Harpesang er ferdig lest, og jeg sitter igjen med et salig smil og ønsker at boka var tykkere selv om jeg egentlig vet at den var akkurat passe. Fortelleren, musikkprodusenten Jim, og hans musikalske funn, søsknene Thorsen med en gjennomsnittsalder på ca 80, engasjerer. Det er vanskelig å si noe uten å si for mye, men selve historien er varm og fin, og Henriksens måte å fortelle på med den rette blandingen av alvor, varme og humor er like god som den pleier. I tillegg kommer alle de spennende musikalske referansene - jeg vil ha et soundtrack!

2014 utgaven av Levi Henriksen framstår som mye lysere og lettere enn før. Håpet er fremdeles på plass i denne boka som de øvrige og det handler mye om å komme hjem, men melankolien har stor grad veket plassen for komikken og humoren.

Nok en gang skal vi til Skogli. Der er det som det pleier å være, lensmannen er den samme og Eben Ezer blir bygd opp igjen. Det brant jo ned i forrige bok. Vi møter Jim Gystad en plateprodusent med hundeskrekk på vei ut av bransjen, som er på besøk i bygda i forbindelse med en dåp. Bakfull sitter han i kirken og blir vekket av det han forbinder med himmelsk sang. Det er de syngende søsknene Thorsen han hører. De er alle rundt de 80, men alle har beholdt klangen i stemmen. Etter dåpen er han så heldig å få et telefonnummer å kontakte dem på. Tror han. Da det viser seg å være et helt annet nummer, reiser han hjem til dem. Timoteus, Maria og Tulla (Tamar) bor sammen i barndomshjemmet. Jim skal etter hvert skjønne at de deler husværet med to elghunder… På sin ville flukt fra disse hundene, havner vår helt i grustaket og det er her han han for første gang får høre lyden av ei grusharpe. (– og dermed er tittelen forklart!)

Jim er besatt på å lage plate med de tre og gjør alt han kan for å få det til. I den prosessen får vi livshistoriene til våre tre søsken, deres opp- og nedturer og deres kjærlighetshistorie. Det er dette som er den egentlige historien, Jim er bare fortelleren.

I følge Levi Henriksen selv, er dette den beste boka han har skrevet! Og om det ikke er den beste boka av han jeg har lest (essaysamlingen fra 2012 står fremdeles sterkt i minne) så er det en annerledes bok. Og jeg liker den svært godt.

Harpesang er feelgood-litteratur av fremste slag. Henriksen bygger opp den ene fornøyelige scenen etter den andre, og hovedpersonen Jim Gystad er en fyr jeg kunne likt å gå på pub - eller diskutere musikk - med. Henriksens entusiasme smitter, og de små hindringene han legger i veien for Jim Gystad og de andre føles aldri mer alvorlige enn at de kommer til å løse seg. Den bittersøte slutten treffer også blink.

Dialogene må nevnes. Her er ingen innlandsmumling, hver av personene står omtrent klare og tripper med sine smellende replikker når det blir deres tur. Harpesang føles til tider mest som en film, fordi Henriksen skaper så tydelige scener og personer. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)

Bibelsk harpe-skuffelse

Levi Henriksen (f. 1964) er både forfatter, musiker og journalist. I årenes løp har han utgitt 17 bøker innenfor mange genre; først og fremst romaner og noveller, men også essays, reiseskildringer, en barnebok og et par "lettlestbøker". Når man legger til at han har medvirket som bassist og låtskriver på seks CD´er, skjønner vi at han er en allsidig mann.

Mitt første møte med forfatterens forfatterskap skjedde i 2007, da jeg leste romanen med den besnærende tittelen "Snø vil falle over snø som har falt" (2004). Samme år fikk jeg også med meg novellesamlingen "Bare mjuke pakker under treet" (2005). "Babylon Badlands" (2006), som jeg leste i 2008, er nok den av Levi Henriksen-bøkene jeg har likt aller best, sammen med novellesamlingen "De siste metrene hjem" (2007). Mens verken "Trekkspilltvillingene" (2007) eller "Like østenfor regnet" (2008) falt i smak ... De var rett og slett gigantiske skuffelser. Dette er nok bakgrunnen for at jeg har falt litt av og ikke har fulgt med i Levi Henriksens forfatterskap i de senere årene. Inntil altså "Harpesang" utkom i fjor, en bok jeg har hørt veldig mange god-ord om ...

