Milena Agus' prisbelønte roman " Kvinnen fra månen" er ganske kort. Et hundreogtrettini sider fordelt på tjue kapitler. Frem til side hundreogtrettisju var jeg sikker på at boka hadde lagt alle kortene sine på bordet. Jeg var så sikker på det at jeg allerede skrev og redigerte anmeldelsen jeg skulle skrive om boka i bakhodet. Så leste jeg det tjuende og siste kapitellet. Og brått måtte jeg sette meg opp og revurdere alt.

Historien, som strekker seg over seks tiår, finner sted i og omkring Cagliari, på Sardinia. Året er 1943. Krigen herjer både i Italia og i Europa. Men oldemoren og oldefaren til fortelleren er mer opptatt av en nærere katastrofe. Datteren deres, bestemoren til fortelleren, er over tretti og, i motsetning til sine søstre, ugift. Til farens økende bekymring og morens store fortvilelse, fordufter køen av beilere som vil "gjøre en ærlig dame ut av henne"like fort som den materialiserer seg.

Når noen av kjærlighetsbrevene som bestemoren til fortelleren har forfattet til beilerne blir funnet, blir familien så oppskaket over dem at de straks tilkaller den lokale presten for å drive djevelen ut av henne. I stedet for å bli renvasket av hennes skjendighet i landbyens øyne, blir familien enda mer besudlet.

Redningen kommer i form av bestefaren til fortelleren. Han er over førti og har akkurat mistet alt i de Alliertes bombing av Cagliari. I tillegg er han Kommunist og ateist. Men familien er villig til å overse alle disse skavankene hvis han er villig til å ekte datteren. Det spiller ingen rolle at datteren er sterkt motvillig til foreningen.

Fordi "Kvinnen fra månen" er så kort som den er, er det greit å stoppe handlingsreferatet her og heller si et par ord om inntrykket jeg sitter igjen med.

For det første er det ingen tvil om at vendingen, eller twisten, på de to siste sidene i boka er noe av det mest overraskende jeg har lest på en stund. Men i motsetning til ,for eksempel, twistene i Orson Scott Cards "Ender's Game" og Ian McEwans " Om forlatelse", tok ikke vendingen pusten fra meg.

Den primære grunnen til det, er at jeg startet å mislike fortellerens bestemor midtveis i boka. Ikke er hun bare melodramatisk, men hun er også en karakter uten moralsk ryggrad. Eller er hun bare gærn? Hvis det første er riktig, og en stor del av meg synes det, så er hun en av de mest patetiske karakterene jeg har kommet over på en stund. Hvis jeg tar feil og hun er forskrudd, så forklarer det en del. Samtidig skaper det visse frustrerende spørsmål og problemer for historien.

Jeg kan ikke si at jeg ikke likte boka. Til det er den for velskreven, for levende, for sitrende, og ikke minst for overraskende. Inntrykket jeg sitter med minner meg om hvordan jeg reagerte da jeg for første gang så Michael Hanekes "Funny Games". Heldigvis koker jeg ikke med like mye sinne og frustrasjon som jeg gjorde etter at jeg hadde opplevd Hanekes berømte film. Men jeg skal innrømme at jeg utsøtte et lite "hva f***!" da jeg lukket igjen boka. Jeg følte meg lurt. Samtidig ville jeg reise meg opp og gi Milena Agus en applaus.

Jeg har ikke så lyst til å skrive så mye om denne boken for jeg vil gjerne du skal få oppleve den selv. De varme sommerdagene, parkene, husene, tiden både under og etter krigen da flere familier måtte dele små leiligheter. Kjærligheten til musikk, til Vandreren og den som vokser frem til ektemannen. Dette er er en nydelig bok selv om den er rar, og verd å leses i et pust i bakken.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Har i det siste oppdaget at det har blitt mange bøker som har bokomslag der det er bilder av personer bakfra. Noen er tildels ganske like eller har fellestrekk "med eller uten paraply".

Det ser ut som det er en forholdsmessig ny trend.
Jeg har tatt en titt i min og andres bokhyller og her er noen av de jeg fant.