"Det var ikke mitt. Jeg hadde ikke mistet det, men gutten i køen sa jeg hadde det. Han bare stod der med et sånt jeg-vet-jeg-har-rett-uttrykk i ansiktet. Utenpå lo jeg av det, men innvendig følte jeg meg som en idiot. Jeg hadde ingen anelse om at det hadde skjedde noe viktig." Knust suppe (Av Jenny Valentine, Cappelen Damm, 2011, 186 sider)

Det er ikke ofte at en leser en bok som er flott konstruert, godt skrevet, som har troverdige karakterer og en relativt interessant historie å fortelle, men som – tross tragediene karakterene overlever og har overlevd- aldri snakker til hjertet.

Kritikerroste og prisbelønte Jenny Valentines «Knust suppe» er en slik bok.

Det var ikke det jeg hadde forventet. Og skylden er like mye min som forfatterens. Min del var at jeg antok at forfatterens andre bok på norsk, ville være like livsbejaende og litt rar som «Jakten på Violet Park», hennes første bok på norsk (Cappelen Damm). Også den ble utgitt på norsk i 2011, men mens boka om den farløse gutten som gjør et merkelig funn på en drosjesentral, hadde hjerterom og en stemme som tok en med storm, er «Knust suppe» fri for alt som gjorde «Jakten på Violet Park» til en underlig men minneverdig leseopplevelse.

I likhet med Lucas Swain (hovedpersonen og fortelleren i «Jakten på Violet Park»), er Rowan Clark, den femten år gamle heltinnen i «Knust suppe», en overlever. Hun er den eneste modne i et familie hvor faren har stukket, storebroren er død og moren går på diverse medisiner når hun ikke snakker med fotografiene til den avgåtte sønnen. Dermed faller ansvaret for lillesøsteren og energibunten Stroma på henne, det samme gjør også arbeidet med å holde huset og familien i gang.

Redningen, eller avbrekket for å være mer presis, kommer som bestilt når hun møter Harper Green. Han er tre år eldre, litt av en hippie og kommer fra New York. Det tilfeldige møtet er foranlediget av en misforståelse; Harper tror at Rowan er jenta han så miste et bilde, og Rowans insistering på at han tar feil treffer henne i fjeset når hun ser hvem som er på bildet: broren Jack.

Den naturlige antakelsen om at han kanskje forsøkte å flørte med henne, går fort over til forundring og spørsmål; hvordan har han egentlig fått tak i bildet? Og hva vet han om tragedien som drepte Jack.

Delvis motivert av disse spørsmålene og delvis fordi hun inderlig søker et pusterom der hun kan fokusere på noe som ikke innebærer ansvar og konstant bevissthet på den tunge skyen som er brorens bortgang, innleder Rowan sakte et forhold til den amerikanske gutten.

Samtidig blir Rowan bedre kjent med en annen jente. Bee er omtrent like gammel som henne, men er allerede mor til en to år gammel sønn. Det faktum at begge har måttet bli voksne for tidlig, gjør ikke bare at jentene forstår hverandre bedre, det motiverer dem også til å støtte hverandre når behovet melder seg.

Men så kommer en vri som ikke bare setter Rowans og Bees forhold i et annet lys, Harper kommer også med en avsløring som vil endre hans og Rowans forhold. Kanskje for alltid.

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men gode karaktertegninger, en grei historie, en god vri og en god penn, kan ofte resultere i en bok som er død som stein, kjedelig som å se maling tørke og følelsesmessig like flat som en asytoli-linje.

Styr unna.

Jeg leste utrolig mye da jeg var yngre. Jeg leser fortsatt bøker som kanskje vil bli kategorisert som ungdomsbøker. Det finnes så himla mye fint. Det er også fint for voksne å lese ungdomsbøker tror jeg, så, ta en kikk.