhammed-skikkelsen og den staten som arabiske tradisjonssamlere hevdet at Muhammed grunnla i Medina etter år 622, spiller en viktig rolle ved begynnelsen av det 21.århundret. Muhammed-skikkelsen framstår som et forbilde, og staten han grunnla, framstår som det eneste eksempel på en stat på jorden som virkelig var underlagt en guddommelig vilje. Islamistenes mål er å gjenopprette denne staten, verken mer eller mindre. På dette punkt råder det ingen uenighet mellom moderne vestlige forskere og ideologer innen ulike avskygninger av den islamistiske bevegelsen.

Fortellingen om de sataniske vers går i korthet ut på at Muhammed først hevdet at Allah tillot dyrkelsen av flere av arabernes guder. Siden gikk han tilbake på det og hevdet at det ikke var Allah, men Satan som hadde inspirert ham til å framsette tillatelsen til å dyrke andre guder. Historien har naturligvis gitt opphav til store debatter, både i vår tid og tidligere. Mange spørsmål er blitt stilt: Dersom Muhammed fikk gale vers fra Allah, kunne han da være en ekte profet? Eller var det slik at han egentlig fikk sine vers fra Satan? Alternativt kunne Muhammed selv ha funnet på versene sine, og dermed iblant gå seg bort i de teologiske irrgangene.

Disse spørsmålene er bare noen av dem som er blitt stilt i forbindelse med den århundrelange debatten om de sataniske vers. I vår egen tid huskes disse versene først og fremst fordi de dannet utgangspunkt for forfatteren Salman Rushdies berømte bok Sataniske vers fra 1988 (den norske oversettelsen kom i 1989). Utgivelsen førte til at Salman Rushdie måtte gå under jorden i mange år etter at det iranske presteskapet hadde utstedt en såkalt dødsdom over ham.

I alle år etter at Muhammed hevdet han første gang møtte engelen Gabriel i hulen utenfor Mekka, kom han med et stort antall utsagn som han påstod var åpenbaringer fra Allah, brakt til ham via engelen. Det er disse åpenbaringene som etter Muhammeds død ble samlet og som i dag utgjør Koranen.

Vestlige Muhammed-biografer har naturligvis inngående kommentert det faktum at Muhammed hevdet å ha fått disse åpenbaringene fra Allah. Spørsmålet som er blitt stilt, har vært følgende: Var Muhammed selv oppriktig når han hevdet at han stod i (in)direkte forbindelse med Allah, eller var han en bevisst svindler? En av dem som mente det siste, var den franske opplysningsfilosofen Voltaire. Muhammed sørget for at hans folk. som fram til da hadde hatt en ubetydelig posisjon, fikk en plass i historien. Tiden han levde i, samt arabernes harde lynne, tvang Muhammed til å ta i bruk bedrageri for i det hele tatt å kunne gjøre noe som helst inntrykk på sitt eget folk, hevdet Voltaire.

En moderne historiker som også stanser opp ved denne problemstillingen, er Frants Buhl. I en lengre analyse av Muhammeds personlighet karakteriserer han religionsstifteren som en "hysterisk" person, og som sådan hadde han vanskelig for å skille løgn fra sannhet. På sitt fargerike dansk konstaterer Buhl at Muhammed mot slutten av livet kom med åpenbaringer "hvis meget menneskelige tilblivelse for os ikke synes at kunne være forblevet en hemmelighed for ham, men om hvis guddommelige oprindelse han dog formodentlig selv var overtydet". Han føyer til at Muhammeds tenkeevne var mangelfull i sammenlikning med hans øvrige evner, og at han spesielt sviktet når det gjaldt logisk og sammenhengende tenkning. Særlig problematisk var det, sier Buhl, de gangene Muhammed med guddommelig skråsikkerhet kunne endre mening om et eller annet. Overfor sine tilhengere hevdet han at Allah kunne forkynne èn ting, for siden å la dette utsagnet bli erstattet av et helt annet koranvers. "At det i dette lå et dogmatisk problem, har ikke falt ham inn," skriver Buhl syrlig. Han understreker imidlertid at Muhammed helt til sin siste dag ser ut til å ha vært urokkelig i troen på at han virkelig var Allahs sendebud.