De som ikke vet noe om godhet og visdom, er alltid opptatt med festing og slikt. På den måten synker de naturligvis ned, og der nede flakker de om hele sitt liv uten noen gang å vende sitt blikk eller selv bli løftet mot sannheten. Ren og ekte glede smaker de aldri. Akkurat som kveg ser de alltid ned og luter mot jorden og sine festbord. Og her fetes og fores og hores! Aldri får de nok, de sparker og stanger hverandre med jernhorn og jernklover og dreper hverandre, umettelige som de er.

Imaginasjonen er dronning i sanningas rike, og det mulige er ein av sanningas provinsar. Den er urokkeleg i slekt med det uendelege.

• Baudelaire

Poesien kan bli det samme for mennesket som kjærligheten er for helten. Den kan verken råde ham, kjempe med ham, eller gjøre noe annet for ham. Men den kan oppdra ham til helt, den kan kalle ham til dåd, og utruste ham med styrke til alt det han skal være.

Kunstnaren, den eigentlege kunstaren, den sanne poeten, må skape sine verk etter det han ser og føler. Han må vere verkeleg tru mot sin eigen natur. Han må sky som pesten ein annan manns synsvinkel og kjensler, same kor betydeleg han måtte vere. Dersom han ikkje gjer det, vil dei verka han gir oss vere løgner i forhold til han sjølv, og ikkje realitetar. Men dersom dei snusfornuftige som eg talar om her ( - sjølv i den mest tarvelege åndsverksemd finn ein nemleg snusfornuft) og som talsmenn over alt ( - for ein slik teori vil glede både avmektige og late), ikkje ønskjer å bli tolka slik, da må vi rett og slett tru at dei mener: 'vi har ingen skapande fantasi, og vi vedtar difor at ingen har det.'

• Baudelaire

Alle distraksjon er komisk (sic). Og di djupare distraksjonen stikk, di betre blir komikken. Ein systematisk distraksjon slik vi finn den hos Don Quijote, er det mest komiske ein kan tenkje seg: den nærmar seg det urkomiske, slik ein kan gripe det i dets fødsel.