Med dagens øyne forteller denne boka en opprivende historie om tvangsflytting av reindriftssamer fra historiske sommerbeiter i Norge til Sverige. I alt dreide det seg om bortvisning av 300 personer, voksne og barn, fra 1919 og til utpå tjuetallet. I Sverige opplevde mange samer at lappefogdene flyttet dem videre opptil flere ganger på 1930-tallet og seinere.

Styrken i framstillingen er vekten på de berørtes og etterkommernes egne ord. Labba får fram maktesløsheten og sorgen som de fleste følte ved tapet av tilknytningen til Senja og andre områder i Norge. Men vekten på å få med flest mulig enkelthistorier fører til oppstykking og gjentakelser som gjør teksten tung å komme seg gjennom. Til gjengjeld føyer de mange gode fotografiene seg perfekt til teksten.

En viktig bok om en lite kjent side av norsk-svensk samepolitikk. Se også omtalen min av Suenjel-folket, ved veis ende.

Boken tar for seg tvangsflyttingen av samene fra Norge til Sverige, som startet i 1919. Nå var Norge blitt selvstendig, og alt skulle være norsk; språk, kultur, klesdrakt, og mennesker. Reindriften ble sett ned på, og man regnet med at den snart kom til å dø ut. Utmarka samene brukte som sommerbeite for reinen, skulle nå huse nordmenn. Myndigheten kalte det hele dislokasjon, mens samene mente det var tvangsflytting,
Samene bodde i Sverige på vinteren, og hadde faste plasser i Norge om sommeren. Mange av dem tenkte på Norge som hjemlandet sitt, men nå fikk de ikke lov til å komme hjem i det hele tatt.
Forfatterens familie ble tvangsflyttet på 1920-tallet. Historien hun forteller er basert på intervjuer av tvangsflyttede samer, og leseren ser det hele gjennom deres øyne.

En viktig og sår bok om et skamfullt kapittel i norsk-svensk historie. Boka fikk Augustprisen i 2020 for beste svenske sakprosabok.
Leses i forbindelse med #sakprosaseptember under "sakprosa om rasisme/antirasisme".

Boken gir et innblikk i opplevelsen rundt tvangsflyttingen, men til tross for at historien er utrolig i seg selv lever boken kun på at det er reelle historier. Jeg føler ikke historiene får den dramaturgien de fortjener, men det er kanskje forfatterens intensjon å holde det spartansk og direkte.

God bok som belyser tvangsflyttingen av samer på 20-tallet (1919) og fremover på en "usminket" og nøktern måte. Vel verdt å lese, men vær obs på at det ikke er en "typisk" sakprosabok, men snarere en kronologisk samling historier om noen av familiene som ble ofre for tvangsflytting. Personlig hadde jeg satt pris på om boken var enda litt mer "skjønnlitterær" i stilen mtp. dramaturgi og driv, men samtidig vil nok bokens tidligere nevnte nøkternhet være noe av appellen for andre lesere enn meg.

Målet er minst 75 bøker