Handlingen i "Harpesang" foregår nok en gang i den fiktive bygda Skogli utenfor Kongsvinger. I bokas åpningsscene, som er riktig fornøyelig, har plateprodusenten Jim Gystad møtt opp i Vinger kirke (som er høyst reell) for å delta i en barnedåp, hvor han skal være fadder. Han er i bakrus og har det så elendig som det er mulig å ha det etter å ha vært på fylla dagen før. Hans teft for gode toner er imidlertid ikke slukket, og da han får høre de vakre stemmene til det som viser seg å være søstrene Thorsen under salmesangen, våkner han for alvor.

De Syngende Søstrene Thorsen var en gang store på bibelsang. De turnerte blant annet i USA og hadde suksess med sine plateutgivelser. Hvorfor synger de ikke mer? Hva skjedde egentlig den gangen de valgte å avslutte sine sangkarrierer? Akkurat dette er Jim oppsatt på å finne ut. Han ønsker også å vekke deres sang til live, gi ut plate med dem.

Underveis avsløres et til dels nokså råttent pinsemenighetsmiljø og handlinger som har kostet mer enn ett menneske lykken i livet. Så spørs det om det likevel er mulig å finne tilbake til det som en gang var, eller om toget for lengst har gått?

Historien som fortelles er egentlig helt fantastisk. Likevel ble jeg ikke fenget. Jeg må faktisk innrømme at jeg heller ikke ble rørt. Selv om forfatteren har bedyret at han aldri har skrevet om akkurat en slik romanskikkelse som Jim før, og dessuten har brukt mye av sine musikkpreferanser og kunnskaper, ble jeg likevel sittende igjen med en følelse av at romanen ikke tilførte noe nytt. At jeg på et vis har hørt dette før ... Kanskje har det sammenheng med at persongalleriet i Levi Henriksens bøker som regel befinner seg på siden av samfunnet, ikke går inn i A4-tralten, alltid er på leting etter en mening av noe slag? At det er noen fellestrekk her som går igjen i roman etter roman, mens jeg først og fremst leter etter tegn på fornyelse i et forfatterskap jeg i sin tid gikk lei?

Levi Henriksen er flink med metaforer, men nokså ofte kjente jeg at det ble så alt for mæget av det gode. Han blir litt for "flink", og mange av tekstene føles nesten som sangtekster - som om setningene kunne vært puttet inn i en sang, fordi det er rytme i dem ... som om dette har vært det viktigste for forfatteren på et vis? Dermed får boka et preg av at det faktisk er forfatteren og bare han som kan lese denne boka høyt, skapt som den er for nettopp ham. For det er alltid helt spesielt å høre Levi Henriksen lese sine egne bøker. Man må like det for å ha sansen. Det har jeg også gjort underveis i min tilnærming til hans forfatterskap, men denne gangen ble jeg altså skuffet. Boka kjedet meg underveis, og jeg brukte en hel "evighet" på å komme meg gjennom den. Kanskje ville jeg fått mer ut av den om jeg hadde lest boka selv?

Jeg ønsker ikke å felle en knusende dom over denne boka. Derfor har jeg - som jeg pleier - linket til mange andre omtaler av boka i bloggen min. Forhåpentligvis er dette med på å balansere bildet av boka, som man altså enten elsker eller ikke elsker ... Jeg sitter mao. ikke med fasiten her!

Plateprodusenten Jim er i barnedåp da han hører "himmelsk" sang bak seg. Han forventer en slags gospeltrio, men finner i stedet tre eldre søsken - søsknene Thorsen.
For flere tiår siden var disse søsknene vellykkede, turnerte i USA, og ga ut flere plater. De fant og mistet kjærligheten, og nå nekter de å opptre mer.
Jim føler seg kallet, og prøver etter beste evne å få trioen tilbake på scenen, men vil han lykkes?

God bok om b.l.a kjærlighet, musikk, religion og bygdedyret.

I disse bøkene er musikk og artister på en eller annen måte vesentlig

Her skal jeg legge inn bøkene jeg kan krysse av på listen etterhvert

Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.

Bøker jeg har lest og likt i årenes løp

Målet er like mange som i 2014: minst 24 bøker.