Omtale fra forlaget
I 25 år har Geir Lundestad jobbet med verdens mest prestisjetunge pris: Nobels fredspris. Som direktør på Det norske nobelinstituttet har Lundestad vært den norske nobelkomiteens sekretær. Han har vært med på alle diskusjonene, han har møtt alle prisvinnerne, fra Dalai Lama til Barack Obama. Fra en unik posisjon har han observert denne delen av vår samtidshistorie. I denne boken forteller han om alle vinnerne, hvem de er, hvorfor de fikk prisen og hvordan det var å møte dem. Han forteller også om samarbeidet med de ulike komitelederne og -medlemmene, og om arbeidet for å styrke fredsprisens posisjon gjennom etableringen av institusjoner som Nobels fredssenter og nobelkonserten.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788248917076
EAN 9788248917076
Omtalt tid 1990-1999 2000-2009 2010-2019
Språk Bokmål
Sider 328
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Lettlest og underholdende. Lundestad skriver både vittig og underfundig om sine 25 år som direktør for Nobelinstituttet og sekretær for Nobelkomiteen, spesielt i begynnelsen. Etterhvert blir det mye skryt av de nye tiltakene som ble satt i verk, som konsertene og Fredssenteret. Mot slutten blir tonen svært kritisk i omtalen av komitéleder Jagland, Utenriksdepartementet og ledelsen av den svenskkontrollerte Nobelstiftelsen. Egne kapitler tar for seg de enkelte fredsprisutdelingene; disse har jeg stort sett hoppet over.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketGjennom årene har jeg registrert at nesten alle ledende norske politikere på et eller annet tidspunkt har vist interesse for å komme inn i komiteen. Det har heldigvis ikke vært plass til så mange av dem.
Til tider kan det selvsagt bidra til forvirring at Yasser Arafat og Mor Teresa ha rmottatt den samme prisen.
Vi nordlendinger snakker fritt og engasjert om det meste. Nyanser er ikke det vi liker best. Når folk i Oslo snakker om et forfriskende åpent møte, har vi bare så vidt registrert at det var meningsforskjeller.
Da jeg kom til suiten hans [Yassir Arafat] på Grand for å hente ham til nobelbanketten, satt ikke bare Arafat, men store deler av ledelsen i PLO og koste seg med en Tom og Jerry-video. Det ble gjort klart at de gjerne ville se den ferdig. Det var litt av en situasjon. Tegnefilmen varte og rakk.
Jeg bestemte meg da for at vi måtte satse på Kristelig Folkeparti, særlig etter at Kjell Magne Bondevik ble statsminister på ny i 2001. Det partiet ville utvilsomt gå inn for alt som har med fred å gjøre. Samtidig har partiet et litt mer avslappet forhold til budsjettbalansen enn hva Arbeiderpartiet har.