Da er alle tre bøkene lest.
Hekseringene;
En sterk skildring fra en Svensk liten stasjonsby på slutten av 1800 tallet. Det er fattige kår og vanskelig for de aller fleste. Men verst for jentene selvfølgelig. På alle tenkelige vis.
Boka skildrer nådeløst og nøkternt livet på bygda og de forskjellige skjebner som venter. Til tider grufull lesing. Ja, såpass sterk blir den nakne sannhet av og til at en skulle kanskje ønske seg Ekman kunne pynte litt på, av og til.
Men egentlig ikke. Hun skriver jo så godt og samler alle disse utrolige historiene til en gripende og overbevisende fortelling.

Så følger bok 2: Springkilden.
Springkilden bringer oss over til tidlig 1900 tallet. Vi følger Tora med flere gjennom vanskelige tider. Bokas form får etter hvert karakter av "rapporter" og er til tider nokså detaljert. Såpass at jeg innimellom skummet gjennom ett og annet kapittel.
Kvinnenes situasjon står i fokus hele tiden. Og de har det neimen ikke lett.

Og til slutt bok 3, Englehuset følger i grunn samme konsept;
Vi følger Tora, med barn, slekt og venner videre gjennom mellomkrigsårene og til slutten av 2 verdenskrig. Fortellingene, epistler og det jeg kaller "rapporter" er stort sett fortalt fra et kvinnelig stå-sted. "Jeg" er alltid en kvinne. Greit nok, men det blir litt ensidig kanskje, selvom Ekman uten unntak skriver meget godt.
For meg ble bok 1 meget bra, de to etterfølgerne litt tyngre. Jeg var egentlig lit sånn; Puuhh, når jeg endelig kunne klappe sammen boka/bøkene.
Jeg ser det er tildelt disse bøkene en mengde priser.
Jeg nøyer meg med en samlet 4er, selv om den første kanskje fortjente en 6er.