Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Mennesker som samfunnet erklærer som unyttige blir skrevet inn på Enheten. Her må de delta i medisinske og psykologiske eksperimenter, donere organer og til slutt utføre en endelig sluttdonasjon. Romanen følger Dorrit Weger fra hun skrives inn til hun undertegner dokumentet for sin endelige donasjon. Romanen er en dystopi om fortvilelse, frustrasjon, lengsler og savn, men den er samtidig optimistisk.
Omtale fra forlaget
Forlag Damm
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788204134448
EAN 9788204134448
Genre Dystopier
Språk Bokmål
Sider 245
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Optimistisk-schmostimistisk, fru Blom. Som det står på vaskeseddelen: "På Enheten må alle [unyttige] delta i ulike psykologiske og medisinske eksperimenter og donere et og annet organ til det er tid for en sluttdonasjon!"
Landet er altså inndelt i nyttige og unyttige mennesker. De unyttige kan ved skjels alder ofres for samfunnets beste, utgjøre en besparelse ved å dø tidlig og dessuten "ressursoptimaliseres" ved å donere organer til nyttige. Som framtidsvisjon bommer nok boka litt - befolkningsveksten må nok snarere stagges i vår fremtid, enn motsatt. Men som samfunnskritikk rammer boka godt.
Jeg gjør meg tanker om utnytting av fattige mennesker i dag, mennesker som av nød selger en nyre eller er surrogatmor for rike mennesker i vesten. Dystopien i boka er her allerede i dag. Ikke i form av en "kapitaldemokratisk" nyttetenking, men i form av en kynisk utnytting av menneskers nød. Den økonomiske skjevdelinga kan godt utvikle seg til en systematisk utnyttig av mennesker vi til enhver tid måtte betrakte som mindre verdifulle.
Hvilke tanker gjør du deg etter å ha lest boka?
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFor den som aldri har opplevd eller lagt noen vekt på nærheten til et dyr, er det kanskje vanskelig å forstå at man kan savne en hund slik at det bokstavelig talt gjør vondt. Men forholdet til et dyr er jo så mye mer kroppslig enn forholdet til et annet menneske. Man lærer ikke å forstå en hund ved å spørre hvordan den har det eller hva den synes, men ved å iaktta den og lære å kjenne kroppsspråket dens. Og alt det viktige man selv har å si den, må man vise gjennom handling, holdning, bevegelser og lyder.
Hos psykologen
Men nå var jeg blitt plassert i besøksstolen hans helt uten krefter eller forsvar. All fortrengt redsel og sorg og alt fortrengt sinne hadde flytt opp til overflaten og lå der og skummet, og han kunne bare ta for seg - i det minste hadde jeg opplevd det sånn: Som om han slikket i seg av følelsene mine med sin store ru psykologtunge.
...når man jobber på et sted som et bibliotek, får man greie på alt mulig om alle og enhver.
Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).