Herlig nok av Lenth. Hakket bedre enn den forrige. Både spennende og morsom på en gang. Utrolig mange herlige sitater, og generelt et fargerikt språk. Bare å vente på neste.

Hehe, artig røverroman, denne boka. Menn som hater ulver. Forfatteren Lars Lenth, som jeg kun «kjenner» som fluefisker i en TV-serie om sportsfiske noen år tilbake, skriver lettlest og godt. Og morsomt!

Hva skal jeg kalle denne boka, hvilken genre tilhører historien? Ikke er det krim. Mer en slags humoristisk røverroman. Underholdende og morsomt er i hvert fall, Menn som hater ulver.

Kritikerne i avisene er stort sett enig med meg. I hvert fall ut fra det lille jeg klarer å se av omtaler på nett. Alt av kritikk er nemlig gjemt bak lite generøse gjerrigknark-betalingsmurer! Usj!

Vel, jeg triller terningen til en god firer, nei, la oss heller si fem. Det fortjener fluefiskeren og forfatteren, Lars Lenth. Very Good:)

Dette er en bok fea Bygde-Norge, fra Østerdalen, helt eksakt fra Elverum. Boka handler om jakten på ulver eller rettere det brennende ønsket om jakt på ulver som mange på stedet har, på tvers av det som er politisk korrekt ellers i Norge og resten av verden. Atmosfæren i boka domineres av en betent hissighet.. Det fører til flere mord og blir drevet fram ikke bare av bygdefolket selv, men av to fremmedkarer (med kriminell bakgrunn) som står i hver sin leir og hisser opp stemningen,
Handlingen starter med at en kvinne, en mor på tur i skogen med sin femårige sønn, blir angrepet av noe som ser ut som ulver. Hun rekker så vidt å få plassert den lille gutten oppe i et tre, før beistene er over henne og river henne i stykker. Det er et vitne til hendelsen, en eksentrisk eremitt ved navn Rino Gulliksen. Han tar seg av den lille gutten og bringer ham i trygghet tilstedets politistasjon. Rino har en venn i Oslo, en tilbaketrukken og utbrent advokat ved navn Leo Vangen Mye av det som skjer i boka blir sett gjennom ham, den utenforstående. Rino selv er ulvevenn til tusen. Han skyr ikke vold for å oppnå sine mål. Selv bor han for tiden i telt langt inne i skogen og er klar til å gripe inn i kampen for ulvenes rett når det trengs.
Bygdefolket for øvrig er svært ulvefiendtlig, Sauebønder og ulvejegere flokker seg rundt den populære ordføreren Trym Kojedal og hans lakei, varaordfører Viggo Hennum. Men aller fremst blant ulvehaterne står Svensbråten, en inneflytter med kriminelt rulleblad. Drapet på kvinnen er hendelsen som må åpne for ulvejakt i Østerdalen. Da hjelper det ikke hva ulveforskerne ved Høyskolen sier. Professor Bjarne Gilbert og assistenten hans, Emma Vase, stiller seg tvilende til påstanden om at det er ulver som har vært på ferde. Den som kjenner sannheten, er Rino Gulliksen. Han var til stede og så hva som skjedde da Roffe en svenske, budsendt av Svensbråtn og Hennum, slapp sine blodtørstige bikkjer, ulvebastarder, løs på kvinnen og barnet. Nå tar Rino loven i sine egne hender. Han oppsporer og overmanner svensken, tjorer ham fast til påler, og mens Roffe ligger utstrakt på bakken, maler Rino hele kroppen hans med giftstoff og slipper ulvebikkjene løs på herren sin. Da liket av Roffe blir funnet, er det ille tilredt. Hundene, døde av gift, dumper Rino i sjøen. Krigen er nå gang for fullt. Motparten er ikke snauere, om enn langt mindre oppfinnsomme. For dem er professor Gilbert den store fienden. Svensbråten og Hennum lokker professoren opp i skogen med melding om at det ligger en død ulv ute i en myr. Selv sitter de to mennene inne i en jaktbu. Så snart Gillbert er på skuddhold, skyter de ham ned.
Den tredje og siste alvorlige konfrontasjonen blir mellom de to hovedmotstanderne – Rino, den snille, og den slemme Svensbråten (som egentlig heter noe helt annet). Hver av dem har tatt et gissel fra motpartens leir. Det holder på å gå helt galt, da Leo kommer til unnsetning. Den ellers så fredlige advokaten er bevæpnet med pil og bue. Han skyter, treffer og bsørger slik storskurken Svensbråtens endelikt. Den andre skurken, varaordfører Hennum, plaprer i vei hos politiet i håp om å rede sitt eget skinn.
Boka er litt av den røverhistorie. Det er fargerike skildringer av de to motpartenes framferd – alt fortalt med en stor porsjon humor.

Tenker at jeg egentlig synes vi skal ha ulv i Norge, i stor grad.
Lars Monsen mener vel det, og han har vært mye ute.
Men så har jeg en onkel som bor i Øvre Rendal, og han er kanskje den aller, aller snilleste mannen jeg kjenner. Hvis jeg spør ham om ulv, står han bare og dirrer. Han bor på et bittepittelite småbruk, og har hatt noe sau og lam gjennom sikkert 60 år - og han sier er ulven er fæl, at den er en lystmorder, og at den absolutt må holdes under kontroll.
Så har jeg en kollega som er ivrig elgjeger i Rendalen, kanskje for siste året, for de vurderer å flytte laget sitt til typ Trønderlag, etter mange år i Rendalen, og senest i skrivende stund opplever de vesentlig mindre elg enn før, og de har just mistet en elg-hund som døde etter ulveangrep. Og de har mista bikkjer før.
Så jeg veit sannelig ikke.
En ulvesone oppleves som noe konstruert, og krevende å håndheve.
Tenker vi skal høre mest på de som opplever tema tettest på kroppen.
Tenker jeg sjøl ikke ville nølt ett sekund med å ta affære hvis min familie eller jeg hadde blitt trua på noe vis.
Men nok om boka, som er god; for nå vil jeg skrive litt mer om meg selv:

Fornøyelig, velskrevet, harselerende om ulvestriden

Målet for 2018 er minst 50 bøker.

Lest i 2017